• audunmehl

Historien bak: Korn - Korn (1994)


På begynnelsen av nittitallet hadde thrash-metallens storhetstid måttet vike for grunge-fenomenet og heavy musikk ble mer og mer fragmentert som helhet. Mens den flanelldraperte Seattle-scenen frydet seg over radiosuksessen til band som Nirvana og Alice in Chains, og de tidligere thrash-gigantene i Metallica nøt et massivt mainstream-gjennombrudd med den bluesaktige makeoveren på lydbildet deres, forlot også band som Pantera restene av glam for noe mye mer aggressivt og «macho».


Samtidig var det også en stor økning av hip-hop representert i populærkulturen, dominert av gangster-rap-artister som Tupac og Notorious BIG, som også greide å finne seg plass i selv den mest hvite middelklasseamerikanske bevisstheten da hits som Sir Mix-A-Lot sin "Baby Got Back" tok over eteren. Et sted i sentrum av alle disse splintrende, men komplementære musikkstilene, dukket et Californiabasert band opp, som ikke hørtes ut som noen andre; Korn.


Bandets massive og selvtitulerte debutalbum skulle vise seg å selge over 10 millioner eksemplarer over hele verden, og befestet Korn sin status som en av de største gamechangerne på 1990-tallet. Selv om de inspirerte utallige avartband som fortsatt fremmaner intens avsky fra dem som har eksistert lenge nok til å huske den flaue spøken nu-metal etter hvert ble, banet Korn også veien for at noen av de største metalbandene i verden kunne eksistere og fortsatt nyte en produktiv og vellykket karriere den dag i dag.


Med røtter fra Bakersfield, California, forsøkte Korn å fange noe av energien og raseriet til band som Helmet og Prong og levere et uttrykk på en måte som ingen noen gang hadde hørt før. Med sin selvtitulerte debut, som kom ut 11. oktober 1994, lyktes de på en måte ingen kunne ha forutsett.


Før Korn ble dannet, var tre av de opprinnelige medlemmene tilknyttet bandet L.A.P.D., gitarist James «Munkey» Shaffer, bassist Reginald «Fieldy» Arvizu og trommeslager David Silveria.



Da bandet flyttet fra Bakersfield, California til Los Angeles, droppet Silveria ut av videregående og Shaffer ble igjen i Bakersfield. Shaffer ble etter kort tid gjenforent med resten av bandet og de fant en manager og ga ut en EP med tittelen «Love and Peace Dude» i 1989 gjennom Triple X Records.


L.A.P.D. ga ut sitt første studioalbum 3. mai 1991 med tittelen «Who's Laughing Now». Etter å ha gitt ut to album la de ned L.A.P.D. og fortsatte en stakket stund under bandnavnet Creep. Det var også rundt denne tiden de hanket inn andregitarist Brian «Head» Welch og vokalist Jonathan Davis.


I tiden før bandet hadde bygd seg en fanskare eller risset bandnavnet i stein, flyttet de sammen inn i et lite hus ved Huntington Beach, California, sør for Los Angeles sentrum, hvor de for alvor begynte å jobbe med sanger. Rett etter flytting leide de Underground Chicken Sound.


Mens de spilte inn i studio, tiltrakk de seg en mengde nysgjerrige mennesker utenfor da de fremførte de tidligste utgavene av det som senere skulle bli til låten "Clown". Bandets bassist, Reginald «Fieldy» Arvizu, har sagt at publikum samlet seg i hopetall fordi bandets stil hørtes så «annerledes ut»


Navnet "corn" ble foreslått, men dette falt ikke helt i god jord hos alle, så Shaffer hadde ideen om å stave navnet med både en "K" i stedet for en "C", og en baklengs "R", slik bandets navn vil vises som "KoЯn". Ideen om å bruke en baklengs "R" kom fra logoen til leketøysforhandleren Toys R Us, som mange av bandmedlemmene tidligere hadde jobbet for. Logoen ble designet av vokalist Jonathan Davis. Daværende trommeslager, David Silveria, har i senere tid uttalt ganske treffende;


"The music makes the name, because Korn's a dumb name. But once we get established, it makes the name cool."


Korn begynte å spille live sommeren 1993. Mens de opptrådte på Huntington Beach, ble bandet oppdaget av Immortal/Epic A&R, Paul Pontius. Han henvendte seg til bandet og tilbød bandet å spille inn et album gjennom selskapet deres. Selv om Korn på dette tidspunktet hadde fått tilbud fra flere andre plateselskap, valgte Korn Immortal/Epic fordi de ikke ønsket å "signere vekk all deres kreative frihet".


På den tiden var Korn bare glade for å omforme musikken de elsket med verktøy de følte seg komfortable med å bruke, inkludert syv-strengs gitarer og en overflod av effektpedaler. Det var utfordrende rytmer og sprø gitarlyder inspirert av hip-hop, nedstemte riff og funk-drevne basslinjer som omsluttet rytmen som gummiaktige bølger av piggtråd. Men det virkelige mørket kom fra vokalist Jonathan Davis, som konverterte sin kjærlighet til The Cure sitt «Pornography»-album og Ministry sin «Twitch» til skriftemål og hyl av internalisert smerte.


I en tid da andre metalband forsøkte å få musikken sin til å høres mer alternativ ut i tråd med hva som dominerte hitlistene, valgte Korn et ekte alternativ uttrykk og fornyet metal som begrep. Likevel, selv etter at de ga ut sin knyttneve -og blåmerkeinduserende debut, selv etter at en nasjon med rettighetsløse og retningsløse ungdommer begynte å gro dreadlocks og bruke Adidas-treningsdresser for å etterligne bandmedlemmenes motesans, var det umulig å vite hvor dypt avtrykket skulle bli, og hvor uutslettelig fundamentet, som Korn la, skulle vise seg å være for fremtiden av metall.


I retrospekt kan man praktisk talt sette pekefingeren på åpenbaringsøyeblikket for når nu-metallen ble født. En ride-cymbal slås gjentatte ganger, en piggete, enkel akkord-progresjon klimpres 10 ganger og et mer forvrengt mot-riff kicker inn og bygger opp spenningen. Noen øyeblikk senere roper en stemme snerrende mot lytteren: «Are you reaaaddyyyy!!»


Munnene gapte, nevene knyttet seg og en ny revolusjon var et faktum. «Blind» er en av de mest ikoniske og effektive åpningslåtene, som fortjener sin plass blant de aller største, og det markerte effektivt fødselen til det som senere skulle bli kalt nu-metal.


«We were trying to sound like a DJ had remixed our guitars, y'know, and cutting them up and scratching. That's kind of how that sound was born,» fortalte gitarist James «Munky» Shaffer i et intervju med Rolling Stone Magazine.


Vokalist Jonathan Davis legger i samme intervju til;


«I wasn’t a metal guy. I liked metal as a kid, but then I got much more into Depeche Mode and Duran Duran. But I also liked aggressive industrial music, and I kind of wanted to bring those two worlds together, that total anger with a more emotional, melodic kind of thing.»


Drevet av et ønske om å lage musikk de ikke kunne finne andre steder, fusjonerte Korn den urbane grooven fra sitt tidligere band, L.A.P.D., med en mye mørkere estetikk født av barndomstraumer og tenåringsangst. Davis sine tekster tok for eksempel for seg mobbing og trakassering i sangen «Faget», metadonavhengighet i «Helmet in the Bush» og seksuelle overgrep i «Daddy».


Hvis band som Nirvana og Tool konfronterte frustrasjon og utilpasshet gjennom kryptiske vers og poetiske tekster, flådde Korn sangene inn til beinet, og leverte stygge, urokkelige tekstlinjer i klare ordlag som ungdommen lettere kunne forstå.


«I’ve always felt like a magnet for pain and I’m not afraid to sing about it even though a lot of it is really personal. And I think a lot people who have had the same kind of experiences can relate to the honesty and the vulnerability in my lyrics and vocals and it all draws them to the music and works as a kind of therapy for both of us,» har Jonathan Davis uttalt i forhold til sin tidvise upolerte utlevering i tekstene sine.


Tre av sangene på debutalbumet, «Blind», «Predictable» og «Daddy» var opprinnelig på bandets demo fra 1993, «Niedermeyer's Mind», som også var bidragsytende for bandets signeringsavtale med Immortal / Epic Records. Korn skrev resten av sangene til plata i det lite huset de flyttet inn i på Huntington Beach.


Mye av dagene gikk med til å eksperimentere med forskjellige musikkstiler og snekre sammen fullstendige låter. Men om natten ble huset og det nærliggende studioet der de jobbet, Underground Chicken Sounds, til festsentral. Korn angrep kasser med billig øl som dehydrerte idrettsutøvere som halset destillert vann og sportsdrikke, og noen av medlemmene holdt energinivået oppe med bruk av store mengder metadon


«We were out of our minds and I was making runs to my dealer’s to score and then rushing back to the studio. It was one of those situations where you’d get tired and worn out so you’d do some meth to charge back up and then you balance it out and drink some more when you’d get too wired. But you feel like a superhero when you’re that young and you think you can get away with anything.»


Siden de var fornøyde med lyden av «Niedermeyer's Mind», ba Korn Ross Robinson, som produserte demoen, komme tilbake og jobbe med dem på deres første album. Bandet entret Indigo Ranch Studios i Malibu, California, i mai 1994 og brukte en måned på å spille inn hele albumet live i studio.


Etter at hovedsporene var ferdige, jobbet de med gitardubber og finspikking på de resterende vokalsporene. Mens Korn i stor grad var ansvarlig for tornadoene av kreativitet, som gjorde musikken både hjemsøkende og spennende, spilte produsent Robinson en stor rolle i å overføre bandets lyd til bånd, og å helt bevisst skapt episoder med konflikt mellom medlemmene for å få frem albumets rå, viscerale og voyeuristiske kvalitet.


«He’s a sick motherfucker and he knew exactly how to push all my buttons and get under my skin. We’d have these long talks and he’d bring out these dark pieces of my history that I’d usually block from my mind. And he’d keep at it until I was ready to break down in order to get the best performance he could get from us. And he did that to all of us,» forteller vokalist Davis.


I tillegg til å være en pådriver, trodde Robinson på å fange øyeblikket, og det var derfor han alltid lot opptakene gå. Han tok opp flere samtaler og utbrudd fra studio under innspillingsøktene, som for eksempel på sangen «Clown», hvor han fanget lyden av bandet som slet med å komme i gang i riktig øyeblikk etter fire takter. Men det er slutten av låten, «Daddy», der dette virkelig er mest virkningsfullt.


«Daddy» er en utleverende og svært dyster sang inspirert av et traumatisk seksuelt overgrep. Den illevarslende og dystre sangen ender med at vokalist Davis bryter sammen i studio. Mens Davis skriker: «Mommy, why?!?» begynner han å gråte ukontrollert, banner i fullt raseri og roper: «You fucking ruined my life» imellom den angstfulle lyden av desperat hulking. Mot slutten peser og gråter han av utmattelse mens bandkameratene lager ustrukturerte bølger av støy på instrumentene sine.



«It was just a special moment that I did not know was being recorded, for one, because Ross is a prick and kept the f---in' tape running», fortalte Davis til Rolling Stone Magazine.


Det selvtitulerte debutalbumet, «Korn», var en kreativ triumf, men den var ikke en umiddelbart kommersiell suksess. Albumet kom aldri over nr. 72 på Billboardlistene, men bandet turnerte svært hyppig i etterkant av utgivelsen og ettersom deres originale, karismatiske opptredener ga gjenklang hos fans av bandene som Korn varmet opp for, inkludert Biohazard, House of Pain, Sick of it All og Ozzy Osbourne, startet albumet å selge godt. Den 29. januar 1996 hadde albumet solgt til gull i USA og den 8. januar 1997 ble den sertifisert platina, og innen november 1999 hadde albumet solgt til dobbelt platina.


For å feire 20-årsjubileet til «Korn», begynte bandet å spille plata i sin helhet på utvalgte datoer i 2014 og oppgjennom hele 2015. Gitaristene Munky og Head har sagt at det å igjen besøke sine røtter så fullstendig var en voldsom inspirasjon. Davis på sin side har uttalt at opplevelsen sannsynligvis var fordelaktig for gitaristene, men for ham var det ubehagelig og foruroligende å igjen ta et oppgjør med enkelte av sangene på det første albumet, inkludert «Faget» og spesielt «Daddy».


“Dude, it was fucking hell going back there every night. I never want to play ‘Daddy’ again. I never even want to hear it! The whole thing really fucked my head up and it took me a while to recover from. I know a lot of fans got into it and I’m glad about that, but for me it just totally sucked.”


Tilblivelsen av «Korn» er kanskje ingen solskinnshistorie, som genistreker sjeldent ser ut til å være i det litt tyngre musikkuniverset, men det er ikke til å komme fra at debutalbumet til Korn var revolusjonerende i sin egen rett. Lite visste de nok at de skulle bane vei for en av de mest forhatte musikksjangrene i nyere tid, men i 1994 var de ene og alene om å redefinere fragmentert og sjanger som hadde gått fullstendig i stå.



Recent Posts

See All
1/1

1/4
1/1

1/4