Historien bak: ISIS - Panopticon (2004)

Det finnes en håndfull band oppigjennom musikkhistorien, som til tross for at de aldri gjorde det nevneverdig stort innen mainstream-populæritet eller hadde de voldsomme salgstallene, så har de allikevel greid å sikre seg en legendarisk plass på musikkhimmelen til evig tid. Et av disse bandene er mastodontene i det progressive post-metalorkesteret, ISIS.

Med fem album i bagasjen og en karriere som strakk seg over tretten år, rakk ISIS å bli et av de mest respekterte og hyllede bandene innenfor sin sjanger, noe som i seg selv er et enormt klapp-på-skuldra når man leker i samme musikalske lekegrind som band som blant annet Neurosis og Godflesh. Med deres tredje album, og udiskutable mesterverk, «Panopticon» fra 2004 var det liten tvil om hva slags kreativitet og musikalsk tyngde som bodde i de fem gutta fra Boston, Massachusetts.

I Boston i 1997 ledet flere økter med musikalsk eksperimentering til at vennene Aaron Turner (gitar og vokal), Jeff Caxide (bassgitar), Chris Mereschuk (sampling/vokal) og Aaron Harris (trommer) dannet ISIS.

"Isis formed as a result of the dissatisfaction with past bands of the founding members. None of us were happy with what we were doing musically at the time, two of us lived together, we had similar tastes and similar record collections."

Foto: Facebook / Isis the Band

Bandet begynte for alvor å snekre sammen låter på vårparten i 1998, og spilte inn en demo i Salad Days Studios kort tid etter. Etter en turné på den amerikanske østkysten sommeren det samme året, ble Randy Larsen fra Cable med på gitar en kort stund og Mereschuk, på sin side, forlot bandet. I 1999 ble gitaristen Michael Gallagher fra Cast Iron Hike fullverdig medlem. Jay Randall, som i dag spiller i Agoraphobic Nosebleed, ble også hanket inn, men hans tid i bandet ble svært kort og han sluttet under innspillingen av «Red Sea»-EPen. ISIS rekrutterte deretter gitarist og keyboardist Bryant Clifford Meyer for å erstatte Jay Randall. ISIS forble med denne lineupen til de ble oppløst i 2010.

Etter å ha gitt ut sitt debutalbum, «Celestial» i 2000 og dens påfølgende EP, «SGNL›05», fikk ISIS nasjonal undergrunnsoppmerksomhet i metal/hardcore-scenen gjennom turneer med Cave In og Neurosis.

Etter utgivelsen av «SGNL›05», følte bandet et behov for å utvide sitt nedslagsfelt, både kunstnerisk og når det gjaldt distribusjon av musikken. Hele bandet var enorme fans av Melvins, så plateselskapet deres, Mike Pattons Ipecac Recordings, ble umiddelbart fremmet som en ideell kandidat. Aaron Turner sin venn, James Plotkin, jobbet allerede med Ipecac og han viste frem noe av ISIS sitt materiale til Patton. Helt ukjent for bandet, skulle det riktignok vise seg at Mike Patton allerede var fan, og kort tid etter signerte de med Ipecac, som fortsatte med å gi ut alle bandets påfølgende studioalbum.

Mens «Celestial» var et debutalbum som var dypt forankret i heavy metal og hardcore, var oppfølgeren fra 2002, «Oceanic», lyden av et band som søkte etter nye karakteristikker og lydlandskap, og som flørtet med mer utsvevende uttrykk som blant annet post-rock og ambient musikk. Dette ble svært bidragsytende til fødselen av sjangeren post-metal i det mange så som en logisk progresjon.

Mens mye av materialet på albumet beholdt ISIS tidligere "metalliske" intensitet, opplevde bandet nå at denne subtile og smakfulle endringen i stil appellerte til et langt bredere publikum; Som et resultat kan nok «Oceanic» på mange måter være bandets mest kjente album til dags dato, og regnes som et vendepunkt i bandets historie. Frontmann Aaron Turner beskriver det selv som deres "kvintessensielle album". Det var på det tidspunktet deres mest suksessfulle utgivelse, og ISIS mottok også «årets album»-utmerkelser fra musikkbladene Rock Sound og Terrorizer i 2002.

Den karakteristiske lyden ISIS nå hadde skapt, hadde en merkbar innvirkning på følgere og utøvere av avantgardemetallen og ble sentral i utviklingen av lyden til flere andre band i samme musikkunivers, som f.eks Cult of Luna, Pelican, Tides, Rosetta og Russian Circles, som alle siterer ISIS som en stor påvirkning.

Etter at ISIS hadde flyttet fra Boston til Los Angeles i 2003, begynte bandet og skrive sangene til deres tredje album, «Panopticon».

«We started working on ideas for songs and sounds as individuals, in pairs or as a whole group until we were able to shape the ideas into songs that we were all happy with and could stand behind», uttalte gitarist Mike Gallagher i et intervju med musikkjournalist Andreas Kohl.

Mens enkelte låter stammer fra små jam-sessions bandet gjorde under lydsjekk før konserter, ble størstedelen av albumet laget i tiden dedikert til å skrive nytt materiale.

«Musically speaking, «Panopticon» came out of a couple of ideas that had been kicking around in our heads for some time, but the bulk of it was composed after we decided that it was time to do a new record. The writing process consisted mostly of an individual starting the core of an idea for a song at home then either pairing off with someone else or bringing it to everyone where it was worked on and refined until everyone was satisfied».

Ifølge bassist, Jeff Caxide, var denne prosessen betydelig forskjellig fra tidligere ISIS-album, ettersom alle medlemmene skrev og bidro mye på albumet. Det er ikke én sang som fullstendig kan krediteres til et enkelt bandmedlem.

Foto: Facebook / Isis the Band

På «Panopticon» ønsket ISIS et mye mer organisk og flytende lydbilde, snarere enn et konstruert og maskinelt.

“We were interested in exploring ambient spaces a lot more and these things tend to dictate a longer structure. It wasn't a conscious decision on our part; I guess it's just the nature of the style we write in,” forteller Aaron Turner.

Etter å ha jobbet med medlemmer fra bandet 27, som gjestemusikere på fullengderen «Oceanic», henvendte ISIS seg nå til Tool-bassisten, Justin Chancellor. Ifølge Turner var han et av de første navnene på listen over musikere de ønsket skulle gjøre gjesteopptreden på albumet. Justin Chancellor spilte i et band som alle respekterte og var store fans av, og ISIS følte at han var en person som forsto hva de ønsket å få til. På ISIS sitt siste album fra 2009, «Wavering Radiant», fikk de også med seg Tool-gitarist Adam Jones.

Innspillingen av albumet fant sted i Paramount Studios, Los Angeles, California, fra juni til juli 2004, og albumet ble produsert av mangeårige samarbeidspartner Matt Bayles. «Panopticon» ble opprinnelig spilt inn analogt, men etter å ha returnert til studioet etter at albumet var sluppet for å hente mastertapene, viste deg seg at nesten halvparten av dem var borte vekk og antatt stjålet.

«This was the last record we’d record to actual analog tape and when we returned to the studio some time later to retrieve the master reels, about half of them had mysteriously disappeared. I’m still kind of pissed off about that, actually, but I suppose there’s nothing to be done about it now. I guess I should just be thankful that happened after the record was completed. Word of warning to anyone thinking of recording at Paramount Studios in Los Angeles: Don’t leave your masters there in whatever form they take. You never know where they might end up…»

Albumets sentrale konsept springer ut ifra ideen rundt begrepet, «The Panopticon»: en form for fengsel som ble teoretisert av utilitaristen Jeremy Bentham i 1785. «The Panopticon» var et sentralt observasjonstårn omgitt av vindusløse celler. Benthams intensjon var at fangene ble beroliget gjennom frykten for konstant overvåking, som han beskrev som "en ny måte å oppnå sinnets makt over sinnet, i en mengde hittil uten eksempel."

Foto: Panopticon Blueprint by Jeremy Bentham

Selv om designet ikke ble realisert under Benthams tid, har det blitt sett på som en viktig utvikling. For eksempel ble designet brukt av den franske filosofen, Michel Foucault, i hans bok «Discipline and Punish» som metafor for moderne "disiplinære" samfunn og dets gjennomgripende tilbøyelighet til å observere og normalisere.

Foucault påstår videre at ikke bare fengsler, men alle hierarkiske strukturer som hæren, skolen, sykehuset og fabrikken har utviklet seg gjennom historien til å ligne Benthams «Panopticon». Nylig har termen også blitt brukt til å beskrive Internett.

Linernotatene i ISIS-albumets cover siterer også teknologiskribenten Howard Rheingold og fremtidsforskeren Alex Steffen, som begge snakker om deres bekymring for spredningen av overvåking gjennom det moderne samfunnet og hvordan det utgjør et "panoptikonsamfunn".

Til tross for at musikkanmeldere ofte leser politiske intonasjoner inn i albumets temaer, er Turner selv motvillig til å innrømme at det er noen utpreget politisk agenda i bunn.

«I'd hesitate to call the record 'political' because ISIS has never taken a public political stand on anything. At the same time, it's intended to draw a parallel between the system that Bentham created and what's going on in the world right now. I always try to write about stuff that is specific to my life during the time I write an album. And I try to find things that I'm emotionally and intellectually attached to. We've never been a political band. But right now politics are such a great importance.»

Foto: Facebook / Isis the Band

Til tross for at han benekter at «Panopticon» er politisk motivert, refererer også Turner til den da sittende George W. Bush-administrasjonens regjeringstid som en inspirasjonskilde, og hvordan Benthams essay hadde relevans i form av hvordan de behandlet sine egne borgere utenfor og i landet.

Albumets coverbilde, et nesten isometrisk flyfoto av South San Francisco og San Bruno, California, passer perfekt til den storslåtte musikken. Turner har bemerket at dualiteten mellom kunstverket og temaet definitivt var tilsiktet, og sier at han ønsket at det skulle være noe som var subtilt, men ikke nødvendigvis åpenbart med en gang.

Utover tematikken hevder Turner også at «Panopticon» er et mye mer personlig album for han enn tidligere utgivelser;

«This record is a lot more organic [than Oceanic] to me. It indeed is a lot more focused in a way that it is a lot more coherent than Oceanic was. I do feel that it has a wider emotional feel because it is a lot more personal stuff of myself behind it in the content. I don't really know how this comes across in the music. There is a lot more things in it that I was dealing with while writing the record and since, let's say Celestial for instance. It's hard to say actually.»

«Panopticon» ble utgitt 19. oktober 2004 av Ipecac Recordings. Albumet havnet på den amerikanske Billboard Independent Albums-listen 6. november på 47.plass og ble værende der i en uke. dette representerte ISIS første listeplassering noensinne.

I kjølvannet av albumutgivelsen ga ISIS seg ut på en lengre turné, hvor de dekket store deler av USA, Australia og Europa før de dro til Japan med Converge og Mastodon. Foruten det tunge turnéregimet, opptrådte de også på Los Angeles Museum of Contemporary Art under en utstilling med minimalistisk kunst fra 50- og 60-tallet.

En musikkvideo, ISIS sin første, ble også utgitt til låten «In Fiction», regissert av Josh Graham. Videoen tar for seg albumets overordnede tema om overvåking, der en ung kvinnelig hovedperson flykter fra fem ansiktsløse observatører og videoovervåkingens allestedsnærværende. På slutten av videoen forvandler hun seg til en svart tåke med tentakler.

Albumet ble svært godt mottatt av både fans og musikkjournalister og Aaron Turner har selv uttalt at han skulle ønske at «Panopticon» var ISIS sin siste utgivelse. Menge er nok glade for at de beæret oss med to knallsterke album til før de i 2010 valgte å gi seg.

«Panopticon» står igjen i dag som en bunnsolid, fjellstø, utrolig fokusert og tidløs utgivelse.