• Jørn Brekke

Historien bak: Iron Maiden - The Number of the Beast (1982)


HJELP! Vi er på nippet av suksess, men vi trenger ny vokalist! Hva i all verden skal vi finne på? Bli med på historien bak Iron Maidens mestselgende skive "The Number of the Beast".


Iron Maiden startet allerede i 1975, inspirert av at bassist og låtskriver Steve Harris hadde sett en filmatisering av Alexandre Dumas-novellen “The Man In The Iron Mask” og tittelen hadde minnet han om torturinnretningen "iron maiden". Vokalister, trommiser, gitarister og keyboardister (!) kom og gikk, helt til Harris snublet over gitarist Dave Murray via daværende vokalist Dennis Wilcock. Og selv om Murray midlertidig skulle forsvinne ut av Iron Maiden en kort periode på 70-tallet, er fortsatt Harris og Murray ansett som originalmedlemmer og er de eneste musikerne som har spilt på samtlige utgivelser av bandet. Trommis Doug Sampson ble værende, og et tilfeldig møte på Red Lion pub i 1978 førte til at Paul Di’Anno endte opp som vokalist.


Kunne DU spilt gitar i Iron Maiden? Så lenge du ikke er en "breadhead" i så fall. Foto: ShortList / Twitter


Etterhvert måtte Sampson forlate skuta grunnet trøbbel med helsa, og Clive Burr satte seg bak trommesettet. Andregitarist Dennis Stratton var også på plass (siden Adrian Smith måtte takke nei – mon tro hvordan det gikk med han), og Iron Maiden slapp det selvtitulerte debutalbumet sitt i 1980. Året etter slapp de fantastiske "Killers", denne gang med Adrian Smith på plass, og Iron Maiden hadde definitivt vind i seilene. Men hva skjer når Di’Anno må forlate bandet grunnet overdreven bruk av alkohol og droger? Er det slutten på Iron Maiden slik vi kjenner det, eller skulle det vise seg å være en forkledd velsignelse?


Stram gjeng fra debutskiva. Fra venstre: Steve Harris, Dave Murray, Paul Di'Anno, Clive Burr, Dennis Stratton. Foto: Iron Maiden / Facebook


Neida, det viser seg at bandet allerede hadde funnet en erstatter. Bruce Dickinson (yes, THE Bruce Dickinson) forlot Samson i 1981, og gjorde en audition for den snart-ledige-posisjonen som frontmann i Iron Maiden samme år. Han ble hyret på flekken, og måneden etter ble han med bandet på en miniturné i Italia. Rett før bandet gikk i studio gjorde de en konsert på Rainbow Theatre i London, hvor de fremførte “Children of the Damned” og “22 Acacia Avenue” fra den kommende tredjeskiva. For første gang fikk publikum høre den nye retningen Iron Maiden skulle ta med Dickinson bak mikrofonen, og Iron Maiden hadde så smått begynt overgangen fra raspete hardrock til det teatralske metallmonsteret vi kjenner i dag. Dickinson selv var pissenervøs:


“The road crew, who’d all been touring with Maiden for a while, were all looking at me and sizing me up. Everyone was looking at me like I had two heads! But I knew that’d happen, and I knew I just had to get on with it. I knew people had seen the band with Paul, so there was some baggage. And we weren’t just introducing me — we were playing stuff from Number Of The Beast that nobody had heard yet, so it was very different to what they knew!”


Iron Maidens “klassiske” besetning var nesten komplett: Bassist/låtskriver Steve Harris, gitaristene Dave Murray og Adrian Smith, trommis Clive Burr (på det som skulle bli hans siste skive med bandet før Nicko McBrain tok over stikkene), og den blodferske vokalisten Bruce Dickinson. Og denne gjengen var ikke redde for å ta låtskrivingen til nye høyder. Tidligere låter som “Wrathchild”, “Prowler”, “Running Free” og “Purgatory” var streite, rett-frem rockelåter som skulle inn og gi deg høy puls på under 4 minutter, men Iron Maiden anno 1982 ville ta deg med på en reise.


Gladgjeng rundt "The Number of the Beast". Fra venstre: Steve Harris, Eddie, Bruce Dickinson, Clive Burr, Dave Murray, Adrian Smith. Foto: Iron Maiden / Facebook


“Invaders” åpner ballet i ekstremt velkjent Maiden-stil, selv med et relativt fjollete refrengriff inni der. Harris selv mente i ettertid at åpningssporet på skiva var for dårlig, men at de ikke hadde nok annet materiale til å fylle skiva og ikke nok tid til å skrive noe annet.


En vaskeekte powerballade følger, med “Children of the Damned” (basert på filmene “Village of the Damned” fra 1960 og “Children of the Damned” fra 1964, og inspirert av Black Sabbaths “Children of the Sea” fra 1980, ifølge Dickinson selv). Kassegitar, rolig tempo, og soloer med masse ekko er gjennomgangstemaet her, selv om de skrur opp tempoet mot slutten. Men vent, hva er det jeg hører? Jo, den trygge og velkjente gallopperingen Iron Maiden har gjort til sitt varemerke.


“The Prisoner” er basert på den britiske TV-serien ved samme navn, og dialogen i begynnelsen er hentet fra introsekvensen i serien. “22 Acacia Avenue” er låt nummer to i sagaen om den fiktive prostituerte “Charlotte”, skrevet av gitarist Dave Murray flere år før han ble med i bandet. I følge Adrian Smith hadde Steve Harris hørt en variant av låta tidligere da Murray fremførte den med bandet sitt Urchin, og låta ble omgjort og modifisert til Iron Maiden.


Om du lytter til vinylutgaven av plata mens du leser dette, kan det nå være interessant å snu skiva. Der møter du en av de virkelig store singlene til Iron Maiden, tittelsporet “The Number of the Beast”. Låta var faktisk Maidens andre singel fra albumet ved samme navn (førstesingelen kommer vi til straks), og var den første låta som virkelig skulle sette bandet i negativt lys blant enkelte lyttere. “The Number of the Beast” som tittel, et singelomslag som viser bandets maskot Eddie med Satans hode i hånda, en snakket intro som forteller “Let him who hath understanding reckon the number of the beast / For it is a human number / Its number is six hundred and sixty-six”, og et refreng som proklamerer “Six six six, the number of the Beast / Hell and fire was spawned to be released” – også DET skriket fra Dickinson etter introen i tillegg?


Nei, det satt ikke godt hos den konservative kristne befolkningen over dammen. Religiøse grupper i USA stemplet bandet som satanistiske, og organisert brenning av skiva i tillegg til protester rundt bandets turne var resultatet. Det gjorde jo selvfølgelig bare at bandet ble enda mer spennende, selv om Harris selv ble lei seg: “They completely got the wrong end of the stick. They obviously hadn't read the lyrics. They just wanted to believe all that rubbish about us being Satanists.” Fun fact: bandet ville ha den velkjente skuespilleren Vincent Price til å lese introsekvensen, men han skulle ha £25,000 for jobben så de droppet det. Året etter dukket han likevel opp på en velkjent låt: Michael Jacksons “Thriller”.



Rett etter tittelsporet finner vi den første singelen fra albumet, eviggrønne “Run To The Hills”. Selv om låta er kreditert til Steve Harris gjorde Dickinson betydelige bidrag på låtskriverfronten, men grunnet lovlige disputter rundt kontrakten til hans tidligere band Samson fikk ikke Dickinson lov til å krediteres som låtskriver på denne runden. Etter sigende bidro han kraftig på “Children of the Damned”,”The Prisoner” og denne singelen. Selve låta handler om koloniseringen av Amerika, sett fra perspektivet til både Cree-urbefolkningen og de amerikanske soldatene som overtok landeområdene. Førsteverset beskriver ankomsten til de europeiske nybyggerne som “came across the sea” og tok med seg “pain and misery”. Neste verset er fra kolonistenes perspektiv, hvor de er travelt opptatt med “chasing the redskins back to their holes” og “fighting them at their own game”. Tredjeverset er fra et nøytralt ståsted, og fordømmer amerikanernes handlinger: “raping the women and wasting the men” og “enslaving the young and destroying the old”. Singelen ble sluppet fem uker før skiva, og hadde låta “Total Eclipse” som B-side.



“Run To The Hills” snek seg inn på en syvendeplass på de britiske singellistene, og plutselig hadde Iron Maiden hastverk med å ferdigstille resten av albumet. Da låta “Total Eclipse” allerede var valgt som B-side på singelen, havnet låta “Gangland” på albumet. Flere medlemmer i bandet har i senere tid fortalt at det valget var feil og at “Total Eclipse” burde havnet på albumet i stedet, men hastverk er lastverk sies det. Men det tar oss til selve kronjuvelen på albumet, den episke avslutningen på rundt 40 minutter med heavy metal i skyhøy klasse.


“Hallowed Be Thy Name” forteller historien om en dødsdømt fange som venter på at dommen skal fullbyrdes: “I’m waiting in my cold cell when the bell begins to chime / Reflecting on my past life and it doesn’t have much time”. Den er hyllet som en absolutt bauta i Maidens katalog, og har noen av de mest filosofiske tekstene fra pennen til Steve Harris: “As the guards march me out to the courtyard / Somebody cries from a cell ‘God be with you’ / If there’s a God then why has he let me go?” Bruce Dickionson har beskrevet å fremføre sangen live er som å “være fortellerstemmen i en film”.



Selv om albumet ble møtt med kontrovers blant enkelte grupperinger grunnet de religiøse (les: “satanistiske”) undertonene, kan man trygt si at “The Number of the Beast” ble en kommersiell suksess. Albumet er ansett som en bauta innenfor heavy metal, og er blant annet omtalt som “en hjørnesten i sjangeren”, “en av de mest essensielle metallskivene noensinne”, “en klassiker innen metall” og “den viktigste metallskiva fra 80-tallet”. Albumet er å finne øverst på listene over de mest viktige, essensielle og banebrytende skivene innenfor heavy metal. Den inntok førsteplassen på de britiske albumlistene like etter slipp, og har solgt over 14 millioner eksemplarer på verdensbasis – noe som gjør den til Iron Maidens mestselgende album.





1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube