• Jørn Brekke

Historien bak: Guns N' Roses - Appetite For Destruction (1987)



Aner du hvor du er? Du er i jungelen baby. Du kommer til å dø… Men ikke av å lese denne artikkelen altså. Vi tar en snartur innom Paradise City, hilser på Mr. Brownstone, My Michelle og Rocket Queen mens vi Think About You, Sweet Child O' Mine. Welcome To The Jungle.


De udødelige ordene i begynnelsen der finner du midt inni gigahiten “Welcome To The Jungle”, åpningssporet på “Appetite For Destruction”, og oppsummerer debutalbumet til Guns N’ Roses relativt greit. “Appetite For Destruction” toppet Billboard 200 og ble det mestselgende debutalbumet i USA noensinne, og har per i dag solgt godt over 30 millioner kopier – noe som gjør den til en av de mest solgte skivene i verden. Men veien til suksess var ikke bare glam og glitter, og mye skulle skje mellom bandets første små gigs på Hollywoods Sunset Strip til det velfortjente ryktet “verdens mest farlige band” skulle sette seg.


Står det "Slash" på trøya til Slash, eller er det bare meg? Fra venstre: Duff McKagan, Slash, Axl Rose, Izzy Stradlin og Steven Adler.

Foto: Radio Futuro / Facebook


I 1984 bodde gitaristen i bandet Hollywood Rose, Izzy Stradlin, sammen med Tracii Guns, gitarist i L.A. Guns. Da sistnevnte trengte ny vokalist ble frontmann i Hollywood Rose, Axl Rose, foreslått av Izzy, og noen få måneder senere var Guns N’ Roses født. Bandet på den tiden bestod av vokalist Axl Rose, gitaristene Izzy Stradlin og Tracii Guns, bassist Ole Beich og trommis Rob Gardner. Bandnavnet kom fra å kombinere navnene til de tidligere bandene, og det er kanskje like greit de tok den avgjørelsen – noen av ideene som dukket opp i startfasen var “Heads of Amazon” og “AIDS”.


Det ble med debutshowet for bassist Beich, som fikk fyken og ble erstattet av punkrockeren Duff McKagan fra bandet Road Crew like etterpå. Senere havnet Tracii Guns og Axl Rose i klammeri, og Guns forlot bandet sammen med trommis Gardner. Flaks for Guns N’ Roses at de tidligere Road Crew-kompisene til Duff, gitarist Slash og trommis Steven Adler, var ledige på markedet da. Den “klassiske” besetningen var komplett i 1985: Axl Rose, Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler.


En uforglemmelig natt hvor man kunne se Guns N' Roses OG vinne $50. Drømmekveld!

Foto: Guns N' Roses / Facebook


Allerede få dager inn i bandets spede begynnelse møtte gutta på utfordringer. Bandet øvde i to dager før debutkonserten, og to dager etter det igjen kastet gutta seg ut på en miniturné på vestkysten i USA: Fra Sacramento i California til Duffs hjemby Seattle i Washington. Der klarte begge varebilene de kjørte å bryte ned, og de måtte haike til Seattle og tilbake med kun gitarene i hånd. I stedet for å gi opp rockedrømmen bestemte de fem kompisene seg for å satse alt, og ble etterhvert et legendarisk band på klubbscenene i Hollywood, blant annet The Troubadour, Whiskey A Go-Go, og The Roxy. Interessen fra plateselskapene kom også på løpende bånd, og i 1986 signerte bandet med Geffen Records for $75,000 og full artistisk frihet (outstanding move, Geffen!). Bandet ga ut EP-en “Live ?!*@ Like A Suicide” i desember 1986, og tok til studio for å arbeide med debutskiva like etterpå.


Foto: CBGB & OMFUG / Facebook


Første utfordring var å finne en passende produsent for bandet. Ikke bare en som kunne sitte og trykke på knapper i studio, men en som kunne være med og finslipe de rå demoene til bandet. Spencer Proffer, produsenten bak Quiet Riot - “Metal Health”, ble hyret inn for å teste bandets kjemi. Bandet endte opp med 9 låter å jobbe med, blant andre “Nightrain”, “Sweet Child o’ Mine”, “Heartbreak Hotel”, “Don’t Cry”, “Welcome To The Jungle” og “Shadow Of Your Love”. Bandet spilte inn flere demoer med Nazareth-gitarist Manny Charlton, men ingen av produsentene satt skikkelig.


Mutt Lange ble ansett som for dyr og kjent for debutskiva til en gjeng med purunge rockere, og Tom Werman (produsent for blant andre Mötley Crüe, Cheap Trick og Ted Nugent) ble vurdert men droppet. Paul Stanley fra KISS ville veldig gjerne produsere bandet, men kom med for mange radikale forslag: Han ville forandre trommesettet til Adler drastisk, og ønsket at “Welcome To The Jungle” skulle ha et mer “KISS-lignende refreng”. Nei takk kompis.


Etter å ha snust frem Mike Clink, produsent for bandet Triumph, flyttet bandet inn i Rumbo Recorders i januar 1987, i det som var studioet til Daryl Dragon (liten funfact for yachtrock-fansen der ute: Dragon er den titulerte “Captain” fra softrock-duoen Captain & Tennille, og fikk økenavnet “The Captain” av Mike Love fra the Beach Boys). Trommene ble etter sigende fullført i løpet av seks dager, mens resten av grunnlaget var fullført i løpet av to uker. Gitarer og vokal skulle vise seg å ta mye lengre tid, da Slash ville bruke betydelig med tid og krefter på å finne den “perfekte” gitartonen til overdubs og soloer (spoiler: Les Paul inn i Marshall), og Axl insisterte på å synge én og én vokalstrofe om gangen. Men den perfeksjonismen skulle være med på å forme en av de absolutt sterkeste debutalbumene i musikkhistorien, så vi lar den passere.


Albumet åpner som nevnt med “Welcome To The Jungle”, med ekkoet av Slash sin gitar og et dyrisk skrik fra vokalist Axl før resten av bandet stemmer i med en groove det er klin umulig å ikke nikke anerkjennende til, og et sound som setter standarden for det som følger. Og tro til mystikken som omringer bandet er det svært sprikende forklaringer på hvordan låta ble skrevet og hva den handler om. Axl selv sa han skrev teksten da han besøkte en kompis i Seattle og ble overrasket over hvor stor – og liten – byen var. Men det er også historier om hvordan Axl møtte en hjemløs mann i New York som forsøkte å skremme de unge turistene med utsagnet “you know where you are? You’re in the jungle baby, you’re gonna die!”


Stradlin mente låta handlet om Hollywoods gater. Slash mener å huske at Axl hadde etterspurt et riff han hadde hørt gitaristen spille tidligere, og at de sammen bygget låta på omtrent tre timer, mens Duff påstår at låta er en annen versjon av en låt han skrev i 1978 til punkebandet sitt The Vains. Ikke la sannheten komme i veien for en god historie gutter. Låta var også bandets andre singel, sluppet etter at selve albumet allerede var ute for å prøve å bryte inn i det britiske markedet. Snedig nok inkluderer B-siden en livecover av AC/DC - “Whole Lotta Rosie”, som på den tiden var et relativt greit populært band i Storbritannia.



Neste ut er “It’s So Easy”, en låt som handler om de dagene bandet ikke hadde noe penger, men takket være jenter og folk som hang rundt bandet klarte de seg allikevel. Originalt hadde Duff McKagan skrevet den som en “Hippie Ya-Ya”-låt sammen med kompisen West Arkeen, men det var Slash sin ide å gjøre om låta til den rockelåta den er i dag. Takket være den spesielle gitartuningen Arkeen viste Duff (åpen E om du er nysgjerrig), og som ga låta den distinktive lyden, er Arkeen også oppført som låtskriver på sangen. Raust gjort. Låta var også overraskende nok bandets første singel, sluppet 15. juni 1987 med “Mr. Brownstone” på delt A-side, og låtene “Shadow Of Your Love” og “Move To The City” som B-sider.



Tredjesporet er den som har gitt mest hodebry for fansen der ute. For lenge har diskusjonen gått om hvorvidt Axl synger om å ta nattoget fra A til B, eller om han rett og slett nyter en flaske av den superbillige vinen Night Train Express som var svært populær i bandet grunnet den høye alkoholprosenten og den lave prisen. Vi kan vel slå fast nå at det er sistnevnte som stemmer. Selv om strofen “I’m on the nightrain” kan lure selv den mest hardbarka tilhører. Denne låta er skrevet av Slash og Izzy Stradlin på bandrommet, men dagen derpå var Slash såpass dårlig at Stradlin fullførte låta med Duff i stedet.


En kveld da bandet spaserte nedover Palm Avenue i nærheten av Sunset Strip og delte en flaske Night Train, var det noen som ropte “I’m on the night train” og hele bandet stemte i. Axl improviserte strofene “Bottoms up” og “Fill my cup”, og vipps var låta på plass. Paul Stanley fra KISS mener han overtalte bandet til å bytte om på refrenget og pre-refrenget slik låta er i dag, men den kan vi nok ta med en klype salt. Bandet klarte på ett eller annet vis å gjøre tittelen “Night Train” om til “Nightrain” inni der også.


“Out Ta Get Me” er en undervurdert klassiker i katalogen til Guns N’ Roses, og er en god gammeldags “de er ute etter å ta meg”-låt: Politiet er i hælene dine, skattefuten kommer på døra, læreren din er oppgitt, foreldrene dine klager på deg. Duff kunne også fortelle at mye av teksten er inspirert av en falsk voldtektsanklage rettet mot Axl selv, og man kan formelig høre desperasjonen i stemmen.


“Mr. Brownstone” høres ut som en real gladlåt midt oppe i det hele – helt til du lærer at “brownstone” er slang for heroin. Låta ble skrevet av Slash og Izzy mens de satt i sistnevntes leilighet og klagde på heroinavhengigheten de delte. Spesielt teksten “I used to do a little, but a little wouldn't do, so the little got more and more. I just keep trying to get a little better, said a little better than before" beskriver situasjonen svært godt. De skrev teksten bakpå en handlepose og ga til Axl, og sånn var den låta i boks.


Avslutningen på A-siden av plata er den låta du har hørt på ALLE karaokebarer og rockeklubber du noensinne har satt din fot i. Men det skal sies; det er klin umulig å ikke la seg rive med av “Take me down to the Paradise City, where the grass is green and the girls are pretty”. Bandet pleide ofte å skrive låter mellom gigs og på veien, og blant annet “Paradise City” ble til i baksetet på en varebil. Slash lekte seg med åpningsakkordene på en kassegitar, Axl nynnet strofen “Take me down to the Paradise City” og Slash fulgte opp med “Where the girls are fat and have big titties”. Låtskrivergull. Heldigvis gikk de for den alternative strofen vi kan høre på skiva i dag. Slash har kalt “Paradise City” for sin favorittlåt i katalogen, og den er som regel avslutningen på samtlige av bandets konserter.



Sjokk og vantro! Prøver du å fortelle meg at Slash brukte en Gibson SG på “My Michelle”? Ryktene skal ha det slik i hvert fall. Gitaristen gikk bort fra sin sedvanlige Gibson Les Paul (eller “Gibson” Les Paul om du vil… men det er en annen historie) og valgte den litt mindre og tynnere SG-varianten siden den visstnok hadde en anelse mørkere lyd. Selve låta handler om en venninne av bandet, Michelle Young, som faktisk blir takket av bandet i albumheftet. Historien skal ha det til at Axl og Michelle befant seg i en bil sammen mens Elton Johns “Your Song” rullet over radioen, og Michelle nevnte "tilfeldigvis" at hun skulle ønske noen skrev en sang om henne.


Aller først forsøkte Axl å skrive en søt og romantisk låt om henne, men denne varianten ble ikke godt mottatt, så Axl skrev en dønn ærlig tekst. Resten av bandet var ikke spesielt begeistret over Axls ærlighet, men Michelle selv likte den svært godt. Hun var en rusmisbruker, moren hennes hadde gått bort tidligere og faren hennes jobbet i pornoindustrien, og alt dette ble nevnt i det første verset. I følge Slash fikk Michelle orden på livet sitt og flyttet til den andre siden av landet for å starte et nytt liv.


(I mangel på passende musikkvideo til en av skribentens aller største favoritter fra albumet, vennligst ta i mot en eldrende Axl med brukket ben i stedet)


“Think About You” ble i all hovedsak skrevet av gitarist Izzy Stradlin, sterkt inspirert av finske Hanoi Rocks, og er en sjeldenhet å høre live fra bandet. Stradlin selv mener det er en “kjapp kjærlighetslåt” som handler om “dop, sex, Hollywood og penger”. Intet nytt under solen der altså. Stradlin spiller også sologitar på denne perlen.


Så er det balladetid. “Sweet Child o’ Mine” startet faktisk som en oppvarmingsøvelse Slash gjorde på kødd, men da Stradlin la på noen lekre gitarakkorder og Duff bidro med noen lekne basslinjer var plutselig frøet sådd. Axl satt i andre etasje og hørte bandet jamme, og teksten til låta var komplett neste dag. Teksten er inspirert av Axls kjæreste på den tiden, Erin Everly (datter av Don Everly fra The Everly Brothers), og bandet dro inspirasjon fra Lynyrd Skynyrd for å få en ektefølt og følsom stemning i låta.


Det kanskje mest legendariske skjedde da bandet skulle spille inn en demo sammen med Spencer Proffer, som foreslo at bandet inkluderte en breakdown mot slutten av låta. Mens bandet hørte på demoopptaket på repetisjon var de usikre på hva de skulle gjøre med det partiet, og Axl spurte seg selv “Where do we go? Where do we go now?”. Proffer foreslo at Axl skulle synge akkurat det, og der har vi forklaringen på den noe spesielle pausen i låta: Bandet selv er usikre på hvor de skal musikalsk, og spør retorisk “Where do we go now?”. Låta er bandets tredje singel fra skiva, og til dags dato er det deres eneste nummer én på hitslistene i USA.



“You’re Crazy” var, som mange andre tidlige låter i bandets katalog, originalt en akustisk låt. Men da den fikk være med inn i studio ble tempoet skrudd opp noen hakk, og låta endte opp som en relativt saftig rocker. Lyrisk sett er den klassiske historien “gutt møter jente, jente møter gutt, gutt er bare ute etter en ting” snudd på hodet, og Axl bruker store deler av låta på å klage over jenter som bare vil ligge med han. Kjipt å være deg Axl.


De fleste av låtene på debutalbumet er skrevet enten av en av gutta, eller av diverse kombinasjoner av bandmedlemmer. “Anything Goes” er faktisk en låt Axl og Stradlin skrev sammen med gitarist Chris Weber da de spilte i Hollywood Rose, og som ble finpusset av Guns N’ Roses slik at den passet sånn noenlunde inn på plata.


Også er vi på avslutningssporet da. En notorisk låt som runder av et notorisk album, og hva kunne vel vært mer passende enn “Rocket Queen”? Slash skrev hovedriffet sammen med Duff McKagan i det kortlevde bandet Road Crew, da sammen med Steven Adler. Axl forteller at han skrev om en jente han hadde møtt, som ville starte et band som hun skulle kalle Rocket Queen, og at det siste partiet i låta var en beskjed til henne. Samtidig er en viss Barbi (Rocket Queen) Von Greif kreditert i albumheftet, noe som definitivt peker på henne som den titulære karakteren i låta. Barbi Von Greif var en kjent figur i undergrunnen rundt Hollywood på den tiden, og er også nevnt på debutskiva til L.A. Guns. Men hva med den stønningen i midten av låta da, spør du?


Adriana Smith, en stripper og GN’R-groupie, hadde dated trommis Adler rundt et års tid. Adler insisterte på at de ikke var sammen, men Smith ble allikevel med i studio sammen med Axl Rose og Slash. Axl foreslo at han og Smith skulle ligge sammen i studioet slik at de kunne ta opp lydene og bruke det på sporet, noe Smith ble med på (angivelig for “bandets skyld, og en flaske Jack Daniel’s”). Vic Deyglio var den “heldige” teknikeren som fikk ansvaret for opptaket, og måtte på et tidspunkt inn i selve rommet for å rette på en mikrofon Axl og Smith hadde dultet borti i kampens hete. På albumomslaget har han fått den ærverdige tittelen “Victor ‘the fucking engineer’ Deyglio”, heldiggrisen. En litt mørkere del av historien er at Adriana Smith slett ikke var fornøyd med å bli omtalt som “the rocket queen” når den tittelen egentlig tilhører Barbi Von Greif, og at Adler ble hysterisk da han fikk vite hva Axl og Smith hadde funnet på. Mike Clink, produsent for bandet på innspillingen, har i senere tid avslørt at det er opptil flere bandmedlemmer som deltok i akten, og at Axl gjorde enda flere opptak med andre jenter uten å bli fornøyd med resultatet. Ryddig opplegg.



“Appetite For Destruction” ble sluppet 21. juli 1987, og man skulle tro bandet eksploderte på den tiden. Den gang ei: Bandet fikk forsvinnende lite oppmerksomhet fra amerikansk presse og radio, og ble så vidt spilt på radio i hjemstaten California. Mye av grunnen til den labre responsen var til dels suksessen til Def Leppard og deres massive “Hysteria”, comebacket til Aerosmith med “Permanent Vacation”, og at irske U2 dominerte på MTV med låter fra “The Joushua Tree”. Metal Hammer kalte skiva en dårlig miks av Aerosmith, Hanoi Rocks og AC/DC. “Appetite For Destruction” snublet seg inn på 182. plass på Billboard Top 200 rundt en måned etter slipp. “Welcome To The Jungle” ble sluppet som singel med en påfølgende musikkvideo like etterpå, men hadde liten påvirkning på albumsalget. Det gikk så langt at David Geffen, sjef for plateselskapet til Guns N’ Roses, personlig måtte ringe sjefene i MTV for å få dem til å spille musikkvideoen. Videoen ble vist en gang, kl. 4 natt til søndag, men gjorde såpass inntrykk at rock- og metallfans begynte å mase etter videoen.


Etter at bandet slapp singelen og videoen til “Sweet Child O’ Mine”, begynte virkelig innsatsen å bære frukter. “Sweet Child O’ Mine” ble en massiv hit sommeren 1988, og nådde førsteplassen på Billboard. “Welcome To The Jungle” ble reutgitt som singel i kjølvannet av suksessen, og da “Paradise City” ble utgitt som singel med medfølgende musikkvideo hadde allerede debutalbumet havnet på førsteplass på albumlistene. Guns N’ Roses turnerte iherdig i tiden som fulgte, og kjørte på med en 16 måneder lang “Appetite For Destruction”-turné. Bandet spilte headliner-gigs både på hjemmebane, i Japan, Australia og i Storbritannia, i tillegg til supportjobber for blant andre The Cult, Mötley Crüe, Iron Maiden, Alice Cooper og Aerosmith. Rolling Stone Magazine møtte opp på turnéen til Aerosmith for å gjøre en sak på dem, men endte opp med Guns N’ Roses på forsiden av magasinet. Plutselig var åpningsbandet større en stjernene.


PS: Axl spilte inn hele skiva på nytt i 1999 med bandets daværende besetning (Rose selv, Robin Finck, Tommy Stinson, Paul Tobias, Josh Freese, Dizzy Reed og Chris Pitman), men albumet så aldri dagens lys. Takk faen for det.



1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube