Historien bak: Faith No More - Angel Dust (1992)

Faith No More hadde fått sitt gjennombrudd med “The Real Thing” i 1989, og den nye vokalisten Mike Patton var endelig substansielt mer involvert i både musikk og lyrikk. Neste album skulle bli bandets mestselgende album – men også være en direkte årsak til en rift innad i bandet. Dette er historien bak Faith No More - “Angel Dust”.

Begynnelsen:

Det ikke mange vet, er at Faith No Mores røtter strekker seg helt tilbake til 1979. Gruppa Sharp Young Men ble startet av vokalist Mike Morris og keyboardist Wade Worthington, og kort tid etter ble trommeslager Mike Bordin og bassist Billy Gould innlemmet i bandet. Navnet ble foreslått til Faith In No Man av Morris, men Goulds forslag var det som endte opp som nytt bandnavn: Faith No Man (skrevet Faith. No Man).

Gjengen spilte inn en singel, “Quiet in Heaven/Song of Liberty”, i garasjen til foreldrene til Matt Wallace (en kommende plateprodusent som etterhvert skulle arbeide med Maroon 5, Train, The Replacements – og Faith No More). Underveis i prosessen het de fortsatt Sharp Young Men, men før de slapp singelen var både navnebyttet og en ny keyboardist på plass: Roddy Bottum tok plassen til Worthington da han forlot skuta. Gould, Bottum og Bordin sluttet i Faith No Man og startet etterhvert sitt eget band, Faith No More, for å understreke at “the Man” (Mike Morris) var “No More”. Trioen var innom en rekke vokalister og gitarister, blant annet en kort runde med Courtney Love, før valget falt på vokalist Chuck Mosley og gitarist Jim Martin i 1983.

Debutaskiva:

Debutalbumet “We Care A Lot” ble sluppet i 1985, med finansiering fra Ruth Schwartz og Mordam Records. “We Care A Lot” ble både bandets og plateselskapets første offisielle utgivelse, men i 1986 fikk Faith No More tilbudet om å signere med Slash Records i Los Angeles. Indie-selskapet hadde nylig blitt solgt til London Records (under Warner Music), noe som ville sikre at de kommende albumslippene ville bli sluppet til et bredere publikum. “Introduce Yourself”, med en ny versjon av singelen “We Care A Lot” fra debutskiva, ble sluppet i 1987 og fikk oppmerksomhet fra MTV. Vokalist Mosleys oppførsel i kjølvannet av albumslippet begynte å skli ut, og fysiske slåsskamper med øvrige bandmedlemmer – og en episode der Mosley sovnet på scenen – gjorde at bandet valgte å finne seg en ny vokalist før tredjeskiva. Inn kommer Mike Patton.

Mike Patton inn:

Faith No More rundt "The Real Thing" i 1989. Fra venstre: Mike Bordin, Jim Martin, Mike Patton, Roddy Bottum, Billy Gould. Foto: Faith No More / Facebook

Det var gitarist Jim Martin som hadde funnet Patton, etter at han hadde hørt en demo av Pattons band på den tiden, Mr. Bungle. Og i 1988 var Mike Patton offisielt Faith No Mores nye vokalist. To uker senere hadde Patton skrevet ferdig all teksten til det som skulle bli det Grammy-nominerte tredjealbumet “The Real Thing”, inkludert topp 10-hiten “Epic”. Singelen ble sluppet i januar i 1990, og fikk massiv rotasjon på MTV.

Bandet spilte på både MTV Video Music Awards og Saturday Night Live det året, og slapp senere singlene “From Out of Nowhere” og “Falling To Pieces”, i tillegg til en coverversjon av Black Sabbaths “War Pigs”. En ekstensiv USA-turné gjorde at albumet solgte til platina i USA, Canada og Sør-Amerika, i tillegg til gode salg i Europa, Australia og Storbritannia. Faith No More hadde endelig slått gjennom, og stod fritt til å eksperimentere enda mer på neste album.

Men musikkbransjen var veldig forskjellig fra 1990 og 1992. Nirvanas suksess hadde åpnet slusene for mindre undergrunnsband som The Melvins, Meat Puppets, Pearl Jam og Mudhoney – og Pattons opprinnelige band, Mr. Bungle – så hvordan svarer Faith No More på at hitlistene toppes av svette, skitne undergrunnshelter? De lager et svett, skittent og høyst eksperimentelt mesterverk.

"Angel Dust" begynner:

Etter en pause på halvannet år, der Patton rakk å spille inn og slippe det selvtitulerte debutalbumet til Mr. Bungle, og returnerte til Faith No More med revitalisert kreativitet. Bandet tok en ny musikalsk retning, noe gitarist Jim Martin ikke var spesielt fornøyd med. Martin var heller ikke spesielt fornøyd med albumtittelen, som keyboardist Roddy Bottum kom opp med:

"Roddy wanted to name it Angel Dust, I don't know why, I just want you to know that if it's named Angel Dust, it didn't have anything to do with me”.

Bottum mente tittelen perfekt oppsummerte hva bandet holdt på med. Det er et utrolig vakkert navn på et utrolig ødeleggende narkotika, samtidig som bandets musikk på albumet har en tilsvarende styggvakker kvalitet. Albumomslaget viser en vakker hvit hegre mot en mørkeblå bakgrunn, mens baksiden av albumet viser en slaktet ku som henger på en kjøttkrok.

Både bassist Gould og trommeslager Bordin har forklart at bildet på baksiden ikke er ment til å fremme vegetarisme, men skal heller være en forsmak på hvordan musikken på albumet høres ut: Aggressivt, forstyrrende, og avslappende – en kombinasjon av det vakre og det syke. Mesteparten av musikken ble skrevet av Gould, Bordin og Bottum, og for første gang hadde Mike Patton en stor påvirkning på låtskrivingen:

“There had never been any question of my staying in the band. We started writing the music for this album, and being part of something so fundamental was what made sure of it for me. The Real Thing had been like someone else's, someone else's band, it had felt like an obligatory thing. They hadn't needed a damn singer, it was just that they had to have a singer. That's why I was there, that's why Chuck was there, we weren't needed there.”

Grunnen til at “Angel Dust” skiller seg fra “The Real Thing” er todelt: Mike Patton fikk mer kreativ kontroll over musikken, men i følge Patton selv er det også fordi bandet ble flinkere til å spille det de hørte i hodene sine:

"Before, we used to kinda cheat around, and play around what it was. We could never translate it into the band, and we're getting better at doing that. Like, we wanted to do a real lazy, sappy kinda ballad, so we covered the theme from Midnight Cowboy! And there's even a song that sounds like The Carpenters!"

Inn i studio:

Faith No More gikk i studio i januar 1992, nok en gang med Matt Wallace bak spakene (Wallace hjalp som kjent til med innspillingen av bandets aller første singler i 1983, og hadde vært produsent på alle bandets album opp til “Angel Dust”). Bandet hadde med seg 17 låter i sekken, men etter å ha skrevet to til i studio (inkludert “Malpractise”) endte de opp med 19 innspilte låter. Arbeidstitler inkluderte “Madonna” (“Midlife Crisis”), “Macaroni and Cheese” (“RV”), “F Sharp” (“Kindergarten”) og “The Carpenters Song” (“Everything’s Ruined”), og av disse ble 13 valgt ut til det endelige albumet. Samtidig ble en cover av The Commodores “Easy”, en nyversjon av singelen “As The Worm Turns”, og singelen “The World Is Yours” (som ble sluppet etter at Faith No More ga seg i 1998) produsert underveis i studiooppholdet.

"Easy":

“Easy” var en låt Faith No More inkluderte live i større og større grad opp mot innspillingen av “Angel Dust”. Normalt sett var det en cover av Black Sabbaths “War Pigs” som inntok plassen som ekstranummer på konsertene til bandet, men Faith No More begynte å se seg lei på den stereotypiske metallfansen som kun ønsket seg en forrykende Sabbath-tolkning underveis i settet. Hvilken bedre låt til å erstatte Black Sabbath enn en sviske fra Lionel Richie og hans The Commodores?

Faith No Mores versjon av “Easy” ble sluppet som siste singel ut fra albumsyklusen, og ble en hit for bandet med en tredjeplass i UK, førsteplass i Australia og topp fem i Belgia, Finland, Norge, Island og Irland. Fortsatt blir Faith No Mores variant av låta ofte ansett som bandets største hit – selv om det hele opprinnelig skulle være en spøk.

Samples:

Faith No More brukte også det plateselskapet omtalte som en “uberettiget” mengde med samples på albumet, til det punktet hvor sjefene i selskapet ble bekymret for det massive volumet av samples og rettighetene inkludert. Trommesporet til “Midlife Crisis” inkluderer en sample av “Cecilia” av Simon and Garfunkel (og en sample av “Car Thief” av Beastie Boys), mens “Malpractise” benytter omtrent fire sekunder fra Dmitri Shostakovichs “String Quartet No. 8”, fremført av Kronos Quartet.

I tillegg er det diverse originale samples hentet inn av Roddy Bottum, blant annet politisirener (som kan høres på “A Small Victory”), dyrelyder (spesielt på introen til “Caffeine”) og annen utendørs ambiens. Iris Lettieri forsøkte å saksøke bandet etter at de hadde benyttet et opptak av hennes opplesing av informasjon på flyplassen i Rio De Janeiro i låta “Crack Hitler”.

Turné med Guns N' Roses og Metallica:

Rett etter at bandet fullførte “Angel Dust” i studio, ble Faith No More inkludert som support i Europa for Guns N’ Roses og deres “Use Your Illusion”-turné, sammen med Soundgarden. De ble også inkludert på USA-porsjonen av turnéen sammen med Metallica, før de ga seg ut på en egen europaturné. Bandet skulle tilbringe rett i overkant av et år på veien mellom mai 1992 og juli 1993 i kjølvannet av “Angel Dust”. Og selv om gitarist Martin var misfornøyd med retningen bandet hadde tatt på albumet, var fortsatt konsertene fortsatt et lyspunkt:

"Live performances were always very strong. From my perspective, we came across a lot heavier than the records. Over time, the chord progressions and the arrangements would morph in subtle ways that would make the set heavier than the studio version".

"Midlife Crisis":

Første smakebit ut fra bandet var singelen “Midlife Crisis”, sluppet 26. mai 1992. Og selv om Mike Patton har uttalt at mange av tekstene hans er inspirert av utallige kilder (som f.eks. Scientologikirken, kinesiske lykkekaker, og TV-programmer på nattestid), handler “Midlife Crisis” på sett og vis om Madonna:

“The song is based on a lot of observation and a lot of speculation. But in sort of a pointed way it's kind of about Madonna... I think it was a particular time where I was being bombarded with her image on TV and in magazines and her whole shtick kind of speaks to me in that way... like she's going through some sort of problem. It seems she's getting a bit desperate”.

Land Of Sunshine:

Sammen med “Midlife Crisis”, ble åpningslåta “Land Of Sunshine” sluppet som en promosingel før albumet. Og denne var, som nevnt over, spesielt inspirert av personlighetstester utført av Scientologikirken. Teksten “does emotional music have quite an effect on you?” er både hentet rett fra spørreskjemaet, men fungerer perfekt som en beskrivelse på musikken du møter på resten av albumet. Og disse setningene hentet fra spørreskjemaet til Scientologikirken (“do you often sing or whistle just for fun”, og “do you feel sometimes that age is against you?”) komplementeres av linjer hentet fra omtrent like vitenskapelige metoder – kinesiske lykkekaker selvfølgelig.

“Life to you is a dashing bold adventure”, “you are an angel heading for a land of sunshine”, “sing and rejoice, fortune is smiling upon you”, “you have a winning way, so keep it” og “pat yourself on the back and give yourself a handshake” er ordrette sitater hentet fra kinesiske lykkekaker, og når man tenker over at Patton skrev disse tekstene (“Land Of Sunshine”, i tillegg til “Caffeine”) mens han led av søvnmangel som et personlig eksperiment, er det nesten et under at de er såpass sammenhengende som de er.

Albumslipp:

“Angel Dust” ble sluppet 8. juni 1992 til svært positiv respons fra både fans og kritikere, selv om noen av dem var mer forvirret enn overbevist. Albumet ble kalt “en av de mer komplekse og forvirrende albumene sluppet av et majorlabel”, et “bisart mesterverk”, og “den mest ukommersielle oppfølgeren til et hitalbum noensinne”, men havnet allikevel på årslistene til en rekke musikkpublikasjoner.

Singelen “A Small Victory” ble beskrevet som “opera kjørt gjennom Metallica og Nile Rodgers, en kombinasjon av usannsynlige elementer som sammen blir noe komplett originalt”, mens låtene “Malpractice” og “Jizzlobber” ble omtalt som “kunstnerisk ødelagt death metal” og “nerveskadet apokalyptisk rock”. Albumet var ikke en like stor kommersiell suksess som “The Real Thing” i USA, men solgte mer i utlandet enn sin forgjenger.

Gitarist Jim Martin forlot bandet kort tid etter at turnéen for "Angel Dust" var over (eller fikk sparken, via fax av alle ting, alt ettersom hvem du spør), og både Justin Broadrick (Godflesh) og Geordie Walker (Killing Youth) ble tilbudt jobben. Trey Spruance, Mike Pattons bandkollega fra Mr. Bungle, tok over gitaristjobben i etterkant, og skulle ende opp på albumet "King For A Day... Fool For A Lifetime" i 1995.

Albumet, og bandet, har inspirert artister og band som Duff McKagan, Chino Moreno, Serj Tankian, Corey Taylor, Max Cavalera og Jonathan Davis. Krist Novoselic fra Nirvana hyllet bandet for at de la ned grunnarbeidet for Nirvanas suksess sent på 80-tallet, og Led Zeppelin-frontmann Robert Plant nevnte Faith No More som et av sine favorittband da Chuck Mosley var vokalist. Og nå kan også vi få nyte godt av Faith No More på Ekebergsletta, sommeren 2022.