Historien bak: Europe - The Final Countdown (1986)

Fra den spede begynnelsen rett nord for Stockholm, seier i en låtkonkurranse, medlemsbytter med Yngwie Malmsteen, og DET keyboardriffet – Europe ble en av verdens største band med en monsterhit i 1986, og nå kan også vi få oppleve magien på Tons of Rock neste år: Dette er historien bak Europe - “The Final Countdown”.

Begynnelsen:

Bandets første inkarnasjon ble formet i 1979 under navnet Force, i Upplands Väsby rett nord for Stockholm i Sverige. Vokalist Joey Tempest, gitarist John Norum, bassist Peter Olsson og trommis Tony Reno utgjorde den første kjernen, i det som opprinnelig var et coverband. Etterhvert begynte Tempest å ta med egne idéer til bandrommet, og Force begynte å skrive eget materiale. Demotapes ble fordelt rundt til plateselskapene, men beskjeden var den samme hver gang: Klipp håret og syng på svensk.

I 1981 forsvant bassist Olsson ut døra, og inn kom John Levén – som kun varte noen få måneder før Yngwie Malmsteens band Rising Force klarte å kapre bassisten. Malmsteens tidligere bassist, Marcel Jacob, gikk andre veien, men dette varte kun tre måneder før de byttet tilbake igjen: Levén hadde store problemer med Malmsteen og orket ikke spille i bandet hans mer. Endelig kunne bandet konsentrere seg om å skrive eget materiale med en fast besetning.

Europe blir til:

Året etter ble Force påmeldt i den svenske talentkonkurransen “Rock-SM”, og opp mot 4000 andre band vant de, takket være låtene “In The Future To Come” og “The King Will Return”. Joey Tempest vant den individuelle prisen “Best Lead Singer”, og gitarist John Norum vant for “Best Guitarist”. Premien var en platekontrakt med Hot Records, og under navnet Europe (som de byttet til like før konkurransen), satte bandet i gang arbeidet med debutalbumet.

Det selvtitulerte debutalbumet ble utgitt i 1983, og skiva havnet på 8. plass i hjemlandet Sverige. Singelen “Seven Doors Hotel” slo an utenlands, og havnet på topp 10 i Japan. Oppfølgerskiva “Wings Of Tomorrow” ble sluppet året etter, og CBS Records ga dem en internasjonal platekontrakt i 1985. Ian Haugland kom inn for å erstatte trommis Tony Reno, og keyboardisten Mic Michaeli ble innlemmet i Europe kort tid etter. På tide å begynne med album nummer tre.

"Rock The Night":

Europe bidro på soundtracket til filmen “On The Loose”, og fikk sin første hit “Rock The Night” i 1985. “Rock The Night” og låta “Ninja” var de første som ble skrevet før tredjeskiva, og fikk sin debut allerede på turnéen til “Wings Of Tomorrow” året før. Grunnet suksessen til filmen, dro Europe på en turné i Sverige med flunkende nye låter i sekken: “Danger On The Track”, “Love Chaser”, og powerballaden “Carrie” var alle inkludert på setlista, og bandet fikk finslipt låtene live foran publikum.

I tillegg til “Rock The Night” ble også låta “On The Loose” benyttet på soundtracket til filmen ved samme navn, men til bandets tredje album ble låtene spilt inn på nytt – denne gang med små variasjoner i tekstene. “Cherokee” er den siste låta som ble skrevet til albumet, fullført kun en uke før bandet dro til Powerplay Studios i Zürich i Sveits for å begynne innspillingene.

"The Final Countdown":

Men det er tittelsporet som definitivt satte Europe på verdenskartet. “The Final Countdown” er basert på et synthriff vokalist Joey Tempest hadde skrevet noen år tidligere, på et Korg Polysix keyboard han hadde lånt av keyboardist Mic Michaeli. Og det var bassist John Levén som hadde bedt Tempest om å skrive en låt basert på riffet han hadde. Demoen fikk blandet mottakelse: Gitarist John Norum mente det var for annerledes og synthdrevet for et rockeband av Europes kaliber, men Tempest fikk kjempet gjennom at bandet skulle inkludere sangen på det kommende albumet.

Og da plateselskapet anbefalte “The Final Countdown” som første singel på albumet, ble bandet overbevist om at låta ikke bare skulle være en naturlig åpning på konsertene – de hadde heller ikke tenkt over låta som en singel i det hele tatt. Men låtskriver Tempest er glad de fulgte anbefalingene de fikk:

“It's always a nice feeling. Sometimes you hear it on the streets or someone has it on their mobile phone or something… it's a nice feeling! Actually, I did an interview about a year ago with a newspaper from America and they talked about how much it's been used in sports in America… which I didn't know so much about. Apparently it has been used a lot and it was nice to hear. The ironic thing, though, is that the song was actually written for the fans. It was over six minutes long and was never meant to be a hit or anything like that.

It was meant to be an opening for the 'live' show. We were putting out our third album and we wanted a really 'grand' opening for the show. So, I had that 'riff' tucked away in a drawer since my college years and I took it out, found a tempo for it, wrote lyrics, and it turned out to be a great opening for that album and for the show, as well. Nowadays, we don't rehearse it, but when we play it live, it is still just so amazing! It does communicate so well with the audience and we really love playing it.”

Keyboardist Michaeli brukte en Roland JX-8P syntheziser gjennom en Yamaha TX-816 rack unit, noe som ga keyboardet den distinktive lyden vi kjenner igjen umiddelbart. Teksten er inspirert av David Bowies “Space Oddity”, og handler om å forlate jorden i retning Venus. Den amerikanske produsenten Kevin Elson, som tidligere hadde jobbet med Journey og Lynyrd Skynyrd, ble valgt som produsent av skiva etter at Europe hadde vurdert både Dieter Dierks (Scorpions) og Bruce Fairbairn (Bon Jovi). All vokalen ble spilt inn i Mastersound Studios i Atlanta og Fantasy Studios i California, utenom tittelsporet som ble fullført på Soundtrade Studios i hjembyen Stockholm.

Gjennombrudd og topplassering:

Albumet “The Final Countdown” ble sluppet 26. mai 1986, og ble bandets internasjonale gjennombrudd, mye takket være powerballaden “Carrie” og ledesingelen ved samme navn. 8. plass ble bestenotering på albumlisten Billboard 200 i USA, og Europe kunne skilte med topp 10-plasseringer i land som Finland, Spania, Sverige, Sveits, Norge, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, Østerrike, New Zealand, og Australia. “Carrie” noterte seg på 3. plass på singellisten Billboard Hot 100 i USA, mens “The Final Countdown” ble en umiddelbar hit og inntok førsteplassen på singellistene i 25 land.

Selv om publikum tok i mot bandet med åpne armer, fikk albumet middelmådig tilbakemelding fra kritikerne. Rolling Stone skrev at "the words to 'The Final Countdown' make almost no sense whatsoever on paper, but there's genuine drama to the way Tempest's keening vocals surge through the mock-orchestral morass of synths and guitar. Maybe it's trite, maybe it's derivative, but it's also undeniably effective. From the stirring stadium schlock of 'Rock the Night' to the self-indulgent melodrama of 'Love Chaser', the best moments here are insidiously catchy, leaving you humming along against your better judgment".

Andre tilbakemeldinger beskrev albumet – og tittelsporet – som "just bland and boring, boasting the most nauseating keyboard sound on a title track of all time", "bombastically brilliant glorious garbage ... that could only spew from the vacuous '80s", "rock songs with half-assed keyboard lines smeared on them", og “gutless and shamefully commercial".

Hva enn du foretrekker å høre på, det være alternative Faith No More, moderne Bring Me The Horizon, landsmennene i Opeth, eller legendariske Iron Maiden, så kan jeg vedde på at samtlige på Ekebergsletta kommer til å gaule “IT’S THE FINAL COUNTDOWN” når neste års Tons of Rock går av stabelen. Og som nevnt over: Europe har flere hits enn bare “den med keyboardet”. God fornøyelse!