• audunmehl

Historien bak: Electric Eels


Foto: Facebook / electric eels


Det finnes en håndfull band, som gjennom musikkhistorien kanskje har blitt mer kjent for sine konsertopptredener, ytringer, opprørskhet og generelle kaos, enn nødvendigvis musikken de har laget.


Så hva kan man si om en shabby gjeng med bråkmakere, som brukte rock and roll som et middel til å lufte sin tilsynelatende endeløse frustrasjon, kjedsomhet og hat mot et intetanende publikum? Hva med; "Kult, lagde de noen album?", og svaret ville være nei.


Det er uansett få band som har greid å skape en like rik myte rundt seg selv, som electric eels (skrevet med små bokstaver til ære for E. E. Cummings). Bandet eksisterte kun fra 1972 til 1975, spilte fem konserter og ga aldri ut et eneste album i sine aktive år.


electric eels var et amerikansk protopunk-band dannet av John D. Morton i Cleveland, Ohio i 1972. I løpet av deres korte eksistens fikk de et rykte lokalt for å være sinte, konfronterende og voldelige. De var beryktet for å starte slåsskamper med publikum, som vakte politiets oppmerksomhet og medlemmene var også voldelige mot hverandre både på og utenfor scenen. Musikkstilen deres kan beskrives som en atonal, bråkete blanding av hard garasjerock og frijazz.



Bandets mildt sagt ukonvensjonelle musikkstil, blir av mange sett på som fundamentet for det som senere skulle bli til punk og electric eels blir i dag betegnet som protopunk.


Protopunk er rockemusikken spilt av garasjeband fra 1960- til midten av 1970-tallet, som i stor grad varslet den kommende punkrockbevegelsen. De involverte musikerne var vanligvis ikke opprinnelig knyttet til hverandre og kom fra en rekke bakgrunner og musikkstiler, sammen forutså de mange av punkens musikalske og tematiske attributter.


Protopunk var aldri en sammenhengende bevegelse, og det fantes heller ikke en lett identifiserbar protopunk-lyd, som fikk artistene til å virke beslektede den gangen. Det som knytter protopunk sammen er en viss provoserende følsomhet, som ikke passet inn i datidens rådende motkultur.


Protopunken var bevisst subkulturell og fullt klar over sin utenforstående status. Med sitt primitive og nedstrippede lydbilde, var mye av protopunkens kjennetegn en veldig upolert og ektefølt tilnærming til musikk. Sjangeren omhandlet ofte tabubelagte temaer og skildret samfunnets skitne skyggesider i detalj, og ventilerte en følelse av fremmedgjøring som var mer intens og personlig enn noen gang før.


I dag betegnes ofte band som The Velvet Underground, The Shaggs, MC5 og The Stooges som arketypiske protopunkband.


Foto: Facebook / Iggy And The Stooges


I Heard They Suck Live:


John D. Morton (gitar), Dave "E" McManus (vokal og klarinett) og Brian McMahon (gitar), var alle tidligere elever ved Lakewood High School, Lakewood, Ohio i 1972. De tre hadde vært på en konsert med Captain Beefheart og blitt såpass lite imponert av supportbandet, Left End, at de bestemte seg for at de kunne gjøre det bedre selv, og starten på electric eels var et faktum.


I motsetning til andre rockegrupper fra denne æraen, hadde John D. Morton også blitt påvirket av frijazz og han har i senere tid uttalt:


"I remember listening to Ornette Coleman, John Cale, Sun Ra and Albert Ayler. That's what the eels was supposed to be, but we didn't really understand it".


electric eels hadde i utgangspunktet en veldig ukonvensjonell instrumentering, uten trommeslager eller noen som var teknisk kompetente på sine respektive instrumenter.


Deres svært sjeldne konserter inneholdt metallplater som ble slått med slegger, ambolter, en gressklipper og slåsskamper. Dette førte til beskrivelsen av uttrykket til bandet deres som, "kunstterrorisme".


Mye av 1973 og 1974 ble brukt, for det meste uten hell, på å prøve å få spillejobber i barer som normalt booket typiske topp 40-coverband.


Foto: Facebook / electric eels


Når spillejobber først skjedde, var promotører kjent for å avbryte showet halvveis. På debutkonserten ble bandet arrestert av politiet for å være overstadig beruset og for å ha oppført seg uanstendig. Morton motsto seg arrest og fikk en brukket hånd i basketaket som oppsto, noe som gjorde at han måtte spille neste konsert, tre uker senere, med en improvisert skinne laget av en linjal og en skiftenøkkel.


Spesielt Morton hadde en tilbøyelighet til vold som ofte førte til fysiske kamper og midlertidige splittelser i bandet. Morton og Dave E kunne f.eks bestemme seg for å gå på en typisk arbeiderklassebar og provosere frem en slåsskamp ved å danse sammen som om et tilsynelatende homofilt par, noe som på tidlig 1970-tall i Cleveland ikke alltid ble tatt imot med åpne armer, dessverre.


Bandets bevisste provokasjon tok også i bruk hakekorset som et høyt kontroversielt virkemiddel, og Morton hevdet senere at dette var påvirket av forfatterne og satirikerne, William Burroughs og Lenny Bruce.


"That is something we wanted, to have that provocation, we wanted to confront those issues. It was shock tactics, it was confrontational art, it was meant to be satire"


Denne lignende bruken av fremprovosert sjokk-taktikk skulle man senere se også ble tatt i bruk av punkere som bl.a. Johnny Thunders, Sid Vicious og Siouxsie Sioux.


Mot slutten av 1973 forlot McMahon bandet, og ble erstattet av Paul Marotta. Marotta var en kompetent musiker på både gitar og keyboard og var samtidig medlem av et annet Cleveland-basert psykedelia/protopunk-band, Mirrors. Trommeslagere kom og gikk under bandets historie, men bassgitar var alltid fraværende.


De kontroversielle uromakerne i electric eels var selve personifiseringen og antitesen mot datidens løpebånd-band, og fordi de hadde opparbeidet seg et mildt sagt tvilsomt rykte blant konsertpromotører, var det vanskelig for dem å få konserter. Konsertpromotører og bookere så i stor grad etter strigla coverband, som kun spilte stuerein pop-musikk.



Etter hvert fikk electric eels en konsert på et sted i Cleveland som ville/våget å støtte originalmusikk, på "The Viking Saloon's Special Extermination Night" 22. desember i 1974, sammen med Rocket from the Tombs og Mirrors. Denne konserten markerte den offentlige starten på en ny og unik punkrock-scene i Cleveland.


Imidlertid vil gjentagelsen i januar 1975, aldri bli noe av siden electric eels ble utestengt fra den siste baren som ville ha dem, på grunn av deres bruk på av en gassdrevet gressklipper på scenen. Dette resulterte i at keyboardist og gitarist, Marotta, sluttet i bandet.


Etter at Marotta forlot bandet, ble Brian McMahon med i bandet på nytt, og de rekrutterte også trommeslager Nick Knox, som senere skulle gjøre det stort med The Cramps. Det er under disse øvingsøktene som utgjør det meste av låtmaterialet som ble utgitt siden bandets oppløsning. Dette inkluderte singelen, "Agitated/Cyclotron" som ble sluppet på Rough Trade i 1978. Dette var deres eneste utgivelse på mange år.



Line-upen med Knox på trommer ble imidlertid kortvarig. Etter kun en konsert, bandets femte og siste totalt sett, på Case Western Reserve University i 1975, etter nok en ny slåsskamp startet av Morton.


Bandets medlemmer gikk videre til andre, og muligens mer lukrative, karrierer. Trommeslager Nick Knox ble med i The Cramps, Brian McMahon fikk en relativt fruktbar soloartist og Dave E spilte saksofon i Laundromat.


I løpet av de få årene de eksisterte, var electric eels det ultimate «shape of punk to come». På det tidspunktet og stedet var den musikalske undergrunnen i Cleveland et av Amerikas kulturelle hjerter. Et mørkt og industrielt landskap på overflaten, med en nihilistisk og samtidig feiring av det som ikke fulgte normen, skaperkraften og surrealismen.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4