• Jørn Brekke

Historien bak: Dischord Records



Ingen kontrakter eller advokater, konsertbilletter til $5, en unik businessmodell drevet av idealisme og DIY-mentalitet: Og de feiret nylig 40 år. Dette er historien bak plateselskapet Dischord Records.


Året var 1980, og den gryende punkscenen i Washington D.C. var i full blomst, men først må vi skru klokken noen få år bakover. Tidligere på 60- og 70-tallet var Georgetown University, og spesielt deres studentradio WGTB, en viktig brikke i utviklingen av punkscenen i Washington D.C. Studentradioen ble drevet med lite eller ingen påvirkning av skoleledelsen og stod fritt til å gjøre som de selv ville. WGTB ble en stemme for kulturell radikalisme, LGBT-inklusivitet, og sosialt mangfold. Radiostasjonen spilte også alternativ rock under fanen “WGTB, one nation underground”, og ble det første møtet med punkrock og alternativ rock for lokal ungdom.



Samtidig fikk også byen besøk av band som f.eks. The Ramones sent på 70-tallet, og lokale Bad Brains eksploderte på scenen i 1980 med singelen “Pay To Cum”. Frøet var sådd, og bandene som oppstod i Washington D.C. i den perioden teller blant andre Overkill, The Penetrators, Iron Cross, Government Issue, Youth Brigade, The Faith, Void, S.O.A., Scream og Chalk Circle. Og midt oppe i det hele stod det som skulle bli selve symbolet på punkrock i Washington D.C.: Ian MacKaye.


Ian MacKaye er født og oppvokst i Washington D.C., og i følge barndomsvennen Henry Rollins (fra Black Flag) ble han oppfostret i en “tolerant, super-intellectual, open-minded atmosphere.” MacKayes far var en journalist, og var korrespondent for Washington Post i det hvite hus (interessant nok var MacKaye Sr. i følget til John F. Kennedy da han ble skutt og drept i 1963). Som ung var han interessert i Ted Nugent, Jimi Hendrix og Queen, men etter en konsert med The Cramps i 1979 (på Georgetown University, av alle ting) var unge MacKaye nyfrelst i punkens tegn. Gigen så han med barndomsvenn Jeff Nelson, og sammen startet de kortlevde The Slinkees, som kun gjorde én gig i 1979 før de ga seg.


Men bandet rakk å spille inn to demokassetter med låter som senere skulle havne hos Nelson og MacKayes neste band, The Teen Idles. MacKaye spilte bass og sang bakgrunnsvokal, og Nelson spilte trommer, men heller ikke The Teen Idles skulle vare særlig lenge. Men før The Teen Idles skulle legges på hylla, ønsket Nelson og MacKaye å forevige låtmaterialet på en utgivelse, og pengene bandet hadde tjent på rundt 35 konserter sammen var rundt $600. Men hva skal man gjøre om man mangler et plateselskap å gi det ut på? Man starter sitt eget selvfølgelig.


Ian MacKaye og Skip Groff. Foto: Dischord Records / Facebook


Dischord Records ble stiftet i 1980 av Ian MacKaye, Jeff Nelson, i tillegg til Geordie Grindle og Nathan Strejcek, alle fra The Teen Idles. Sammen ga de ut bandets eneste utgivelse, EP-en “Minor Disturbance”, spilt inn hos Skip Groff i Inner Ear Studio. Opplaget var på 1000 eksemplarer, adressen til foreldrene til MacKaye stod på albumcoveret, og bandet selv stod bak kutting, bretting, og liming av skiva. Men det kvartetten ikke visste da, var at skiva skulle bli et symbol på punkscenen i D.C. og tenne gnisten under en haug med unge og fremadstormende band. Guy Picciotto, som senere skulle spille med MacKay i Fugazi, har sagt følgende om nedslaget The Teen Idles gjorde på lokalsamfunnet:


“It was electric. Kids releasing music demystified the process, but, because it was such a statement, the object was heightened. It felt different to hold that record. I had this weird pride, even though I had nothing to do with it.”


Men, det å spille inn og gi ut musikk under et plateselskap, og i den sammenhengen tjene penger på musikk, var ikke godt mottatt av alle i den gryende DIY-scenen. Men Dischord Records erklærte tidlig sitt sosioøkonomiske etos: Alle pengene de tjente som plateselskap skulle gå til videre dokumentasjon av andre band på den lokale scenen.


Og det er nettopp den benevnelsen som gjør Dischord Records såpass særegent og spesielt: De skulle “dokumentere”. Det står til og med på nettsidene deres: “Dischord Records was created in 1980 to document the music coming out of the Washington, D.C. punk community.”

Like etter at The Teen Idles ga seg, og inspirert av lokale Bad Brains, startet MacKaye og Nelson bandet Minor Threat sammen med bassist Brian Baker og gitarist Lyle Preslar, og ga etter sigende navn til fenomenet “straight edge” i samme slengen. MacKaye tok nemlig avstand fra tobakk, alkohol og narkotika, og spilte en av hovedrollene i subkulturen som oppstod.


Samtidig startet roadien til The Teen Idles, Henry Garfield (senere Rollins) bandet S.O.A. (State Of Alert). Tidligere vokalist i The Teen Idles, Nathan Strejcek, startet et nytt band som skulle bli Youth Brigade, og en ny figur ved navn John Stabb stod bak Government Issue. MacKaye lovet dyrt og hellig at hvis de tjente penger på utgivelsen av The Teen Idles - “Minor Disturbance”, skulle de bruke profitten på å gi ut singler og EP-er av andre lokale band. Henry Garfield ønsket å gi ut en skive med S.O.A. og endte opp med å betale for opptakene og produksjonen av bandets første EP. Pengene Dischord Records tjente på disse to utgivelsene var grobunn for selskapet, og med litt profitt i lomma kunne MacKaye og Nelson gi ut enda mer musikk.


John Stabb, Government Issue. Foto: Dischord Records / Facebook


Og Dischord Records fortsatte med nettopp det. Selskapets første ti utgivelser var følgende skiver:

  1. The Teen Idles - Minor Disturbance

  2. S.O.A. - No Policy

  3. Minor Threat - 1st 7”

  4. Government Issue - Legless Bull

  5. Minor Threat - In My Eyes

  6. Youth Brigade - Possible

  7. V/A - Flex Your Head Compilation

  8. Faith/Void - Split

  9. Scream - Still Screaming

  10. Minor Threat - Out Of Step


Samtlige utgivelser er skiver som er ansett som essensiell lytting for de som er interesserte i hardcore punk. Ikke verst for en gjeng ungdommer som gjorde alt selv si. I oktober 1981 flyttet de produksjonen fra sine separate soverom hjemme hos foreldrene, til et hus i Arlington i Virginia de kalte “Dischord House”, og et rom ved siden av kjøkkenet ble den nye basen for plateselskapet. Kjelleren ble et øvingslokale for de som ønsket å benytte det, og siden huset var den første eiendommen noen av figurene på den lokale punkscenen faktisk eide, ble det en møteplass for likesinnede.


Dischord Records ble drevet på frivillig basis i mange år, og MacKaye hadde på et tidspunkt tre separate jobber for å holde skuta flytende. En gjeng satt oppe hele natta for å brette og lime albumcover, mens papp til produksjonen av omslagene ble hentet ut av søppelkassene til naboene på nattestid. MacKaye drev operasjonen mens mange av omslagene ble tegnet av Nelson, og godt hjulpet av likesinnende fra den lokale punkscenen kom det en stødig strøm av utgivelser fra selskapet. MacKaye og Nelson var samtidig prominente figurer innenfor den lokale hardcore-scenen med bandet Minor Threat, som hadde sin debutkonsert i en lokal kjeller sammen med Bad Brains, The Untouchables (bandet til Ian MacKayes bror), Black Marked Baby og S.O.A., alle fra Washington D.C.



Men i 1983 var byens konserter sterkt preget av aggressive tilhengere, mange av dem skinheads. En rekke band, blant annet Minor Threat, ga seg det året, men en rekke band skulle oppstå i kjølvannet som et motsvar til den hyperaggressive bølgen av hardcore-fans. “Emosjonell hardcore”, eller kort og godt “emo”, tok hardcore-mentaliteten og roet den ned, pakket den inn i personlige følelser og melodi, og tok Washington D.C. med storm. “Revolution Summer” i 1985 var et vendepunkt, og band som Rites Of Spring (med tidligere nevnte Guy Picciotto), Embrace (Ian MacKayes nye band) og Dag Nasty (med Brian Baker fra Minor Threat, denne gang på gitar) stod i spissen for den nye bevegelsen som tok et oppgjør med vold, sexisme og diskriminering. Andre band som hadde sitt utspring den sommeren var blant annet Gray Matter, Soulside, Three og Rain.


Da Rites Of Spring brøt opp, gikk vokalist/gitarist Picciotto og trommis Brendan Canty sammen med bassist Joe Lally og gitarist/vokalist Ian MacKaye, som også stod uten band da Embrace også hadde gitt seg. Bandet Fugazi oppstod i kjølvannet av disse bandene og tidligere nevnte “Revolution Summer”, og med ett hadde Dischord Records plenty med jobb foran seg. Fugazi eksploderte, og det hardtarbeidende bandet etterlot seg en stødig strøm av legendariske konserter og banebrytende studioalbum.



Samtidig, i kjølvannet av den globale suksessen til Nirvana, var det store plateselskapene på utkikk etter det nyeste og råeste bandet fra den amerikanske undergrunnen. Fugazi ble tilbudt en kontrakt på rundt $10 millioner av Atlantic Records, men takket nei og fortsatte i sitt sedvanlige tempo: Konserter åpne for alle aldre til prisen av $5. I løpet av karrieren har Fugazi spilte over 1000 konserter, hvor ingen av dem overskredet en billettpris på maksimum $15.


Ian MacKaye med Fugazi. Foto: Dischord Records / dischord.com


Denne DIY-etikken gikk hånd i hånd med både band og selskap. Dischord Records har aldri benyttet kontrakter eller advokater, og alle avtaler som ble inngått med band var basert på gjensidig respekt. Ian MacKaye kaller det et partnerskap: “They make the music, and we make the records”. Discord Records stiller med en viss sum penger på forskudd til band som skal i studio, og når bandet har tjent inn igjen forskuddet deles inntektene mellom selskapet og bandet. Og i løpet av 40 år er det kun to band som har forlatt skuta: Jawbox og Shudder to Think.


MacKaye holdt på å gi opp i 2007, men etter å ha innsett at han har et overordnet ansvar for bandene på Dischord Records valgte han å holde skuta flytende. Spesielt en historie inspirerte MacKaye til å fortsette som før: Bandet Void, som ga seg i 1984, hadde ikke kassert inn royalty-sjekkene sine, så MacKaye hyret inn en privatetterforsker for å få tak i ett eller flere medlemmer av bandet. Da en av dem ble funnet, viste det seg at de hele tiden hadde holdt seg til originalavtalen: Alle pengene bandet tjente skulle gå videre til andre utgivelser – selv om det ikke nødvendigvis var bandets egne utgivelser.


Dischord Records var også en stor del av dokumentarfilmen om hardcore-scenen i Washington D.C., "Salad Days". Filmen ble laget av Scott Crawford og utgitt i 2014. Foto: Dischord Records / Facebook


Dischord Records fortsetter å gi ut skiver, men mesteparten er hentet fra arkivet de sitter på. Spesielt Fugazi sitter på en massiv katalog med konsertopptak, og det er estimert at rundt 800 konserter ble tatt opp av lydfolkene på konsertene. I tillegg til nye utgivelser (blant annet fra MacKayes blodferske band Coriky) fokuserer Dischord Records på å gi ut disse opptakene, og tilbyr over 750 konsertopptak til en foreslått pris på $5 per konsert – eller en justerbar skala mellom $1 og $100 du kan bestemme selv. Og i 2020 lastet Dischord Records opp den komplette diskografien sin på Bandcamp helt gratis, samtidig som Bandcamp annonserte at de ville se bort i fra avgifter forbundet med salg, som betyr at absolutt alle inntekter fra salgene gikk direkte til artistene selv. Hele diskografien er fortsatt tilgjengelig for gratis streaming på Bandcamp, og om du ønsker å kjøpe noen av utgivelsene er det en flat pris på rundt $7 for nedlasting, $10 for CD-utgivelsen eller $15 for vinyl.


Dischord Records valgte å ikke feire 40 år på noen som helst måte, men de slapp et bokssett med rariteter og uutgitt musikk da de rundet 20 år. Men MacKaye er fornøyd med tingenes tilstand: “From the beginning of this label, people have said that the way we do things is unsustainable, unrealistic, idealistic, and we were just dreaming.” Og nå som selskapet har rundet 40 år oppsummerer han det hele slik: “If you strike a bell and 40 years later people can still hear the ring, then that’s something.”


Minor Threat anno 2018, på trappa foran velkjente "Dischord House", der også coverbildet til bandets "Salad Days EP" ble tatt. Fra venstre: Jeff Nelson, Ian MacKaye, Lyle Preslar, Brian Baker. Foto: Dischord Records / Facebook


PS: Hvis du er interessert i et lite kræsjkurs i hva Dischord Records har å by på, er det bare å begynne under:



Recent Posts

See All
SEND INN SVARET DITT HER!
1/2
1/1
1/2
1/1