Historien bak: Dimmu Borgir

Foto: dimmu-borgir.com / Facebook

Det symfoniske svartmetallbandet fra Jessheim er ofte unge lytteres første møte med hardrock av den grimme sorten, og opp gjennom årene har bandet skapt diskusjon, oppstandelse, og frustrasjon blant “elitistene” innenfor black metal. Men det er ingen tvil om at gjengen har vært banebrytende innenfor sin sjanger, og kan garantere en bekmørk og melodisk opplevelse på Tons of Rock 2022. Dette er historien bak Dimmu Borgir.

Begynnelsen:

Kalenderen viser året 1993, og Dimmu Borgir formes av Shagrath (Stian Thoresen), Silenoz (Sven Atle Kopperud), og Tjodalv (Ian Kenneth Åkesson). Navnet tok de fra den vulkanske formasjonen Dimmuborgir, som ligger nord på Island, og som betyr “mørke byer” eller “mørke borger/slott” på islandsk, færøysk og gammelnorsk.

Året etter ga bandet ut EP-en “Inn i evighetens mørke”, limitert til 1000 eksemplarer og utsolgt i løpet av kort tid. Interessant nok spiller Shagrath trommer, Tjodalv ledegitar, og Silenoz leverer vokal og rytmegitar på bandets første EP, en formasjon som skulle vare et par år til før det var på tide å rotere.

Liksminke? Check. Lange nagler? Check. Sverd? Check. Skog? Check. En absurd og 100% tilfeldig positur? Check. Dimmu Borgir rundt 1993. Foto: Dimmu Borgir / Facebook

Dimmu Borgirs debutalbum “For all tid” ble gitt ut i 1995, og var for mange en smakebit på det som skulle komme. Lydbildet er, som det var på mange utgivelser i sjangeren black metal på den tiden, skarp og kald, men allerede her viser Dimmu Borgir frem de symfoniske elementene som skal bli deres varemerke senere.

En nyinnspilling av “Raabjørn speiler draugheimens skodde” fra bandets første EP er også inkludert, og da tyske Nuclear Blast plukket opp Dimmu Borgir og ga ut en ny versjon av debutskiva i 1997, var også begge delene av “Inn i evighetens mørke” inkludert som bonusspor. Debutskiva “For all tid” har også vokalbidrag fra Vicotnik (Dødheimsgard, Ved Buens Ende) og Aldrahn (Dødheimsgard, Thorns, Zyklon-B).

"Stormblåst":

Da bandet gikk i studio for å spille inn oppfølgeren “Stormblåst”, var rollene byttet om: Tjodalv tok over trommene, mens Shagrath plukket opp gitaren og la bakgrunnsvokal. Silenoz var fortsatt bandets vokalist inntil videre, og “Stormblåst” skulle bli bandets siste skive spilt inn på morsmålet. Som på debutskiva – og bandets første EP – spilte Brynjard Tristan (Ivar Tristan Lundsten) bass og Stian Aarstad keyboard, men “Stormblåst” skulle bli begge musikernes siste bidrag til Dimmu Borgir-katalogen inntil videre.

Grim gjeng i skogen. Dimmu Borgir anno 1993, med Shagrath, Silenoz, Tjodalv, og Tristan. Foto: Dimmu Borgir / Facebook

Her var også gitarer og bass fylt med mer tekstur og dynamikk enn tidligere, og keyboards ble mer fremtredende enn før. “Stormblåst” ble utgitt i 1996, og er av mange ansett som det siste “ekte” black metal-albumet til Dimmu Borgir. Dem om det.

Albumet ble tett etterfulgt av EP-en “Devil’s Path” samme år, og er den første musikalske utgivelsen av Dimmu Borgir som har Shagrath som ledevokalist. Brynjard Tristan var ute av bandet, og grunnet førstegangstjeneste kunne ikke Stian Aarstad spille på skiva. Bassist Nagash (Stian Hinderson) ble hentet inn, og Shagrath håndterte både keyboard og ledegitar selv.

“Enthrone Darkness Triumphant”:

Stian Aarstad returnerte til bandet før innspillingen av bandets tredje album, men ble erstattet av amerikanske Kimberly Goss før Dimmu Borgir skulle på turné. Hans siste bidrag i bandet var på bandets gjennombrudd (og deres første utgivelse på Nuclear Blast): “Enthrone Darkness Triumphant”.

Mange ting hadde skjedd før bandets gjennombrudd med “Enthrone Darkness Triumphant”. Dimmu Borgir hadde signert med tyske Nuclear Blast, fått inn den nye bassisten Nagash, byttet ut den eldre logoen med en mer moderne variant (likere den vi kjenner i dag), og Shagrath hadde tatt over førerstolen som bandets vokalist og frontfigur.

Albumet mottok god kritikk, inneholder en av bandets største “hits” i form av “Mourning Palace”, og er av mange ansett som en av de sterkeste metallskivene fra Skandinavia noensinne. “Enthrone Darkness Triumphant” satte Dimmu Borgir på kartet, og bandet red videre på momentumet de fikk i kjølvannet av utgivelsen.

“Spiritual Black Dimensions” og “Puritanical Euphoric Misanthropia”:

Bandets fjerde album, 1999s “Spiritual Black Dimensions”, fortsatte i det sporet Dimmu Borgir hadde startet med både “Stormblåst” og “Enthrone Darkness Triumphant”: Symfonisk, progressiv, melodisk black metal. Gitarist Astennu (Jamie Stinson) og keyboardist Mustis (Øyvind Johan Mustaparta) var hentet inn, og Shagrath kunne fokusere på kun vokal fremover.

Interessant nok ble albumet gjestet av ICS Vortex (Simen Hestnæs), og hans rene vokal kan høres på sporene “Reptile”, “Dreamside Dominions”, “The Insight and the Catharsis”, og “Arcane Lifeforce Mysteria”. “Spiritual Black Dimensions” skulle bli det siste albumet med originalmedlem Tjodalv, bassist Nagash, og gitarist Astennu.

Bandets femte album, “Puritanical Euphoric Misanthropia” fra 2001, inneholder det mange anerkjenner som Dimmu Borgirs aller sterkeste besetning: Shagrath på vokal, Silenoz på gitar, Mustis på keyboard, og de flunkende nye medlemmene Galder (Tom Rune Andersen) på gitar, ICS Vortex på bass, og Nicholas Barker på trommer.

Dimmu Borgirs femte skive er også deres første som inneholder ekte strykere i stedet for keyboards, og låter som “Puritania”, “Kings Of The Carnival Creation” – og deres cover av Twisted Sisters “Burn In Hell” – var nok mange unge lytteres første møte med bandet. For mange av de eldre lytterne var nok “Puritanical Euphoric Misanthropia” en for stor avskjed til det Dimmu Borgir de kjente, men samtidig åpnet bandet for nye impulser, inspirasjon, og ikke minst lyttere.

"Death Cult Armageddon" og "In Sorte Diaboli":

To år senere slapp Dimmu Borgir “Death Cult Armageddon”, Nuclear Blasts første skive til å selge over 150.000 eksemplarer i USA. Albumet debuterte på 169. plass på Billboard 200, og på andreplass på norske VG-lista, med singelen “Progenies of the Great Apocalypse” i spissen. Albumet ble spilt inn i Gøteborg i Sverige, med store bidrag fra Prague Philarmonic Orchestra, og var inntil da bandets beste plassering på albumlistene i USA.

Dimmu Borgir hadde gått fra et undergrunnsband, til et sterkt black metal-band, til en mer kommersiell symfonisk retning – og nå var Dimmu Borgir allemannseie. Men “Death Cult Armageddon” skulle bli bandets siste utgivelse før trommis Nicholas Barker forlot skuta. Inn kom Hellhammer.

Det skulle gå fire år før Dimmu Borgir leverte sitt neste studioalbum (med mindre du teller re-innspillingen av bandets legendariske “Stormblåst” i 2005), men ventetiden skulle vise seg å være verdt det. Hellhammer (Jan Axel Blomberg) var kommet inn som bandets nye trommis, og i 2007 slapp Dimmu Borgir “In Sorte Diaboli”: Deres første konseptskive, og deres første til å havne på førsteplass på VG-lista (i tillegg var det første gang en black metal-skive hadde tatt førsteplass på de norske albumlistene).

Albumet havnet også på 43. plass på Billboard 200 – det første norske albumet til å havne på topp 50 i USA siden a-ha gjorde det med “Hunting High And Low” i 1985. Konseptalbumet følger en historie lagt til Europa under middelalderen, hvor vi møter en prest som betviler sin tro og etterhvert tar opp plassen som Antikrist.

"Abrahadabra" og "Eonian":

I 2010 fulgte Dimmu Borgir opp med nytt album, og et par nye medlemmer: Trommis Daray (Dariusz Brzozowski) hadde overtatt etter Hellhammer, og keyboardist Gerlioz (Geir Bratland) var kommet inn for Mustis. I tillegg hadde ICS Vortex sluttet, og Snowy Shaw (Tommie Helgesson) bidro med bassgitar på albumet “Abrahadabra”. Albumet tok 11 måneder å produsere, grunnet at bandet hadde sluttet å skrive musikk mens de var på turné.

I tillegg til en rekke nye medlemmer, var også bidrag fra Kristoffer Rygg (Ulver), Agnete Kjølsrud (Djerv), Andy Sneap (Judas Priest), Kringkastingsorkesteret, og kammerorkesteret Schola Cantorum, inkludert på albumet – noe som førte til at over 100 musikere og sangere er å finne på Dimmu Borgirs niende studioalbum. Tittelen er latinsk og kan løselig oversettes til “I will create as I speak”, og er opprinnelig fra boka “The Book of the Law” av okkultisten Aleister Crowley.

28. mai 2011 spilte Dimmu Borgir en full konsert med både Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum i Oslo Spektrum, under navnet “Forces of the Northern Night”. Her fikk bandet vist frem materiale fra bandets siste skive, i tillegg til eldre låter som “The Serpentine Offering”, “Mourning Palace” og “Vredesbyrd” med oppdatert orkestrering.

Året etter gjorde Dimmu Borgir noe tilsvarende på legendariske Wacken Open Air i Tyskland, denne gang med Czech National Orchestra, og ble med det festivalens andre band til å fremføre med et fullt orkester (tyske Rage gjorde det samme i 2007).

Dimmu Borgir annonserte opprinnelig at deres tiende studioalbum skulle slippes i løpet av 2012, men det skulle ta åtte år før “Eonian” så dagens lys. Bandet produserte albumet selv, måtte resignere avtalen de hadde med Nuclear Blast, og tre av bandets medlemmer ble fedre i løpet av tiden mellom “Abrahadabra” og “Eonian”.

Dimmu Borgirs tiende, og foreløpig siste, album ble sluppet i 2018, og i følge låtskriver og gitarist Silenoz er de symfoniske partiene mer symfoniske, mens black metal-delene er enda mer black metal. Singelen “Interdimensional Summit” bar preg av mer folk-inspirert metall, mens “Council of Wolves and Snakes” inkluderer sjaman-rop fra ingen ringere enn samiske Mikkel Gaup. I kjølvannet av albumslippet ble det også annonsert at Victor Brandt (Entombed A.D.) var bandets nye bassist.

Dimmu Borgir har aldri vært redde for å følge sin egen retning, bytte ut medlemmer, hente inn ny inspirasjon, provosere, eller bryte med hva definisjonen av hva “black metal” er eller skal være. Om du foretrekker den tidlige katalogen med “Stormblåst” i spissen, de mer symfoniske “Spiritual Black Dimensions” og “Puritanical Euphoric Misanthropia”, gjennombruddet “Death Cult Armageddon”, eller mer pompøse “Abrahadabra” og “In Sorte Diaboli”, så er det ingen tvil om at Dimmu Borgir alltid leverer sakene live.

Vi gleder oss til Tons of Rock 2022.