• Jørn Brekke

Historien bak: Def Leppard - Hysteria (1987)



Bandet skulle følge opp suksessen bak “Pyromania” fra 1983, men en rekke hendelser skulle forsinke prosessen, inkludert å flytte utenlands av skattemessige grunner, sykdom, problemer med produsenter, og en svært kjent bilulykke. Og deres aller største hit holdt nesten på å ikke bli med på skiva. Dette er historien bak Def Leppard - “Hysteria”.


Begynnelsen:


Def Leppard er et britisk rockeband som ble startet i den eksotiske byen Sheffield i 1977. Bassist Rick Savage, gitarist Pete Willis og trommis Tony Kenning gikk på skole sammen i Sheffield, og startet bandet de opprinnelig kalte Atomic Mass. Joe Elliott forsøkte seg som gitarist i bandet etter å ha tilfeldig møtt på Willis etter å ha misset bussen, men valget falt fort på posisjonen som vokalist i stedet. Gitarist Steve Clark ble med bandet året etter; angivelig etter å ha fremført hele “Free Bird” av Lynyrd Skynyrd på audition.


Elliott foreslo navnet “Deaf Leopard”, men ble kortet ned til “Def Leppard” for å ikke fremstå som et simpelt punkeband. Kenning forlot bandet kort tid før bandet skulle i studio for å spille inn “The Def Leppard EP”, og ble erstattet av Frank Noon. Etter opptakene var Noon ute av bandet igjen, og 15 år gamle Rick Allen hyret inn som permanent trommis.


Gjennom 1978 og 1979 hadde Def Leppard samlet en lojal følgerskare innenfor britiske hardrock- og metallfans, og havnet raskt i spissen av den gryende nye bevegelsen som tok Storbritannia med storm: New Wave of British Heavy Metal. Sammen med Motörhead, Saxon, Angel Witch, Iron Maiden, Tygers of Pan Tang og Diamond Head var Def Leppard i spissen for hardrockbølgen som feide over landet, og bandets tre første skiver skulle sende dem til toppen av hitlistene: debutalbumet “On Through the Night” (1980), “High ‘n’ Dry” (1981), og ikke minst “Pyromania” (1983).


"Pyromania" (1983):


Rå gjeng på turné for "Pyromania". Fra venstre: Phil Collen, Rick Savage, Rick Allen, Joe Elliott, Steve Clarke. Foto: Def Leppard / Facebook


Underveis i innspillingen av “Pyromania” hadde også Def Leppard fått nok av alkoholinntaket til gitarist Pete Willis, og inn kom Phil Collen. Singelen “Photograph” ble den mest etterspurte videoen på MTV, og dyttet Michael Jacksons “Beat It” ned fra tronen. Singlene “Rock of Ages” og “Foolin’” bidro også til at “Pyromania” solgte seks millioner eksemplarer i 1983, og havnet på andreplass på albumlistene i USA (rett bak ovennevnte Jackson og hans “Thriller”).


Def Leppard var pop-metals ansikt utad, turnerte stadioner i Statene, hadde massivt populære musikkvideoer på blodferske MTV, og ble stemt frem som det mest populære bandet i USA foran Rolling Stone, AC/DC og Journey. Hva kan gå galt, spør du?


Preproduksjon og produsenter:


Def Leppard flyttet til Dublin i Irland tidlig i 1984, av skattemessige grunner. Med seg på turen hadde bandet produsent Robert John “Mutt” Lange, den legendariske produsenten bak AC/DCs “Back In Black” og “Highway To Hell”, og som hadde produsert bandets to forrige album. Men Lange forlot bandet tidlig i låtskriverprosessen, og skyldte på utmattelse grunnet en ekstremt hektisk timeplan de siste årene. Jim Steinman, låtskriver for Meat Loaf og hans opus, “Bat Out of Hell”, ble hentet inn som en erstatter, men bandet så tidlig at Steinmans visjon om et rått og upolert rockealbum var stikk i strid med bandets ønske om en stor, krystallklar popproduksjon.


To karer som er klare for å spille inn ny skive. Fra venstre: Phil Collen, Joe Elliott. Foto: Def Leppard / defleppard.com


Som frontmann Joe Elliott uttalte i et intervju litt senere: "Todd Rundgren produced ‘Bat Out of Hell’. Jim Steinman wrote it". Bandet ga Steinman fyken etter en skral innspilling av låta “Don’t Shoot Shotgun”, og forsøkte å gjøre jobben selv under påsyn av Langes tekniker Nigel Green, men skrinla hele prosjektet til slutt. Men så skulle det skje noe som satt bandet i en mildt sagt kinkig posisjon.


Bilulykken:


31. desember 1984, selveste nyttårsaften, var trommis Rick Allen ute på en kjøretur med sin nederlandske kjæreste Miriam Barendsen, like utenfor bandets hjemby Sheffield. Da han forsøkte å kjøre forbi en rød Alfa Romeo i høy hastighet, mistet Allen kontrollen på sin Corvette C4, kjørte gjennom en lav steinmur og ut på et jorde. Allen ble kastet ut av bilen grunnet et setebelte som ikke var festet skikkelig, og hans venstre arm ble fullstendig avrevet i situasjonen. En kvinne som bodde like ved løp til for å hjelpe, og pakken inn Allens arm i is for å forsøke å redde den til medisinsk personell ankom stedet (interessant nok hadde Allen angiveligvis spurt “do you know who I am” til kvinnen, som dessverre ikke var kjent med Def Leppards musikk på den tiden).


Allens kjæreste Barendsen fikk alvorlige skader på ryggrad, nakke og hodet grunnet whiplash. Selv om legene febrilsk forsøkte å feste Allens arm tilbake på kroppen, måtte de amputere den grunnet infeksjon. Allens skulder var også alvorlig skadet i krasjet. Men til tross for at Allen hadde mistet en av de viktigste kroppsdelene en trommis kan ha, stod bandet bak den unge trommeslagerens avgjørelse om å fortsette å spille trommer, og å erstatte Allen var aldri et alternativ.


Allen fikk utarbeidet et kombinert akustisk/elektrisk trommesett sammen med firmaet Simmons, der fire elektroniske fotpedaler på venstre side av trommesettet skulle trigge lyder Allen vanligvis spilte med sin venstre hånd: en lukket hi-hat, en basstromme, en skarptromme, og en tom.


Rick Allen var tilbake på scenen med Def Leppard under Monsters of Rock i 1986, med flunkende nytt trommesett. Foto: Def Leppard / defleppard.com


Tilbake i studio:


I mens Allen rehabiliterte etter ulykken, og samtidig lærte seg å bruke sitt nye trommesett, fortsatte resten av bandet å pusle i studio. I løpet av noen måneder var Allen tilbake i studio med resten av bandet, og for å demonstrere progresjonen i trommespillingen fremførte han “When The Levee Breaks” av Led Zeppelin for resten av bandet. Et år etter at produsent “Mutt” Lange hadde forlatt skuta, og omtrent samtidig som Allen hadde meldt sin retur, var han plutselig tilbake i produsentstolen.


Men Lange var raskt ute av bildet igjen: En bilulykke satte produsenten ut av spill med alvorlige skader på beina, men etter et par uker var produsenten tilbake igjen i studio. Lange fikk satt opp en sykehusseng i studio i stedet for å ligge på sykehuset og rehabilitere. Som om ikke bandet hadde vært gjennom nok prøvelser under innspillingen, ble vokalist Joe Elliott også satt ut av spill en periode, denne gang med kusma.


Singlene:


Den første låta bandet hadde gjort omtrentlig ferdig, var tredjesporet “Animal”, og det var etter sigende den mest vanskelige låta for bandet å få ned på tape i studio. Grunent forsinkelsene og utfordringene med produsenter og bandmedlemmer, ble faktisk ikke “Animal” ferdigstilt før rundt to og et halvt år etter at den først ble skrevet. Demoen på “Animal” var faktisk spilt inn såpass tidlig at det var den eneste låta hvor Rick Allen spilte på et tradisjonelt akustisk trommesett – før ulykken inntraff.



Bandet var misfornøyd med hvordan låta endte opp i studio etterpå, men etter at vokalist Elliott hadde lagt sine vokalspor var resten av bandet – og produsent Lange – såpass imponert over innsatsen at de skrev om og spilte inn låta helt på nytt, basert på Elliotts vokal. “Animal” endte også opp som første singel fra albumet (i Storbritannia i hvert fall, i USA ble den sluppet som singel nummer to), og ble sluppet i juli 1987. Singelen ble bandets første inne på UK Top 10, hvor den landet på en 6.-plass.



Det var nemlig åpningssporet “Women” som endte opp som førstesingel borte i Statene. Den ble sluppet i august samme år, men levde dessverre ikke opp til forventningene til et sultent publikum som hadde ventet nesten fire år på oppfølgeren til “Pyromania”, og både “Women” og oppfølgeren “Animal” (som ble sluppet i september 1987 borte i Statene) fikk laber respons. Men det var tredjesingelen som virkelig skulle sette fyr på Def Leppard – en låt som nesten ikke ble med på skiva i det hele tatt.


Tredjesingelen, spør du? På tungvint vis slapp Def Leppard singlene sine i forskjellige rekkefølge for de to store markedene UK og USA. “Animal” var først ut i UK, mens “Women” var førstemann (-kvinne?) på det amerikanske markedet. Og på det amerikanske markedet var det en luring som fant ut at tittelsporet “Hysteria” skulle være bandets tredje singel. Tittelen på låta, som også følgelig ble tittelen på albumet, kom fra trommis Rick Allen, som mente at presset bandet opplevde fra fans, management, og plateselskap, og mediedekningen etter bilulykken han hadde vært i, var “hysterisk”.



Interessant nok er inspirasjonen bak riffet hentet fra Pink Floyds “Goodbye Blue Sky”. “Hysteria” klarte akkurat å presse seg inn på hitlistene i USA, hvor den landet på en 10.-plass. Men det var bandet neste singel som virkelig skulle sette dem på kartet – og redde skinnet deres.


DEN låta:


Bandet hadde dratt i studio i februar 1984, og avsluttet studiooppholdet med innspillingen av låta “Armageddon It” i januar 1987, nesten tre år senere. Rett rundt den tiden bandet skulle pakke sammen og avslutte oppholdet, lekte vokalist Elliott seg rundt med et riff han hadde kommet på to uker tidligere, og produsent Lange var ikke sen med å be bandet arbeide med låta. Elliott selv har sagt i etterkant at han var inspirert av Aerosmiths samarbeid med Run-DMC og deres “Walk This Way”.


Selv om tiden i studio hadde strukket ut (og hadde kostet bandet rundt $5 millioner), følte Lange at bandet manglet selve hiten med stor H. To uker senere var “Pour Some Sugar On Me” komplett, og inkludert på albumet. Grunnet den betydelige gjelden bandet hadde opparbeidet seg i studio, klippet de sammen en promovideo til låta og slapp den som fjerde singel i USA i april 1988. “Pour Some Sugar On Me” sendte albumet “Hysteria” i rakettfart til toppen av albumlistene, omtrent et år etter at bandet hadde sluppet albumet.


Def Leppard lagde opprinnelig en video til "Pour Some Sugar On Me" hjemme i Storbritannia, men tok til fornuften og lagde en ny versjon for det amerikanske markedet:


Visjonen:


“Mutt” Lange hadde et driv og en visjon bak Def Leppards kommende album: Det skulle være rockens svar på Michael Jacksons “Thriller”, der hver eneste låt potensielt kunne være en hitsingel. Og Def Leppard leverte opp til forventningene: Bandet leverte hele syv hitsingler i form av “Animal”, “Women”, “Rocket”, “Armageddon It”, “Love Bites”, “Hysteria” og giganten “Pour Some Sugar On Me”. Interessant nok var alle albumets ni singler et slags lappeteppe som til sammen utgjorde albumomslaget. Fiffig får man si.


Omslaget til singlene, og følgelig albumet, ble laget av kunstneren Andie Airfix. Øverst fra venstre: "Love And Affection", "Hysteria" og "Love Bites". Midten fra venstre: "Armageddon It", "Animal", og "Women". Nederst fra venstre: "Excitable", "Pour Some Sugar On Me" og "Rocket".


Det hadde vært en dyr affære å spille inn skiva, og sjef for distribusjonsselskapet Phonogram Records, David Simone, mente det måtte være det dyreste albumet i Storbritannia på den tiden. Gitarist Phil Collen uttalte at bandet måtte selge minimum fem millioner eksemplarer for å gå i null. Albumet har solgt fire ganger så mange eksemplarer som Collen var bekymret for.


“Hysteria” ble sluppet 3. august 1987, og toppet albumlistene i hjemlandet første uka. Skiva gjorde det også skarpt i andre land rundt om i Europa, men det skulle altså ta omtrent et år før USA reagerte på albumslippet – godt hjulpet av singelen “Pour Some Sugar On Me”. 8. oktober 1988 toppet Def Leppard både albumlistene og singellistene i USA, med henholdsvis “Hysteria” og “Love Bites”. Skiva fortsatte å dominere hitlistene i flere år etterpå, og er til dags dato bandets bestselgende album. Dessverre skulle det også bli bandets siste med gitarist Steve Clark, som gikk bort i 1991 av alkoholforgiftning.




1/5

1/4

1/5

1/4