Historien bak: Deep Purple - Machine Head (1972)

Et band kontinuerlig på veien som kun rakk å lage banebrytende skiver mellom slagene, bestemte seg for å stoppe opp, trekke pusten dypt, og ta opp sitt sjette studioalbum i ro og mak. Helt til casinoet de skulle bo på brant ned under en konsert med Frank Zappa – og inspirerte Verdens Mest Kjente Gitarriff™. Dette er historien bak Tons of Rock-aktuelle Deep Purple og deres “Machine Head” fra 1972.

Introduksjon:

Deep Purple trenger ingen introduksjon, men dere skal få en kjapp en allikevel: Bandet ble startet i 1968 i den knøttlille byen Hertford i Hertfordshire, like nord for London i Storbritannia. Gjennom årene har Deep Purple vært gjennom et nesten komisk antall variasjoner, men det var altså vokalist Rod Evans, bassist Nick Simper, keyboardist Jon Lord, trommis Ian Paice og gitarist Ritchie Blackmore som skulle stå bak bandets debutalbum, “Shades of Deep Purple” i 1968. Med hitsingelen “Hush”, en cover av Joe South, var bandet i gang, og turnérte snart med Cream på deres “Goodbye”-turné. Originalbesetningen skulle rekke å spille inn oppfølgerne “The Book of Taliesyn” og selvtitulerte “Deep Purple” før den første utskiftningen av bandmedlemmer skulle finne sted.

Blackmore, Lord og Paice hadde sett for seg å ta bandet i en tyngre retning, og bassist Simper og vokalist Evans passet ikke lengre inn i bandet. Blackmore hadde sett seg ut vokalist Terry Reid, som dessverre var under kontrakt og ønsket å satse på en solokarriere fremfor å bli med i et band. Ian Gillian var frontmann i bandet Episode Six, som på den tiden hadde sluppet et knippe singler som ikke hadde gjort det særlig skarpt på hitlistene, og etter litt overtalelse forlot Gillian og bassist Roger Glover skuta og ble med i Deep Purple. Den første “klassiske” besetningen var på plass, og herfra skulle det bare gå oppover for de unge britene.

"In Rock" og "Fireball":

Og her begynte Deep Purples kanskje mest hektiske periode: I løpet av rundt tre år skulle kvintetten turnére og spille inn skiver ustanselig, men resultatene skulle vise seg å sementere bandet som et hardrockband i aller ypperste klasse. I juni 1970 slapp bandet “In Rock” (basert på det Mount Rushmore-inspirerte albumomslaget), og med låter som “Speed King”, “Into The Fire” og “Child In Time” er definitivt albumet blitt en vaskeekte klassiker – men det var en singel som opprinnelig ikke var inkludert på skiva som skulle gi bandet deres første topp 10-hit. “Black Night” endte til slutt på andreplass på de britiske hitlistene, og er til i dag bandets høyeste plassering på singellistene der til lands.

Underveis i innspillingen av "Fireball" ca 1971. Fra venstre: Roger Glover, Ian Paice, Jon Lord, Ritchie Blackmore, Ian Gillian

Året etter slapp gutta “Fireball”, og med tittelsporet i front havnet skiva på førsteplass på de britiske albumlistene. Singelen “Strange Kind Of Woman” endte også opp som en storfavoritt hos publikum, selv om den opprinnelig ikke var inkludert på den britiske pressingen av albumet. Og selv om flere av bandets medlemmer i senere tid har uttalt at de er sånn midt på treet fornøyd med “Fireball”, var skiva til stor inspirasjon for blant andre gitarvirtuos Yngwie Malmsteen, Metallica-trommis Lars Ulrich og Mercyful Fate-sjef King Diamond. “Fireball” ble sluppet sommeren i 1971, men bandet hadde allerede neste album i tankene da turnéen startet opp noen få uker senere.

Stikke til Sveits?

Men nå var bandet smått lei av den ustanselige album/turné-syklusen, og valgte å trekke i bremsene før neste skive skulle spilles inn. Bandet følte at “In Rock” og “Fireball” ikke låt like bra som konsertene, og ville nødig forhaste seg med å spille inn neste skive. Men Dee Purple trivdes best på en scene, så de så seg rundt etter alternativer til de lydtette studioene som var mer konvensjonelle. Trommis Ian Paice hadde tatt opp en del av trommene sine underveis i innspillingen av “Fireball”, og ønsket seg noe tilsvarende til neste runde. Heldigvis for bandet, men kanskje uheldigvis for vokalist Gillian, måtte bandet avbryte USA-turnéen sent i 1971 etter to konserter, etter at Gillian hadde pådratt seg hepatitt. Dette åpnet kalenderen for et smått utslitt band, og gjengen pakket snippesekken og satte snuta mot det europeiske fastlandet.

“Highway Star” hadde allerede vært i live-repertoiret til Deep Purple i forholdsvis lang tid, da den ble skrevet på turnébussen på vei til en konsert i Portsmouth 13. september 1971. Managementet hadde sørget for at en liten gruppe reportere og journalister fikk reise med Deep Purple og intervjue dem der det passet seg, og en av dem hadde baller nok til å spørre hvordan Ritchie Blackmore skrev sanger for bandet. Blackmore grep gitaren sin, sa “sånn som dette”, og spilte låtens åpningsriff. Gillian improviserte rundt tematikken “vi er på veien, vi er et rockeband”, og resten av bandet fullførte arrangementet på øving før konserten samme kveld. “Highway Star” fikk sin livedebut på samme konsert.

Deep Purple hadde sett seg ut Montreux Casino i Sveits, og dro over 3. desember 1971 med opptaksbussen til Rolling Stones på slep. Bandet hadde spilt der selv i mai samme år, og blitt gode venner med innehaver Claude Nobs, som stod bak både casinoet og Montreux Jazz Festival. Casinoet var svært, hadde mange store scener og avdelinger, og skulle uansett stenges ned for oppussing over vinteren – slik de gjorde hvert år. Perfekt for et band som foretrakk scenen fremfor studio, og som også ønsket seg tid og ro med den kommende innspillingen. Montreux Casino skulle fullføre konsertløpet sitt, så skulle Deep Purple ha hele stedet for seg selv over vinteren. Som takk foreslo bandet at de kunne avholde en konsert på casinoet da det åpnet igjen, noe som også ville åpnet for at de kunne gitt ut et dobbeltalbum med én del studio og én del live (se for dere DET).

Konserten med Frank Zappa:

Den siste konserten som ble avholdt på Montreux Casino var en matiné-konsert med Frank Zappa and the Mothers of Invention. Underveis i konserten avfyrte en konsertgjenger et nødbluss opp på taket av bygningen, men publikum virket uanfektet i en times tid… før gnister og flammer begynte å dukke opp på taket. Bandet stoppet å spille, og i følge bassist Roger Glover uttalte Frank Zappa følgende: “no-one should panic, but… FIRE!” En noenlunde kontrollert evakuering ble iverksatt, og sett bort i fra en liten gruppe publikummere som ble fanget i kjelleren og reddet ut av innehaver Nobs, kom alle fra det med livet i behold. Like etter gikk hele bygningen opp i røyk.

Deep Purple selv var vitner til hendelsen, og Gillian kunne fortelle dette:

“We were sitting in this bar restaurant about a quarter of a mile from the casino, and it was blazing. The wind was coming down off the mountains and taking the smoke and the flames across the lake”.

Nobs innlosjerte Deep Purple på Le Pavillion, et nærliggende teater, hvor de endelig kunne begynne med opptakene til det kommende sjette albumet. Og første komposisjon het kun “Title No. 1”, med tekst inspirert av begivenheten de nettopp hadde vært vitne til. Roger Glover drømte opp tittelen “Smoke On The Water” (selv om man kanskje ikke nødvendigvis trengte å tøye fantasiens grenser for å komme på en sånn tittel, men).

Bandet skulle “make records with a mobile”, som selvfølgelig refererte til det mobile studioet til Rolling Stones. Frank Zappa and the Mothers var “at the best place around”, Montreux Casino (omtalt som “the gambling house”), og som ble brent ned av “some stupid with a flare gun”. “Funky Claude” som “was running in and out” var innehaver Claude Nobs, og bandet måtte riktig nok ende opp på Grand Hotel, som var “empty, cold and bare”. Fortell den historien med det gitarist Ritchie Blackmore omtalte som en tolkning av en inversjon av “Symphony No. 5” av Ludwig van Beethoven under, og du har historiens kanskje mest gjenkjennelige låt. Heldigvis rakk Blackmore å spille inn det velkjente riffet på Le Pavillion før politiet ble tilkalt, og bandet måtte relokaliseres.

Bandet endte opp i utkanten av Montreux, på Grand Hotel som allikevel var stengt for oppussing og for tiden helt tom. Her satte bandet opp utstyret sitt i enden av en gang rett ved lobbyen, med Rolling Stones-bussen parkert utenfor, og da en haug med lydisolering og annet utstyr ble satt opp måtte bandet ta seg gjennom flere soverom og balkonger for å komme seg til bussen for lytting. Dette ble etterhvert så slitsomt for gjengen at de simpelthen sluttet å høre på opptakene, og bestemte seg i stedet for å bare spille til de var fornøyde selv. Et bittelite TV-oppsett ble installert slik at bandet kunne kommunisere med tekniker Martin Birch i bussen, og slik at folkene i bussen kunne se bandet.

Ettermæle:

“Machine Head” ble sluppet 25. mars 1972, og havnet på førsteplass på de britiske albumlistene innen en uke. I USA var skiva litt mer tungtrådd, men etter at “Smoke On The Water” ble en megahit i 1973 var “Machine Head” oppe på en syvendeplass på albumlistene i de forente statene. I kjølvannet av “Smoke On The Water” forble albumet på Billboard i over to år i strekk, selv om “Smoke On The Water” interessant nok aldri nådde høyere enn nummer fire på hitlistene der borte. Med troikaen “In Rock”, “Fireball” og “Machine Head” i sekken i løpet av omtrent to år, hadde Deep Purple sementert sin posisjon som en av hardrockens aller ypperste band, og selv med hyppige utskiftninger på samtlige plasser i bandet (utenom trommis Ian Paice, som er eneste gjenværende originalmedlem) holder gutta fortsatt koken. Ekebergsletta skal males i dyp lilla i 2022.