Historien bak: Converge - Jane Doe (2001)

Det er vanskelig, meningsløst til og med, å snakke om musikk i objektive termer, men når det gjelder tidenes kanskje største og mest hyllede metalcore-plate, vil du ikke finne mange argumenter mot milepælen, «Jane Doe», av Converge fra 2001.

Det er selvfølgelig andre utfordrere, men få plater, om noen, som i ettertid har hatt så stor innflytelse, en like stor og samlet kritikerskare og kultlignende tilbedelse som Massachusetts metalliske hardcore-legender sitt fjerde album.

Platen er mesterlig i sitt håndverk, kompromissløs i sin råskap og uinteressert i noen form for musikalske grenser. Den føles like frisk, heftig og fryktløs i dag som den gjorde da den ble sluppet løs på verden for to tiår siden.

«Jane Doe» dukket opp på et interessant tidspunkt for heavy musikk. Tilbake i 2001 var manges øyne fremdeles på en stadig mer umettet nu-metal-scene, men i den såkalte undergrunnen foregikk det langt mer interessante ting i metalcore-miljøene milevis fra hitlister og kommersiell suksess.

I løpet av bare noen få år hadde band som Poison the Well, Cave In, Botch og The Dillinger Escape Plan alle kastet hansken med sine varierte og visjonære uttrykk innen sjangeren. Converge hadde selv begynt å skape furore og jungeltelegrafen ble satt i høygir da «Jane Doe» sin forgjenger fra 1996, «Petitioning The Empty Sky», traff øregangene på folk.

Elleve år ut i karrieren er det trygt å si at lista var satt uanstendig høyt for Converge, men den var i ferd med å bli hevet enda flere hakk og til slutt lagd pinneved av.

Foto: Facebook / Converge

When Forever Comes Crashing:

Converge ble grunnlagt i Salem, Massachusetts, vinteren 1990 av Jacob Bannon (vokal) og Kurt Ballou (gitar) og de fikk senere selskap av vennene fra videregående, Jeff Feinberg (bass) og Damon Bellorado (trommer) i 1991.

De startet med å spille coverlåter av hardcore-punk, punk-rock og heavy metal sanger. Converge ble snarlig klare for å spille live og gjorde sin første offisielle konserter i midten av 1991, etter å ha spilt inn noen demoer på en 4-spors opptaker.

Converge har riktignok selv uttalt at de begynte å skrive og spille det de anser som "relevant" musikk først i 1994 da det musikalske uttrykket de ønsket begynte å falle på plass.

I 1994 ble bandet en quintet da Aaron Dalbec ble rekruttert som andregitarist. Senere det samme året ga Converge ut sitt debutalbum, «Halo in a Haystack», som ble gitt ut på Earthmaker Records. «Halo in a Haystack» ble bare trykket opp i et svært begrenset opplag på tusen eksemplarer og ble finansiert av Jacob Bannon sine oppsparinger fra jobben hans som sykepleier.

I 1995 ga Converge ut sitt første samlealbum, «Caring and Killing». Albumet inneholdt sanger fra bandets tidligste år (1991 til 1994). Albumet ble opprinnelig gitt ut eksklusivt i Europa gjennom Lost & Found Records, men Converge ble svært misfornøyd med måten plateselskapet håndterte utgivelsen på.

Bandet mente plateselskapet tok seg altfor godt betalt for utgivelsen og at de promoterte albumet som «et klenodium» med sjeldne sanger på, noe som medførte at plateselskapet så sitt snitt til å sette en spekulativt høy utsalgspris på utgivelsen.

Converge satte ned foten og ønsket ikke at deres fans skulle bli loppet for penger og ga derfor albumet ut på nytt gjennom amerikanske Hydra Head Records 17. november 1997, for å gjøre den overprisede europeiske utgivelsen foreldet.

I 1996 ga Converge ut en EP med fire låter kalt, «Petitioning the Empty Sky». Den ble utgitt gjennom Ferret Music, og var en av de første utgivelsene på det nyopprettede plateselskapet. Senere samme år ble «Petitioning the Empty Sky» gitt ut på nytt med fire nye låter, og igjen to år senere gjennom Converge sitt nye selskap Equal Vision Records.

Denne versjonen inneholdt de forrige åtte låtene, samt tre nylig innspilte live-låter, spilt inn under en radiosending. På grunn av de tillagte nye låtene, anser fans og ulike kilder dette for å være Converge sitt andre studioalbum, mens bandet selv anser det som et samlealbum fordi det er en samling låter spilt inn på forskjellige tidspunkter i bandets første leveår.

Tidlig i 1997 forlot bandets originale bassist, Jeff Feinburg, bandet, og ble erstattet av Stephen Brodsky. Dette ble kortvarig og Brodsky sluttet i Converge kort tid etter at de slapp deres tredje album, «When Forever Comes Crashing» i 1998. Han ønsket å fokusere helt og holdent på sitt eget musikalske hjertebarn, Cave In.

Brodsky ble erstattet av Nate Newton, som opprinnelig begynte i bandet som deltidsmedlem mens han fremdeles var aktiv i et annet band, Jesuit, som i 1999 ble oppløst slik at Newton kunne gjøre Converge til hovedfokus.

Nate Newton hadde spilt med Converge på to tidligere split-utgivelser, «The Poacher Diaries» fra 1999 med Agoraphobic Nosebleed og «Deeper the Wound» med Japans Hellchild, som også skulle bli den første utgivelsen på Converge-vokalist, Jake Bannon, sitt eget plateselskap Deathwish, Inc.

Tidlig i 1999 forlot den originale trommeslageren Bellorado bandet og ble raskt erstattet med John DiGiorgio, som også forlot bandet samme år. Converge var nok en gang på utkikk etter noen som kunne fylle plassen bak trommesettet.

Valget falt etter hvert på Ben Koller. I utgangspunktet skulle Koller bare midlertidig fylle trommerollen mens Converge søkte etter en mer permanent erstatning for Bellorado.

Kurt Ballou var kjent med Ben Kollers ferdigheter fra hans i tidligere band, Force Fed Glass og Blue/Green Heart, et band som Ballou og Koller spilte i sammen. Etter å ha jobbet godt med bandet under noen lokale show i og rundt Boston-området, gjorde Converge ham til et offisielt medlem, noe både Koller og Newton er den dag i dag.

Foto: Jason Hellmann

"Distance and Meaning":

Tilbake i 2001 hadde hardcore og metal allerede vært tett knyttet til hverandre i mange år tidligere. Noen av de største hardcore-bandene på 90-tallet var Victory Records -tungvekterne i Earth Crisis, Integrity og Snapcase, som lydmessig var mye nærmere metal enn ulike punk-varianter.

Da Converge spilte inn «Jane Doe», var crossover-band som Hatebreed og Zao godt i gang med å måke ut breialle, hjernerystelse-induserende riff. Cave In, Converge sine Boston-venner, hadde allerede gått videre fra sitt mer aggressive utgangspunkt og hadde nå beveget seg mer inn i arena-rocken.

Foto: Facebook / Converge

På samme tid hadde band som Botch, Coalesce og Dillinger Escape Plan fått musikalske anfall med vanvittige skiftende tidssignaturer og atonale riff-extravaganzaer, og lagde nå musikk på ADHD-spekteret, som aldri var fornøyd med å slå seg til ro i en spesifikk sjanger. «Jane Doe» eksisterte på samme kontekstuelle akse som alt dette, men albumet levde allikevel på sin helt egen planet.

Da «Jane Doe» kom ut 4.september 2001, hadde Converge alt vært et hardtarbeidende band med en enorm turnèvirksomhet i et solid tiår, og de hadde vært gjennom den kaotiske utviklingen som alle hardcore-band med litt levetid ser ut til å ha hatt.

De hadde hatt tonnevis med medlemsskifter, og «Jane Doe» var det første albumet de spilte inn med bassist Nate Newton og trommeslager Ben Koller. En stund pendlet Newton opp fra Virginia Beach, hvor han på den tiden fremdeles spilte med bandet sitt Jesuit, for å være med på øvinger med Converge. Da «Jane Doe»-øktene omtrent var ferdige, sparket Converge også ut gitaristen Aaron Dalbec og fortalte ham at han at det var bedre for alle om han rettet fokuset sitt mer på sitt andre band, Bane, som han også spilte i samtidig.

I et intervju med Decibel Magazine forteller Kurt Ballou om avgjørelsen;

“I mean, he had talked about leaving Converge before, and it was always Bane-related. Bane was his band and suits his taste in music. When he joined Converge, we were a different band and a much less active band. We didn’t really have the talents or tools to express ourselves how we wanted to. As we all progressed as musicians and songwriters, we progressed in different directions. I think Aaron was a little too stubborn to leave the band even though he knew it was right, so we kinda told him, “We’re gonna do this now, and we just don’t think you’re able to do this on the level that the rest of us wanna do it, and we don’t think you’re into this on the level the rest of us are into it, so it’s probably time for you to just focus on the band that you’re into.”

Foto: Sanna Charles

Etter at Dalbec fikk fyken, har de hatt den samme besetningen siden.

Alle medlemmene i Converge har et voldsomt sammensurium av sideprosjekter som kunne fått plass i sin egen spalte, men alle er også dedikert til deres hardtslående hovedbeskjeftigelse. De drar på årlige turneer og fortsetter å gi ut album fulle av kunstnerisk vigør, kreativitet og nådeløshet langt bedre enn noen forventer av et band i en slik posisjon.

Kanskje det er nettopp dette musikalske drivet til å gjøre og få lov til å utfolde seg i andre musikalske sandkasser, som gjør «Jane Doe» såpass spesiell. En dedikasjon om det samme målet, men også en gjensidig respekt for hverandres ønsker om å prøve ut andre soniske territorium.

En stor del av det er hvor massivt albumet høres ut. I disse dager er Converge-gitaristen Kurt Ballou en av de største, mest pålitelige produsentene i den tyngre skalaen av musikkuniverset. Ballou, som allerede hadde produsert Cave In sin banebrytende «Until Your Heart Stops», produserte «Jane Doe» sammen med Matt Ellard. Ballou spilte inn deler av albumet i sitt eget God City Studio, som siden har blitt Converge sin hjemmebase og et slags musikalsk mekka for en hærskare av innspillingslystne band.

Ballou vet hvordan man får tung musikk til å høres stort og slagkraftig ut uten å miste den rå, desperate edgen, noe som er ekstremt tydelig også på «Jane Doe».

Converge spilte også inn i Q Division i Somerville, Massachusetts, samme sted som bl.a. Pixies laget «Surfer Rosa». Mens Converge jobbet på Q Studios, kastet James Taylor, som var villig til å betale mer, dem ut av det største av de to innspillingsrommene.

Nate Newton forteller til Decibel Magazine;

“James Taylor was across the hall from us, and he kept sending his engineer over to tell us to be quiet. ‘Mr. Taylor is trying to record vocal tracks, and you guys are goofing off and being way too loud over here.´”

Bannon uttalte i et intervju at mange av sangene på «Jane Doe» kom fra sideprosjektet Supermachiner, prosjektet ble også hevdet å inspirere «Jane Doe» sin eksperimentelle side. Tittelsporet og "Phoenix in Flight" var opprinnelig beregnet på Supermachiner-albumet «Rise of the Great Machine», men Bannon syntes dette var en låter som ga mer mening for Converge å spille.

Ballou har uttalt at Koller "gjenopplivet" bandet og førte dem inn i en helt ny retning, og at før Newton begynte i bandet, var Ballou den dominerende låtskriveren. Ballou har sagt med tilførselen av Newton at albumet ble mer samarbeidende når det gjelder låtskriving, noe som ikke hadde vært tilfelle tidligere.

Det er ingen som kan motsi at «Jane Doe» høres febrilsk ut selv I dag. På den tiden, som i dag, skrev mange av hardcore-bandene om politikk eller samfunnsproblemer, mens Converge skrev om i stor grad om den indre personlige apokalypsen. Jacob Bannon har sagt at mange av tekstene hans omhandlet forhold som går i oppløsning og følgene dette får, og resten av bandet ga ham rom til å si det han trengte å si.

Bannons intense og desperate vokal stemmer ikke alltid overens med den tapte sjels poesi i «Jane Doe»-tekstene, og i de sjeldne tilfellene du kan finne ut hva han sier, er det ganske selvforklarende;

«NO LOVE! NO HOPE!»

Men Bannon bringer en enorm tilstedeværelse til hans tilnærmet kvalte skrik, og han høres alltid ut som om han har fått huden sakte revet av skjelettet. Han får depresjon, sinne, desperasjon og fremmedgjøring til å høres nærværende og fysiske ut.

Med sine lagdelte oppbygninger og ambisiøse kunstneriske uttrykk passet ikke «Jane Doe» inn i noe veletablert format eller fulgte noen konvensjonelle regler for den tiden da den kom ut. Noen ganger er låtene korte og matematiske raserianfall, mens andre låter strekker seg ut i massive crescendoer. «Jane Doe» sin avsluttende tittel-låt, er et overveldende epos som strekker seg nesten 12 minutter. Her blir det ganske klart at Converge aldri hang seg opp i forskjellene mellom metal og hardcore, men heller feiret deres koeksistens.

«Jane Doe» fikk mange musikalske barn i ettertid. Selv platecoveret har for lengst blitt ikonisk og tonnevis av band har prøvd å gjenskape det tekniske, majestetiske raseriet til «Jane Doe», med vekslende hell.

Converge selv fortsatte og utvidet lyden sin nok til å tillate blastbeats og meditative doom-eposer. Det er ikke engang sikkert at «Jane Doe» er deres beste album, men albumet var et øyeblikk på den perfekte akse der musikalske planeter justerte seg og ideer klikket. To tiår senere, lenge etter at dens etterlignere har forsvunnet bak et teppe halvklein nostalgi, står «Jane Doe» igjen som et knyttneveslag av kosmiske proporsjoner.