Historien bak: Chuck Schuldiner (1967 - 2001)

Foto: Facebook / Chuck Schuldiner (Official)

Chuck Schuldiner, geniet bak det banebrytende death metal-bandet Death, døde i 2001 etter en kamp han dessverre tapte mot hjernekreft. Han er for mange kjent som The Godfather Of Death Metal takket være hans musikalske evner og visjon, men det er Chucks unike personlighet og musikalske arv som for alltid vil ligge i metalheads hjerter og sinn.

Kontemplativ, mykmælt og en kjent forkjemper for dyrenes vell og ve, er Chuck den dag i dag fremdeles en av death metalens mest hyllede innovatører. Arven hans står i sterk kontrast til vulgariteten til de aggressive og voldelige temaene som vanligvis er knyttet til sjanger han var med å skape.

Frontmannen jobbet ofte i motsatt retning av sine sjangerbrødre på den tiden. Death sitt grafiske uttrykk var strippet for satanisk symbolikk og undertoner, og han gikk så «langt» for å distansere seg fra mye av nettopp dette, som f.eks å ha på seg kattungeutsmykkede t-skjorter i intervjuer. Han re-designet etter hvert også den ikoniske Death-logoen og fjernet originalens omvendte kors for å koble seg helt fra enhver religiøs eller antireligiøs tilnærming. Death sitt lyriske og musikalske uttrykk handlet om mye mer enn dette.

I dag har man blitt mye mer vant til progressive holdninger i ekstremmetallen, men undergrunnen var et helt annet udyr for 20 år siden. Mens band som Cannibal Corpse eksempelvis gjorde seg bemerket med låter som 1996 sin «Orgasm Through Torture»; «Cock she craves today. Cum she wants to spray. And to reach the orgasm through torture», var en relativt sart skikkelse som Schuldiner et eksempel på giftfri maskulinitet gjennom hans forfatterskap.

Foto: Nick Matthews

Sammenlignet med sine samtidige musikerkollegaer fra andre band i sjangeren, hadde Chuck en myk bevissthet ved seg som ofte tok tak i samfunnsspørsmål i sine tekster, noe som ikke nødvendigvis var daglig dødmetallføde, spesielt i sjangerens første leveår.

På «Altering the Future» fra «Spritual Healing» tok han eksempelvis opp det fortsatt debatterte temaet rundt abort, som Schuldiner mente skulle være et tilgjengelig og frivillig valg. I 1995 sa han til Spark Magazine;

“It should be legal. If I was a woman, surely I would like to have a choice to have a child or not. In the U.S, a lot of newborns are killed because they were unwanted. It is better to solve it immediately when a woman finds out about the pregnancy and she’s doesn’t want a child.”

Death var den ideelle blandingen av hjerte og enorme musikalske baller. Schuldiners musikk inneholdt et kontrollert raseri i hver eneste tone, en delikat komponert aggresjonssymfoni, som aldri var begrenset til simpelt raseri.

Ta for eksempel «Spirit Crusher», fra et album som er splittet blant fans som foretrekker den mer direkte brutaliteten fra tidligere utgivelser fremfor den progressive tilnærmingen på det siste albumet. «Spirit Crusher» står som en gjennomtenkt, praktfullt konstruert kronprestasjon som viser Chucks strenge ønske om forbedring og perfeksjon. Dette skulle også manifestere seg i den voldsomme rotasjonen av bandmedlemmer opp gjennom bandets historie, som knapt kunne holde følge med den kreativt krevende bandlederen.

Å navngi bandet ditt Death kan enten sees på som relativt useriøst eller som en proklamasjon av fullstendig oppriktighet, og Chuck Schuldiner var aldri useriøs når det gjaldt musikken sin. Ved siden av familien var musikken viktigst for ham, og denne pasjonen drev ham helt frem til sine siste åndedrag. Ved å kalle bandet sitt Death ble det som å sette likhetstegn mellom hans livsformål og den mest uunngåelige slutten vi alle vil få. Med Death stadfestet Chuck Schuldiner på mange måter sin egen skjebne.

Da Chuck begynte å lage musikk, eksisterte ikke death metal enda som en definert sjanger. Den udefinerte sjangeren besto oftest av lavt stemte gitarer, guttural vokal og ekstremt tempo som musikalske virkemidler, toppet med lyrikk om djevelen, helvete og mørke udåder. Den tidens mest kjente praktiserende aktører innenfor dette var Storbritannias Venom.

Da Chuck dukket opp med sitt første band, Mantas, i 1983, var det små enklaver av lignende band spredt utover deler av USA, hovedsakelig i Tampa, Orlando og Chicago. Chuck hadde selv satt seg et eneste mål; “to bash out the most brutal riffs ever, with the most brutal guitar sound ever,” fortalte han i et intervju med Guitar School, men nesten umiddelbart satte han lista høyere. “Though things were very crude back then, I still had a vision of becoming a very musical death metal band.”

Visjonen var alt og det førte til at Chuck skape Death, i 1984. Gjennom Death ville han endelig definere den grenen av metal som lå og piplet i undergrunnen. Utgivelsen av debutalbumet, «Scream Bloody Gore», i 1986, ga metalscenen en samlet front og styrket bevisstheten om death metal som en helt egen sjanger. Selv om de musikalske virkemidlene hadde blitt etablert mange år tidligere, hevet Chuck lista med sin tekniske og melodiske riffing, mens han økte skrekk-kvoten med fargerike tekster inspirert av horror-filmer som «Make Them Die Slowly» og «Re-Animator».

Death metal-scenen vokste, og etter hvert som fanskaren for de etter hvert etablerte death metal-bandene også vokste, dukket det opp en rekke nye band, som hver og en forsøkte å være mer sjokkerende enn den neste. På begynnelsen av nittitallet var scenen overbefolket av speed-riffende og «satan-tilbedende» metalheads.

“Death metal has now become exclusively about being evil, Satanic and playing full speed ahead. It’s not what I’m into at all,” klagde Chuck til Storbritannias Metal Forces i 1991.

Før dette hadde Chuck alt håndtert temaer som inkluderte bl.a. selvbestemt abort på «Altering the Future», livskampen til dødelig syke på "Suicide Machine" og retten til å dø på "Pull the Plug".

Dedikert til sin egen visjon ga Chuck death metal form og substans og tok den deretter til helt nye høyder, men en slik målrettet dedikasjon kommer sjeldent uten hindringer. Kravene til ham selv og bandet hans førte ofte til fryktelige disputter mellom ham og musikerne hans og det forretningsmessige rundt bandet gjorde at han ofte følte seg overveldet og deprimert.

“The biggest frustration with the music business for Chuck were the labels, He told me that if he could bypass the labels and just play for the fans, he would be a happy man,” kunne Chuck Schuldiner sin mor, Jane Schuldiner, fortelle.

I samme ånd som pionerer ofte er, så var også Chuck nesten uvørent impulsiv til tider. Endringer og ideer kunne dukke opp i siste sekund, som da han valgte å trekke seg fra en ekstensiv Europa-turné bare få dager før den skulle gå av stabelen. Samtidig var han, ifølge hans nærmeste, en svært ydmyk og imøtekommende person.

Richard Christy, som var trommeslager på det som skulle bli det siste Death-albumet, «The Sound of Perseverance», og på det siste og eneste Control Denied-albumet, «The Fragile Art of Existence», hadde gjennom disse innspillingene blitt en av Chuck Schuldiner sine nærmeste venner. I et intervju forteller han;

“He was always surprised when people would come up and say they were such a huge fan. He was the most humble guy. I don’t know if he ever realized how important he was to the metal scene, because he looked at himself as a fan of it.”

I 2000, da Chuck hadde en kort periode hvor helsen hans så ut til å være på bedringens vei, hadde han og Richard Christy deltatt på en King Diamond-konsert i St. Petersburg, Florida. Den legendariske og hvitmalte metal-vokalisten fra Danmark var en personlig favoritt hos Chuck, og King Diamond-gitarist, Andy LaRocque, hadde også spilt med Death på albumet deres «Individual Thought Patterns» fra 1993. Med LaRocques hjelp ble Chuck og Christy eskortert bak scenen etter konserten.

“I just remember us being so nervous to meet King. Chuck was in awe. And for me, it was just so weird: there I was, a Chuck Schuldiner fan since I don’t know when, and I’m watching him get tongue tied in front of his hero. But Chuck was just like any other metal fan. That’s what made him and his music so great.”, forteller Christy om møte mellom de to pionerene.

Chuck Schuldiner ble født Charles Schuldiner 13. mai 1967 på Long Island i New York, den yngste av tre barn viss foreldre var Malcolm og Jane Schuldiner. Malcolm var jødisk av østerriksk opprinnelse og Jane var født og oppvokst rundt bibelbeltet den sørlige delen av USA. Under oppveksten til barna, eksponerte de dem for praksis og skikker i begge foreldres tro.

Da Chuck var et år gammel, flyttet foreldrene flokken sin til den lille forstaden Altamonte Springs. Altamonte Springs-området var stort sett lite utbygd og uutviklet den gangen, og Schuldiner-hjemmet lå i skogen der indianere fra Seminole-stammen en gang hadde jaktet. Chucks barndom var etter alt å dømme både lykkelig og tradisjonell.

“Chuck and his brother and sister grew up playing in those woods, building forts in the trees and seeing quite a lot of wildlife there also. Chuck and Frank camped out in the backyard with flashlights and snacks lots of times, and there were many of the children in the neighborhood at the house most days.”, forteller Jane Schuldiner.

Selv om Frank var syv år eldre enn Chuck, var de to nesten uadskillelige. En dag da Frank var på vei hjem fra et besøk hos en onkel som bodde i en nabostat, ble Frank tragisk drept i en bilulykke. Han ble bare 16år. Frank sin bråe død var svært traumatisk for Chuck, og han kom aldri ordentlig over tapet av sin bror.

I månedene som fulgte etter Franks død begynte Malcolm og Jane å lete etter en måte å hjelpe Chuck med å takle den store sorgen. Han hadde så vidt begynt å interessere seg for musikk, og gitaren hadde vekket hans nysgjerrighet.

“We discussed it with him, and an acoustic guitar seemed the best,” fortalte mamma Jane. “It was portable, something he could carry with him when we went on vacation or camping, to a friend’s house or wherever.”

Chuck meldte seg på gitarleksjoner, men dette viste seg å ikke akkurat nære opp under den opprinnelige entusiasmen han hadde hatt, og han sluttet med gitartimene kort tid etter han hadde begynt.

“I took two lessons, and the instructor showed me «Mary Had a Little Lamb». I said screw it and went on my own,” gjenfortalte Chuck til Brook Everitt i magasinet Pit i 1999.

“Chuck found the acoustic guitar lessons and his teacher boring. He didn’t like the repetitiveness of it all,” fortalte Jane Schuldiner og det er godt mulig Chuck ville lagt gitaren helt fra seg hvis ikke foreldrene hadde gjort enda et forsøk på å vekke den iboende interessen hans. Da han en gang var på et loppemarked, fant Chuck en elektrisk gitar. Det var en billig kopi av en B.C. Rich-gitar, som senere skulle bli det gitarmerket som var hans «choice of weapon». Hans kjøpte den billige elgitar-kopien og så seg aldri tilbake.

“The first time he played the electric guitar, it was as if a switch was turned on in him. And it never turned off.”

Chuck sin entusiasme var i stor grad drevet av hans kjærlighet til Kiss, som på dette tidspunktet på slutten av syttitallet hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt. I årevis var de Chucks favorittband og i en alder av 13 år ble han påspandert sin første Kiss-konsert av sin mor.

Han hadde på dette tidspunktet også oppdaget band fra New Wave of British Heavy Metal-bølgen, som bl.a. Raven og hans favoritt, Iron Maiden. Gitarduoen Dave Murray og Adrian Smith fra Iron Maiden, var avgjørende for å nære Chucks kjærlighet til tunge, men melodiske gitarlinjer. I stedet for gitartimer hadde Chuck begynt å lære seg selv å spille etter gehør, lytte til sangene han elsket og med uvanlig besluttsomhet for en ungdom, spille sangene med målrettet perfeksjon.

I de intensive årene for metal på begynnelsen av åttitallet var det ingen mangel på inspirasjon for Chuck. I tillegg til amerikanske band som Van Halen, ble han fengslet av skandinaviske og europeiske metalband som Hellhammer fra Sveits, Mercyful Fate fra Danmark og Storbritannias Venom, som alle ville være tydelige inspirasjoner for hans egne musikalske uttrykk.

I 1983 introduserte ankomsten av thrash-band som Metallica, Possessed og Slayer ham til musikk som var tyngre og mer brutal enn noe han hadde hørt før. På dette tidspunktet var Chuck 16 år og hadde begynt å så de første frøene av det som skulle slå ut i fult virtuost gitarspill senere i livet.

Chucks økende forkjærlighet for ekstrem-metal var ingen grunn til bekymring i Schuldiner-hjemmet. Malcolm og Jane hadde alltid støttet sine barns interesser, og Franks død førte familien bare nærmere.

“There is always fear involved when a child dies, and I watched diligently, afraid it could happen again. Chuck’s father worked and had tennis and other hobbies, so I was more involved with Chuck and his interests, as I was with my other children,” fortalte Jane Schuldiner angående

Chuck sine formative år.

Da Chuck bestemte seg for å danne et band med to venner fra den lokale videregåendeskolen, ble garasjen ryddet og gjort om til øvingslokale for de unge musikerne. De kalte seg Mantas, et pseudonym som først ble adoptert av Venom-gitaristen, Jeffrey Dunn. Chuck sine sammensvorne besto av gitarist Frederick DeLillo, senere omdøpt til Rick Rozz og trommeslager og sanger Barney "Kam" Lee. Bandet hadde ingen bassist og Chuck skrev det meste av bandets materiale samt delte vokalistjobben med Lee. Kort tid etter formasjonen av Mantas ga de ut en fem-spors kassett kalt «Death by Metal», spilt inn i Schuldiner garasje.

Mottakelsen av «Death by Metal» og bandet generelt, var imidlertid alt annet enn elektrisk. Det, kombinert med interne spenninger innad i bandet, førte til at Mantas ble oppløst i slutten av 1984. For første gang av mange som skulle komme, så Chuck seg etter nye bandmedlemmer. Ikke overraskende, gitt musikkens uvanlige uttrykk på den tiden, fant han svært få likesinnede musikeralternativer i Orlando-området.

Flere uker etter at Mantas ble oppløst, hadde Chuck forsonet seg med Rozz og Lee og den gamle lineupen var igjen samlet, men nå med en ny vokalist, Chuck, og et nytt navn: Death.

Om Chucks musikk noensinne skremte eller gjorde foreldrene hans urolige, prøvde de aldri å motarbeide eller stagnere hans musikalske drøm. Selv nå, mens de ferske sårene etter Franks altfor tidlige død var vidåpne, holdt de seg tause.

«I always thought that the name of the band derived from the death of his brother. And while the word had such painful memories, I did not object,» kunne moren fortelle.

Under Chucks ledelse begynte Death å finne sitt særegne uttrykk. Som tekstforfatter og vokalist, vendte han fokuset i Death sine låter bort fra Lees tidligere foretrukne temaer rundt djeveldyrking mot skrekkfilminspirerte temaer. Bandet ga ut fem-sporskassetten «Reign of Terror» i oktober 1984, og «Infernal Death»-kassetten i mars 1985. Begge ble solgt gjennom på i undergrunnsmiljøene og responsen var generelt sett svært god. Kort tid etter utgivelsen av «Infernal Death» brøt trioen opp igjen. Mens Lee og Rozz ble med i Massacre, et annen death metal-band, som hadde blitt dannet året før, vurderte Chuck nå sine alternativer.

Han var nå nesten 18 år gammel og nær ved å fullføre videregående skole. Selv om han hadde vært en god student, kjedet Chuck seg på skolen og jobbet heller ivrig med å lande en plateselskapskontrakt. Som alltid henvendte han seg til sine foreldre, Malcolm og Jane, for veiledning.

“We talked with his school counselor, who urged us to let Chuck pursue his dream. Which we did after getting his promise that if, after a year, he did not get that contract, he would finish school and go to college.”

Selv om han bare hadde en håndfull selvutgitte kassetter å vise til, følte Chuck seg klar for en profesjonell karriere. Han hadde brukt enhver ledig stund til å øve på gitar og på stadig bedre instrumenter. På et tidspunkt i begynnelsen av åttitallet byttet Chuck ut sin billige loppemarkedgitar med en Peavey T25. Etter hvert ville han gå videre til en B.C. Rich Mockingbird før han til slutt valgte en B.C. Rich Stealth-modell, en raritet som kun tilbys gjennom selskapets Custom Shop. Dette ble hans viktigste gitar gjennom det meste av sin profesjonelle karriere.

Chucks første gjøremål som frigjort musiker var å dra til San Francisco og byens voksende av metalmiljø. Hans søken etter likesinnede ble mislykket, men i januar 1986, kort tid etter at han kom hjem, ble han invitert til å bli med i det kanadiske thrash-bandet, Slaughter. Han takket ja til tilbudet og flyttet til Toronto, men returnerte hjem etter bare to uker etter å ha spilt inn kun en låt med bandet. Det begynte å bli tydelig for Chuck at han måtte følge sine egne musikalske mål.

I mars det samme året møtte han trommeslager Chris Reifert. Den påfølgende måneden gikk duoen inn i et Bay Area-studio for å spille inn demoen, «Mutilation», hvor Chuck også spilte bass i tillegg. «Mutilation» hadde den desidert mest profesjonelle lyden av «Death» sine tidlige demoer. I likhet med forgjengerne sirkulerte også denne demoen i undergrunnsmiljøet og det var også slik den havnet i skribent, Don Kaye, sine hender.

På den tiden jobbet Don Kaye både som freelance-journalist for diverse metallblader og som publisist for Combat Records i New York City. Plateselskapet ble dannet i 1984 og fant raskt suksess da de signerte Megadeth og ga ut deres debutalbum i 1985 «Killing Is My Business… And Business Is Good». Kayve var klar over at det ble snakket varmt om Death i undergrunnsmiljøene og han oppfordret Combat Records-sjef, Steve Sinclair, til å signere dem.

I løpet av sommeren 1986, etter et mislykket forsøk på å spille inn sitt debutalbum i Florida, hamret Chuck og Reifert inn et dusin spor på fem dager i The Music Grinder Studio i LA. Death hadde fremdeles ingen bassist og Chuck fikk nok en gang ta bassgitaren fatt. Med tittelen «Scream Bloody Gore» ble Death sitt debutalbum sluppet for et intetanende publikum i mai 1987. Selv om låtene på debutalbumet var mer eller mindre de samme som på bandets tidlige demoer, var den profesjonelle produksjonen kombinert med Combat Records omfattende distribusjonskanaler med på å spre Death sin musikk langt utover det deres hjemmesnekra demoer noensinne kunne oppnå.

Sakte, men sikkert, begynte metalmiljøet snakke om Chuck Schuldiner, den ville death metal-gitaristen fra Orlando, Florida. Lei av pendlingen mellom Florida og California, bestemte Chuck seg for å slå seg til ro i nærheten av foreldrene i Florida, noe som ble godt mottatt av familien. Han ville gjerne at Chris Reifert fulgte med han til Florida, noe trommeslageren ikke ønsket, og Chuck var på ny på utkikk etter noen som kunne fylle plassen bak trommesettet. Dette var en prosess som skulle vise seg å bli svært vanskelig grunnet hans ekstremt høye standard. Det er også hovedårsaken til at Chuck Schuldiner var det eneste faste medlemmet gjennom hele bandets historie.

På Death sin andreskive, «Leprosy» fra 1988, vendte Chuck seg til bandet Massacre for hjelp. Med Massacre-bassist Terry Butler om bord, slapp Chuck for første gang å også spille bass på innspillingen. Chucks gamle venner beviste at de var i stand til møte hans høye standarder, og «Leprosy» sin polerte produksjon viser at bidragene deres var et godt valg.

Den samme besetningen møttes igjen på oppfølgeren «Spiritual Healing» fra 1990, med den virtuose metalgitaristen James Murphy. Albumet markerte et gjennombrudd i Chucks musikk og tekster hvor han satte menneskets natur, vår iboende frykt og menneskelig forfall i sentrum. Med fokus på virkelige problemer virket de nye sangene mer kyniske og pessimistiske enn Chucks tidligere sanger. Selv om det var passende for sjangeren, brukte ikke Chuck temaene for enkelhets skyld, han trodde på og mente det han sang om.

Musikalsk beviste albumet at Chuck fremdeles vokste både som låtskriver og gitarist;

“I started practicing more and came up with the idea that, for this band to move forward musically, we’d need a cleaner approach, something real dry and in your face,” fortalte Chuck til Guitar Magazine.

På et tidspunkt da death metal sto i fare for å bli en gryntende, Satan-glorifiserende parodi på seg selv, viste «Spiritual Healing» at death metal var viktig og at Chuck Schuldiner unektelig var personen som skulle vise veien videre. Ironisk nok hadde Chuck blitt kastet ut av sitt eget band. I ukene etter at albumet var ferdig hadde personlige -og forretningsproblemer begynt å ta overhånd, og Chuck trakk seg fra av den planlagte Europaturnéen.

Til hans store overraskelse bestemte de resterende bandmedlemmene seg for å dra uten han. Det var et utilgivelig mytteri, som ble verre av deres drittslenging på bekostning av Chuck fra både scenen og i media. Bassisten Terry Butler fortalte bl.a. Rock Hard Magazine at Chuck var hjemme og klippet gresset. Som svar på de ufine handlingene til bandet leide Chuck inn en advokat og fikk etter hvert rettighetene til navnet Death.

“After all, Death is still my band. I thought they were my best friends, but I was wrong. At all times, musicians are replaceable. Friends are not,» fortalte en bitter Chuck i et intervju med Polster.

Chuck hadde aldri trengt en unnskyldning for å kjempe for musikken sin. Nå som han først fikk en svarte han med en sonisk ødeleggende kraft i form av Death-mesterverket, «Human».

Albumet fungerte som et kalkulert knyttneveslag mot sine tidligere bandkollegaer, som hevdet at han hadde blitt utdatert og uaktuell i miljøet. Det var også en velrettet finger til media, som malte ham som et narsissistisk monster, og til alle som valgte å tro på disse anklagene.

Når han nå helt og holdent gikk bort ifra de tidligere gore-elementene fra de tidligere tekstene sine, skrev Chuck nå på en måte som virket mye mer introspektiv og personlig.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at han snakker direkte til bl.a. Butler i “Secret Face,” hvor han synger; «A mask. That covers up one’s true intentions» eller i åpningslinjene på «Lack of Comprehension»; «A condemning fear strikes down. Things they cannot understand. An excuse to cover up weaknesses that lie within. Lies.»

Da «Human» ble sluppet, var det soleklart at Chuck i hvert fall ikke hadde brukt tiden på latsiden. Han hadde fortsatt å strebe etter å gi Death et mer teknisk lydbilde og på «Human» lyktes han, delvis på grunn av hans valg av musikere. Gitarist, Paul Masvidal, og trommeslager, Sean Reinert, ble rekruttert fra det bandet Cynic, mens bassist, Steve DiGiorgio, kom fra Californias tekniske mestere i Sadus.

Chucks musikalske vekst fortsatte med Deaths neste to album, «Individual Thought Patterns» og «Symbolic», men i 1997 begynte han å bli lei av rollen som gitarist og frontmann. Allerede i 1993 hadde fortalte til Guitar School; «In the future I plan to do a more melodic, straightforward metal side project with a singer in the Rob Halford style.» Nå planla han å sette Death til side for å utvikle akkurat den ideen i form av det som skulle bli hetende, Control Denied.

Trommeslager, Richard Christy, var blant de første menneskene Chuck valgte ut til å være med i Control Denied. De to møttes ved en tilfeldighet i en bokhandel i 1996. Christy fikk jobben, men også en liten overraskelse; selv om Chuck var klar til å gå videre med Control Denied, bestemte han seg for å møte hans nye plateselskap, Nuclear Blast, sitt krav om et nytt Death-album.

Med Scott Clendenin på bass og Shannon Hamm på gitar, begynte Chuck raskt å spille inn «The Sound of Perseverance». Albumet skulle vise seg å bli bandets mest aggressive, progressive og teknisk utfordrende album.

Albumet åpnet med eksplosjonen "Scavenger of Human Sorrow", og var ubarmhjertig i sitt raseri og musikalske virtuositet. Det hele kulminerte med et fabelaktig cover av Judas Priest sin klasssiker "Painkiller". «The Sound of Perseverance» ble utgitt i 1998, og ble Death sitt syvende album i rekken, deres siste og ifølge mange fans, deres aller beste.

Etter at «The Sound of Perseverance»-turneen var over, begynte Chuck på Control Denied sin debut tidlig i 1999. Øktene var godt i gang i mai da Chuck begynte å oppleve smerter i den øvre delen av nakken, noe han trodde var forårsaket av en klemt nerve grunnet overbelastning. En MR undersøkelse viste at han hadde rett om den klemte nerven.

Dessverre var det forårsaket av en svulst som vokste i bunnen av hjernen hans.

13. mai i 1999 på hans 32 -årsdag, fikk Chuck diagnosen pontine glioma, en sjelden type hjernekreft som vanligvis rammer barn. Svulstens følsomme plassering gjorde det svært vanskelig med operasjoner og Chuck gjennomgikk strålebehandling for å kontrollere veksten av svulsten. Alternativ behandling ble også oppsøkt og fordi han ikke hadde noen helseforsikring, en vanlig situasjon for mange musikere, ble Chucks behandling betalt fra egen lomme.

I november 1999 ble Control Denied sitt debutalbum med den fremsynte tittelen, «The Fragile Art of Existence» sluppet. Dette skulle blir Chuck Schuldiner sin aller siste utgivelse.

Selv om Chucks tilstand ble bedre innen november 2001, gjorde hans svekkede tilstand ham sårbar for infeksjoner. Sent den samme måneden fikk han lungebetennelse og ble lagt inn på sykehus. Han ble skrevet ut 13. desember og fikk dra hjem til familien. Bare noen timer senere den samme dagen ga Chucks kropp opp. Han døde, som man forestiller seg at han ville ha ønsket seg, hjemme, omgitt av familien.

Chuck Schuldiner etterlot seg en nesten ubegripelig musikalsk arv og hans målrettede driv og ønske om å tøye de musikalske grensene for hva som er fysisk mulig, vil alltid stå som en milepæl i musikkhistorien.

Foto: Facebook / Chuck Schuldiner (Official)