Historien bak: Brian Jones (1942 - 1969)

Foto: Rolling Stones / Facebook

Multiinstrumentalisten som var med å starte et av verdens desidert største rockefenomen, men som ble sparket ut av Rolling Stones sommeren 1969 og døde på mystisk vis kort tid etter. Dette er historien bak Brian Jones.

Tidlig liv:

Lewis Brian Hopkins Jones ble født i Cheltenham i Gloucestershire i England, 28. februar 1942, til middelklassefamilien Lewis Blount Jones og Louisa Beatrice Jones. En runde med falsk krupp da han var fire år gammel sørget for at Brian Jones måtte leve med astma resten av livet. Brian fikk også to søstre: Pamela, født 3. oktober 1943 og døde av leukemi 14. oktober 1945, og Barbara som ble født 22. august 1946. Brian spilte badminton og drev med stuping på skolen, og ble etterhvert førsteklarinett i skolekorpset.

Han gjorde det også svært skarpt på eksamener – selv om han ikke var spesielt akademisk dyktig – og tok etterhvert flere eksamener i fysikk og biologi. Han ble også utvist fra skolen ved flere anledninger, da han ikke var spesielt begeistret for den strenge skolegangen, skoleuniformer generelt, og autoritetsfigurer.

Begge foreldrene til Jones var interessert i musikk. Faren Lewis var pianolærer ved siden av sin faste jobb, og moren var korleder og organist i den lokale kirken. Jones hørte mye på klassisk musikk i oppveksten, men det var blues som var favoritten. Spesielt Robert Johnson og Elmore James satte sine særpreg på unge Jones, men da han fikk høre Cannonball Adderley ble plutselig interessen i jazz enda større.

Da han var 15 fikk han en saksofon av foreldrene, og Jones fikk etterhvert en akustisk gitar i 17-årsgave. På denne tiden begynte også Jones å spille på lokale blues- og jazzklubber mens han hadde forskjellige strøjobber. Men trøbbel var allerede i vente for unge herr Jones.

Fikk seg også etterhvert en snasen sitar. Foto: Rolling Stones / Facebook

Farskap:

Sent på sommeren i 1959, da de begge var 17 år gamle, ble Jones’ kjæreste Valerie Corbett gravid. Corbett bar frem barnet, og Barry David Corbett ble adoptert bort. Jones sluttet på skolen i skam og dro hjemmefra, og tilbrakte mesteparten av sommeren på loffen i nord-Europa. Der levde han et bohemsk liv, spilte gitar på gata for penger og mat, men da pengene etterhvert gikk tom returnerte han til England. November samme år møtte Jones den gifte kvinnen Angeline, og en natts krumspring førte til at Brians andre barn, Belinda, ble født i august 1960 (men Brian fikk aldri vite om barnet). Til sammen skulle Brian Jones få seks barn med seks forskjellige mødre.

Til London:

I 1961 søkte Jones på et stipend hos Cheltenham Art College, og ble opprinnelig akseptert inn i programmet. Etter et par dager ble søknaden avslått, da en anonym bekjent av Jones hadde skrevet inn til skolen og kalt han en “uansvarlig lasaron”. Etterhvert forlot Brian Jones hjembyen, og flyttet til mye mer spennende London. Der ble han raskt venner med musikerne Alexis Korner (av mange kalt “gudfaren av britisk blues”), Paul Jones (den fremtidige vokalisten i Mannfred Mann), Jack Bruce (den fremtidige bassisten i Cream), og flere folk fra den smale R’n’B- og jazzscenen i London. Her begynte Jones å spille slidegitar, og startet bandet the Roosters med vokalist Paul Jones. I 1963, etter at både Brian og Paul hadde forlatt skuta, tok Eric Clapton over som gitarist i bandet.

The Rollin' Stones:

2. mai 1962 hadde Brian Jones satt inn en annonse i Jazz News, et informasjonsskriv fra legendariske Soho Club, hvor han oppfordret musikere til å møte på audition til et nytt R&B-prosjekt på puben Bricklayer’s Arms. Pianisten Ian Stewart var den første til å svare, vokalisten Mick Jagger kom etterpå. Jagger og barndomsvennen Keith Richards hadde nemlig møtt Jones tidligere, da han og Paul Jones hadde fremført Elmore James’ “Dust My Broom” med bandet til Alexis Korner på Ealing Jazz Club.

Richard fulgte Jagger på audition, og bestemte seg for å bli med i bandet sammen med kompisen Jagger. Richards ønsket å spille låter av Chuck Berry, noe som førte til at gitarist Geoff Bradford og vokalist Brian Knight forlot det nystartede bandet: De orket ikke Chuck Berrys musikk. Og i følge Keith Richards var det Brian Jones selv som kom opp med navnet på det nystartede bandet, på telefonen med en klubbeier: '

What are you called?' Panic! The Best of Muddy Waters album was lying on the floor—and track five, side one was 'Rollin' Stone Blues'".

The Rollin’ Stones (senere med en ekstra “g” i navnet) spilte sin første konsert 12. juli 1962 på Marquee Club i London. Besetningen bestod av vokalist Mick Jagger, gitaristene Brian Jones og Keith Richards, pianist Ian Stewart, bassist Dick Taylor (som senere skulle gå til the Pretty Things), og trommis Tony Chapman.

The Rollin' Stones der altså. Fra venstre: Mick Jagger, Keith Richards, Brian Jones, Bill Wyman og Charlie Watts. Foto: Rolling Stones / Facebook

Fra september 1962 til september 1963 bodde Jones, Richards og Jagger sammen i en leilighet i Chelsea i London, sammen med den fremtidige fotografen James Phelge. Richards og Jones tilbrakte dagene med å spille gitar til blues-skiver, spesielt Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Jimmy Reed og Willie Dixon, mens Jones samtidig lærte Jagger å spille munnspill.

The Rolling Stones blir komplett:

Fra venstre: Mick Jagger, Charlie Watts, Bill Wyman, Brian Jones og Keith Richards. Foto: Rolling Stones / facebook

Stewart, Jagger, Richards og Jones utgjorde kjernen av bandet, og var stadig på utkikk etter de siste medlemmene for å fylle ut rollene. Bassist Bill Wyman ble håndplukket fordi han etter sigende hadde en ekstra VOX AC30 gitarforsterker, alltid hadde ekstra sigaretter, og han hadde en bass han hadde bygget selv. Bandet var også innom flere trommiser, helt til valget falt på jazztrommisen Charlie Watts.

Watts var ansett som en av de bedre trommisene i London på den tiden, og hadde blant annet spilt i bandet til tidligere nevnte Alexix Korner. På denne tiden tok også Jones på seg rollen som bandets business-manager, og tok følgende £5 (ca £105 etter dagens kurs) mer betalt enn resten av bandet, noe som skapte murring innad i gruppen. Richards har senere uttalt seg om at både han og Jagger var overrasket over at Jones anså seg selv som bandets leder.

Første skiver:

The Rolling Stones slapp sin første singel, en cover av Chuck Berrys “Come On”, 7. juni 1963, og ved hjelp av iherdige fans klarte singelen å klatre til en respektabel 21. plass på de britiske singellistene. Bandets andre singel, “I Wanna Be Your Man” (interessant nok skrevet av John Lennon og Paul McCartney), var den første sangen som noensinne ble fremført på det britiske TV-programmet “Top of the Pops” på BBC 1. januar 1964, og hadde fra før nådd 12. plass på singellistene.

Bandets tredje singel, en cover av Buddy Hollys “Not Fade Away” ble sluppet i februar 1964 og nådde en sterk 3. plass på hitlistene. Bandets første og selvtitulerte album, sluppet i april 1964, bestod for det aller meste av coverlåter, men ga bandet en betydelig følgerskare i hjemlandet – og åpnet samtidig opp turne og TV-opptredener i USA.

Suksess:

Bandets andre skive, “The Rolling Stones No. 2” (utgitt under navnet “The Rolling Stones, Now!” i USA) kom ut i januar 1965 og ble gruppas første topplassering på albumlistene. Singelen “The Last Time”, utgitt måneden etter, ble den første Jagger/Richards-komponerte låta som nådde førsteplass på singellistene. Og sommeren 1965 kom bandets aller første internasjonale suksess: Keith Richards hadde opprinnelig spilt inn et gitarriff med en såkalt “fuzzboks” (svært nymotens på den tiden) slik at det skulle høres ut som en blåserrekke, slik at musikere senere kunne følge melodien og legge en hornseksjon i stedet for gitarriffet i studio:

"This was just a little sketch, because, to my mind, the fuzz tone was really there to denote what the horns would be doing."

Richards og Jagger ble nedstemt i studio av rytmeseksjonen Jones, Watts og Wyman, og singelen “(I Can’t Get No) Satisfaction” ble gitt ut med fuzzriffet intakt. Resten er historie.

Multitalentet Brian Jones:

Brian Jones var en ekstremt dreven multiinstrumentalist, som så ut til å mestre samtlige instrumenter han fikk tak i. I denne perioden spilte Jones alt av instrumenter som var utenfor det klassiske “rocke-oppsettet” bass, gitar, trommer og piano. Bare på albumet “Aftermath” fra 1966 spilte Brian Jones sitar (“Paint It Black”), dulcimer (“Lady Jane” og “I Am Waiting”), munnspill (“Goin’ Home” og “High and Dry”), marimba (“Under My Thumb” og “Out of Time”), og det japanske instrumentet koto (“Take It or Leave It”) – i tillegg til de mer tradisjonelle akustiske og elektriske gitarene man finner på albumet.

I tillegg leverte Jones en rekke andre musikalske bidrag på flere låter fra Rolling Stones på denne tiden: Saksofon på “Child of the Moon” og “Citadel”, theremin på “2000 Light Years From Home”, kazoo på “Cool, Calm and Collected”, sitar på “Street Fighting Man”, orgel på “Let’s Spend The Night Together”, fløyte og trekkspill på “Ruby Tuesday”, mellotron, glockenspiel, vibrafon, guiro og munnharpe på “Sing This All Together (See What Happens)”, og tuba, trompet og trombone på “Something Happened To Me Yesterday”.

Jones leverte også munnspill på en rekke låter, i tillegg til bakgrunnsvokal (så sent som på “Sympathy For The Devil” fra 1968). Og han plystret på “Walking The Dog”. På denne tiden utviklet også Jones og Richards den såkalte “gitarvevingen” som skulle bli signaturlyden til Rolling Stones:

"We listened to the teamwork, trying to work out what was going on in those records; how you could play together with two guitars and make it sound like four or five".

Både Jones og Richards spilte rytmegitar og ledegitar om hverandre, uten distinktive skiller mellom de to. Med karismatiske Jagger i front, låtskriverduoen Jagger/Richards med stadig økende fremdrift, bunnsolide Watts og Wyatt i bakgrunnen, og multikunstneren Jones midt oppi gryta, var det bare en vei for Rolling Stones: Oppover. Eller?

Ny manager:

I mai i 1963 hadde Rolling Stones signert 19 år gamle Andrew Loog Oldham som bandets manager. Han hadde tidligere vært hos landsmennene the Beatles, som hadde sendt unge Oldham i retning Rolling Stones. Grunnet den lave alderen på Oldham – han var faktisk yngre enn samtlige i bandet – fikk han ikke lisens som agent og kunne heller ikke signere kontrakter uten at hans mor samtidig signerte dem. Han gikk sammen med bookingagenten Eric Easton for å sikre finansiell hjelp og assistanse vedrørende booking av konserter. Keyboardist Stewart forlot også den offisielle besetningen, men ble igjen som turnerende keyboardist – en rolle han hadde frem til han gikk bort i 1985.

Mick Jagger med den purunge manageren Andrew Oldham. Foto: Andrew Loog Oldham / Facebook

Med Oldham bak roret ble Rolling Stones forsøkt fremstilt som den rake motsetningen til rivalene i Beatles. Der de unge britene fra Liverpool spilte i skarpe dresser og skarpere hårsveiser, skulle Rolling Stones ha klær som ikke matchet med hverandre, langt uflidd hår og fremstå som en “uforutsigbar gjeng med uønskede individer”. Oldham så også det økonomiske potensialet i å få bandet til å lage egne låter (inspirert av Lennon/McCartney-samarbeidet i Beatles), fremfor å basere seg på coverlåter.

Oldham ønsket også å bruke Mick Jaggers flamboyance og og karisma som fokuspunkt for liveopptredene, og bandet begynte sakte men sikkert å gli lengre og lengre bort fra hva Brian Jones opprinnelig ønsket med bandet. Flere og flere låter signert Jagger/Richards dukket opp i repertoaret, og Oldham tok mer og mer over kontrollen som manager i bandet – og Jones mistet rollen som både bandleder og businessmanager.

Utfordringer med Brian Jones:

I følge Oldham var alltid Brian Jones en outsider. Da Stones først begynte å turnere i 1963 reiste Jones med separat buss, bodde på andre hoteller, og krevde mer betalt enn sine bandkolleger. Jones var svært emosjonell og følte seg fremmedgjort av resten av bandet, da han ikke var en spesielt profilert låtskriver og rollen som bandleder var tatt bort fra han.

Kombinert med lange dager på veien, berømmelse og penger, tok alkohol og rus overhånd hos Brian Jones, og gikk ut over hans fysiske og psykiske helse. Jones ble antisosial og direkte fiendtlig til tider, og ting skulle ikke bli noe bedre da Jones og flere av hans bandkompiser skulle få et ublidt møte med virkeligheten i 1967.

Trøbbel med politiet:

På denne tiden begynte Richards, Jagger og Jones å bli hundset av politi og lokale myndigheter grunnet narkotikakonsumet deres, etter å ha blitt “avslørt” i en artikkel skrevet av tabloidmagasinet “News Of The World”. Avisen beskrev såkalte LSD-fester avholdt av bandet the Moody Blues, hvor gjester som Pete Townsend (The Who), Ginger Baker (Cream), Donovan og flere medlemmer av Rolling Stones ofte skal ha vært gjester.

I kjølvannet av disse artiklene ble hjemmet til Keith Richards, Redlands, raidet av lokalt politi mens flere gjester hadde holdt en fest der. Ingen ble arrestert, men blant annet Mick Jagger, Keith Richards og kompisen Robert Fraser, en kjent kunstsamler, ble senere anmeldt for narkotikarelaterte overtredelser. Som Keith Richards sa:

"When we got busted at Redlands, it suddenly made us realize that this was a whole different ball game and that was when the fun stopped. Up until then it had been as though London existed in a beautiful space where you could do anything you wanted."

Røff gjeng ca 1967. Fra venstre: Jagger, Wyman, Watts, Jones og Richards. Foto: Rolling Stones / Facebook

Gnister mellom Richards og Jones:

I mars 1967 stakk Richards, Richards og Jones en kort tur til Marokko mens de ventet på konsekvensene av raidet på Redlands. På turen var også artisten Marianne Faithfull, Anita Pallenberg, kjæresten til Jones de siste to årene, og flere andre venner. Underveis på turen falt forholdet mellom Jones og Pallenberg fra hverandre, og det endte opp med at hun dro hjem med bandkollega Keith Richards i stedet. Keith Richards har uttalt i etterkant:

"That was the final nail in the coffin with me and Brian. He'd never forgive me for that and I don't blame him, but hell, shit happens."

Samme dag som Jagger og Richards skulle møte i retten for å få sin straff, 10. mai 1967, ble også hjemmet til Brian Jones raidet. Jones ble følgelig arrestert grunnet funn av marihuana, kokain og methamfetamin på eiendommen, og tre av fem medlemmer av Rolling Stones risikerte plutselig rettslige konsekvenser grunnet narkotika. Både Jagger og Richards ble dømt til henholdsvis tre måneder og ett år i fengsel, men ble løslatt på kausjon dagen etter. Richards ble senere frikjent, og Jagger løslatt på prøve. Jones fikk en bot på £1000 og tre års prøvetid, og ble beordret til å oppsøke profesjonell hjelp.

Jones' nedtur:

Forholdet mellom Jones og låtskriverparet Jagger/Richards ble verre og verre med tiden som gikk, og humøret til Jones kunne svinge fra ett minutt til et annet. Bassist Wyman uttalte:

“There were at least two sides to Brian's personality. One Brian was introverted, shy, sensitive, deep-thinking. The other was a preening peacock, gregarious, artistic, desperately needing assurance from his peers. He pushed every friendship to the limit and way beyond".

Og tidligere der Brian Jones hadde spilt utallige instrumenter på bandets låter, var han plutselig blitt redusert til bidragsyter på noen få komposisjoner. De siste produksjonene Jones var en betydelig del av var da Rolling Stones jobbet med “Jumpin’ Jack Flash” og albumet “Beggar’s Banquet”.

Narkotikabruk ute av kontroll:

21. mai 1968 ble Jones nok en gang arrestert for oppbevaring av narkotika, og siden han var på prøvetid fra forrige arrestasjon kunne Jones potensielt risikere en betydelig tid bak murene. Dommeren hadde heldigvis sympati for Jones, og nøyde seg med å bøtelegge han £50 (rundt £875 i dag) pluss omkostninger på £105 (ca £1835 i dag). Narkotikabruken til Jones var såpass alvorlig at Jagger hadde uttalt at Jones "was not psychologically suited to this way of life" og at den direkte hindret bandets arbeid. Jones klarte heller ikke å få tak i et arbeidsvisum for USA grunnet arrestasjonene, noe som satte kjepper i hjulene for planer om bandets første USA-tur på over tre år.

Jones’ bidrag i studio var få og sporadiske gjennom innspillingene av “Their Satanic Majesties Request” og “Beggar’s Banquet”, og nesten inteteksisterende under arbeidet med “Let It Bleed”. Interessant nok rakk Brian Jones å gjøre et kort, men svært viktig opptak på denne tiden, sammen med kompis Jimi Hendrix: Det distinktive “smellet” du hører mellom gitarriffene i introen på “All Along The Watchtower” er det Jones som står for.

I mars 1969 lånte Jones bandets Jaguar for å dra på shopping, men bilen ble tauet bort og Jones måtte anskaffe en privatsjåfør for å dra hjem igjen. I mai same år krasjet Jones på motorsykkel og havnet på sykehus under falskt navn for at pressen ikke skulle få nyss på det. Under sterkt press møtte Jones opp på en fotoshoot med resten av Rolling Stones, og bildene skulle bli de siste han tok sammen med resten av bandet. Fotoene havnet på coveret til samleskiva “Through The Past Darkly (Big Hits Vol. 2)” i september 1969.

Spikeren i kista:

Da bandet fikk nyss om at Jones ikke kom til å få arbeidsvisum for USA, bestemte de seg for at nok var nok. 8. juni 1969 møtte Jagger, Richards og Watts opp hjemme hos Brian Jones, for å fortelle han at bandet han hadde startet ønsket å fortsette uten ham. Innad hadde Jones fått sparken av resten av bandet, men i pressemeldingen Jones sendte ut dagen etter virket det som om han hadde gått av egen fri vilje:

"I no longer see eye-to-eye with the others over the discs we are cutting" sto det, blant annet, i pressemeldingen. 20 år gamle Mick Taylor, tidligere gitarist i John Mayall’s Bluesbreakers, tok over stafettpinnen (men bandet hadde også hatt Free-gitarist Paul Kossoff innom audition).

Ute av Stones:

Rundt denne perioden hadde Brian Jones flyttet til Cotchford Farm i East Sussex, en residens tidligere eid av A.A. Milne, forfatteren av Ole Brumm. Alexis Korner hadde besøkt Jones ute på gården sent i juni, og påpekt at Jones virket "happier than he had ever been". I kjølvannet av bruddet mellom Jones og resten av Rolling Stones hadde han også kontaktet blant andre Korner, Stones-pianist Ian Stewart, snart bandløse John Lennon, Hendrix-trommis Mitch Mitchell, Alan Price fra The Animals og Stones-kontributør Jimmy Miller, for å undersøke mulighetene for å starte et helt nytt band. Jones hadde også fått et par demolåter ned på tape på denne tiden, blant annet “Has Anybody Seen My Baby?” og “Chow Time”.

Dødsfall:

Rundt midnatt, natt til 3. juli 1969, ble Jones oppdaget livløs på bunnen av svømmebassenget sitt. Jones’ svenske kjæreste, Anna Wohlin, var overbevist om at Jones var i live da han ble hentet opp, men da legene ankom stedet var det allerede for sent. Brian Jones ble erklært død ved ankomst på sykehuset, 27 år gammel. Opprinnelig var dødsårsaken drukning, men ble senere rettet til “death by misadventure” (en dødsårsak benyttet i Storbritannia der dødsårsaken er en konsekvens av en ulykke grunnet et valg vedkommende gjorde av egen fri vilje).

I kjølvannet av dødsfallet skrev Pete Townsend (The Who) et dikt ved navn “A Normal Day for Brian, A Man Who Died Every Day” som stod på print i The Times. Jimi Hendrix dediserte en sang til han på amerikansk fjernsyn, og Jim Morrison (The Doors) publiserte et dikt kalt “Ode to L.A. While Thinking of Brian Jones, Deceased”.

To dager etter dødsfallet spilte Rolling Stones en gratiskonsert i Hyde Park, som de valgte å dedisere til Brian Jones (konserten var allerede planlagt flere uker i forveien for å introdusere verden til bandets nye gitarist, Mick Taylor). Der slapp de løs hundrevis av sommerfugler til minne om Jones, og åpnet konserten med en cover av Johnny Winters “I’m Yours and I’m Hers” – en av favorittlåtene til Brian Jones.

Rolling Stones i Hyde Park 5. juli 1969, to dager etter at Brian Jones gikk bort. Foto: Rolling Stones / Facebook

Watts og Wyatt var de eneste fra bandet som deltok i begravelsen. Jagger var i Australia med Marianne Faithfull for å jobbe med en film, og kontrakten tillot ikke Jagger å avbryte reisen. I etterkant har Jagger reflektert på dødsfallet til den tidligere bandkollegaen:

“I do feel that I behaved in a very childish way, but we were very young, and in some ways we picked on him. But, unfortunately, he made himself a target for it; he was very, very jealous, very difficult, very manipulative, and if you do that in this kind of a group of people you get back as good as you give, to be honest. I wasn't understanding enough about his drug addiction. No one seemed to know much about drug addiction. Things like LSD were all new. No one knew the harm. People thought cocaine was good for you."

Bassist Bill Wyman sa også: "He formed the band. He chose the members. He named the band. He chose the music we played. He got us gigs. ... he was very influential, very important, and then slowly lost it – highly intelligent – and just kind of wasted it and blew it all away."

Mord?

Senere dukket det også opp teorier om at Brian Jones skal ha blitt drept. En av teoriene som skal ha dukket opp er at Frank Thorogood, en lokal byggearbeider som hadde gjort arbeid på tomten til Jones, skal ha tatt livet av gitaristen over en disputt vedrørende betaling av arbeid. Han skal ha blitt betalt £18,000 for arbeider utført på Cotchford Farm, men krevde ytterligere £6000 for arbeidet.

Thorogood skal angiveligvis ha innrømmet drapet til Tom Keylock, sjåfør for Rolling Stones, men Keylock skal ha nektet dette i etterkant. I følge en tredjehåndskilde skal Thorogood også ha innrømmet drapet mens han lå for døden selv, uten at dette er bekreftet. Drapet skal også angiveligvis ha blitt dekket over av høyere rangerte politibetjenter da de oppdaget hvor slett arbeid det lokale politiet hadde gjort underveis i etterforskningen.

Uansett om årsaken var en såkalt “tragisk ulykke”, eller om Brian Jones faktisk ble drept, så rakk aldri den unge musikeren å bli eldre enn 27 år gammel. Brian Jones ble en tragisk del av den såkalte “27 Club” (musikere og artister som har gått bort i en alder av 27) den sommeren i 1969, og i løpet av et par år fulgte Jim Morrison, Janis Joplin og Jimi Hendrix etter. I 1994 gikk Kurt Cobain (Nirvana) bort i samme alder, og i 2011 fulgte Amy Winehouse etter. Mysteriet rundt Brian Jones’ dødsfall er heller aldri løst, men heldigvis sitter vi igjen med en betydelig katalog av musikerens bidrag.