• Jørn Brekke

Historien bak: AC/DC - Back In Black (1980)



Hører du det? Den grøssende lyden av tunge kirkeklokker som ringer i det fjerne. Fire slag som ringer ut før en enslig gitar dukker opp med et rolig, hypnotiserende riff. Har du kjøpt Black Sabbath ved et uhell kanskje? Men ta det med ro - ca ett minutt ut i åpningen er det gjenkjennelige drivet på plass, og du kan slå deg til ro med at ja, det er AC/DC og åpningssporet “Hells Bells” du hører på. “Back In Black” er for de aller fleste fans av rock synonymt med nettopp “rock”, og da kanskje tittelsporet spesielt. På Spotify alene har låta “Back In Black” over 700 millioner streams, videoen har nesten like mange visninger på YouTube (og det er klin umulig å si hvor mange ganger den har rullet over popanlegget på analoge format siden 1980), og skiva er en av de mest-selgende albumene i historien. Men “Back In Black” var ikke langt unna å ikke bli laget i det hele tatt.


AC/DC ble startet i Australia i 1973 av det skotsk-fødte brødreparet Angus og Malcolm Young, og gikk gjennom en liten haug utskiftninger før de fant frem til den første “klassiske” besetningen: Storebror Malcolm Young på rytmegitar, lillebror Angus Young på ledegitar, bassist Mark Evans, trommeslager Phil Rudd, og vokalist Bon Scott. Sammen leverte gjengen albumene “High Voltage” (1976), “Dirty Deeds Done Dirty Cheap” (1976) og “Let There Be Rock” (1977), før Cliff Williams tok over bassen og bidro på “Powerage” (1978), “If You Want Blood You Got It” (1978) og “Highway To Hell” (1979). Bandet surfet på en råsterk bølge før 80-tallet knakket på dørkarmen: de hadde signert med Atlantic Records i London, turnerte rundt i Europa med Black Sabbath og Rainbow, brøt inn på hitlistene i USA med skiva “Highway To Hell” og turnerte landet med Kiss, Aerosmith, UFO, Cheap Trick og Ted Nugent.

Bandet startet forberedelsene til det som skulle bli bandets syvende studioalbum, men før bandet rakk å dra i studio inntraff tragedien: 19. februar 1980 omkom vokalist Bon Scott etter “akutt alkoholforgiftning”, og bandet befinner seg plutselig uten frontmann. En kort periode vurderer AC/DC å pakke vekk skoleuniformen for godt, men etter å ha blitt oppmuntret av familien til Bon Scott velger bandet å fortsette, og letingen etter en ny vokalist er i gang.

Foto: AC/DC / Facebook


“Back In Black” kunne ha vært så utrolig mye annerledes enn slik vi kjenner den i dag. Blant kandidatene til å overta mikrofonen var Allan Fryer (Fat Lip), Gary Pickford-Hopkins (Rick Wakeman), Steve Wright (The Easybeats), Buzz Shearman (Moxy), Terry Slesser (Back Street Crawler) og Noddy Holder (Slade). Men etter råd fra produsent Mutt Lange falt valget på Brian Johnson fra bandet Geordie, som overbeviste bandet på audition med en versjon av bandets egen “Whole Lotta Rosie” og “Nutbush City Limits” av Ike & Tina Turner. 1. april 1980 var Brian Johnson offisielt AC/DCs nye vokalist, og bandet kunne begynne å jobbe med det kommende albumet for alvor.


AC/DC ville opprinnelig både øve og spille inn skiva i London, men ingen studioer var ledige i den tiden bandet ønsket. Hva gjør man da? Leier et studio på Bahamas vel. Med på kjøpet fikk også bandet en del skatteletter, og det kan jo umulig skade. Bandet flyttet inn i Compass Point Studios i Nassau på Bahamas sammen med produsent Mutt Lange i midten av april 1980, og skiva var ferdig innspilt i mai. Området ble truffet av flere tropiske stormer på den tiden, noe som førte til utfordringer med elektrisitet blant annet (åpningsteksten på første låt, “Hells Bells”, refererer til nettopp dette: I’m rolling thunder, pourin’ rain / I’m comin’ on like a hurricane / My lightning’s flashing across the sky / You’re only young, but you’re gonna die).

Studio var ikke mer enn betongvegger for det meste, og stedet ble styrt med jernhånd av innehaveren - som installerte svære fiskerspyd ved dørene grunnet faren for haitiske røvere. Bandets utstyr ble også sittende fast i tollen, og frakt med båt fra Storbritannia til Bahamas er ikke akkurat hastig fra før. Men til tross for alt dette, var bandet positivt innstilt til opplevelsen. Kanskje med unntak av den blodferske og smått stressa vokalisten, Brian Johnson.


Mutt Lange red og slet i den uerfarne vokalisten, og krevde absolutt perfeksjon i hver eneste setning. Ofte sang Johnson for langt uten å tenke på pustepauser mellom setningene, og i AC/DC er hvert eneste trommeslag, gitarriff, bassnote - og pustepause - perfeksjonert ned til aller minste detalj. All tekst skrevet av den tidligere vokalisten Bon Scott ble tilsidesatt for å ikke “tjene på mannens død”, så Johnson måtte skrive tekst på egenhånd. Hemmeligheten til gitartonen til Angus Young ble et trådløst system for elektrisk gitar designet av Ken Schaffer, kalt “Schaffer-Vega diversity system” (eller SVDS), som du kan se på toppen av gitarforsterkerne til Young den dag i dag.

Og den tidligere nevnte bjellen fra “Hells Bells”? Den ett tonn tunge bronsebjella bandet hadde bestilt til den påfølgende turnéen var ikke klar mens bandet var i studio, så bjellemakerne tilbød bandet å benytte en tilsvarende bjelle fra en nærliggende kirke. Det fungerte ikke, så produksjonen av bjella ble fremskyndet, lyden tatt opp med intet mindre enn 15 mikrofoner, for så å bli halvert i tempo i miks så den hørtes ut som en to tonns bjelle. Ett tonn var visst ikke tungt nok for bandet, tro det den som kan.

Foto: AC/DC / Facebook


Som tidligere nevnt åpner skiva med “Hells Bells”, for så å bli fulgt opp av “Shoot To Thrill”. Trioen “What Do You Do For Money Honey”, “Given The Dog A Bone” (ofte feiltitulert som “Givin’ The Dog A Bone”) og “Let Me Put My Love Into You” runder av side A på skiva - husk, dette var 1980 og før CD-platene hadde gjort sin ankomst - men det er åpningssporet på side B som skulle gjøre størst inntrykk. Åtte opptellinger, seks av dem sammen med gitaren, også DET gitarriffet. Alle har hørt det. Moren din har hørt det. Bestemor har hørt det. Din kusines tredje grandonkels hunds valper har hørt det. Albumets tittelspor skulle vise seg å bli AC/DCs aller største låt, med et umiddelbart gjenkjennelig riff som består av tre akkorder. TRE akkorder. “Back In Black” ble skrevet som en hyllest til Bon Scott, og fremfor en sørgelig tekst valgte bandet å feire livet til den tidligere vokalisten: Nine lives / cat’s eyes / Abusing every one of them and running wild.

Utallige hyllester har kommet i ettertid, og du skal lete lenge før du finner en kåring over tidenes beste rockelåter/riff/gitarpartier uten “Back In Black”. “You Shook Me All Night Long” følger opp, mens skiva runder av med “Have A Drink On Me”, “Shake A Leg” og “Rock And Roll Ain’t Noise Pollution”. 42 minutter og 11 sekunder med stilren, perfekt rock er over, og det er bare å snu plata og plassere stiften på starten en gang til.


“Back In Black” debuterte på førsteplass på de britiske albumlistene, og havnet på en eksepsjonell fjerdeplass på de amerikanske albumlistene. Skiva tilbragte hele 131 uker på de amerikanske albumlistene. Populariteten til bandet ble såpass høy i kjølvannet av “Back In Black” at albumene “Highway To Hell”, “If You Want Blood You’ve Got It” og “Let There Be Rock” også krøp inn på albumlistene i Storbritannia, og AC/DC ble det første bandet siden Beatles til å ha fire album på de britiske topplistene samtidig. Suksessen gjorde at Atlantic Records ga ut albumet “Dirty Deeds Done Dirt Cheap” for første gang i USA, og i mai 1981 havnet det på tredjeplass - fem år etter det ble originalt utgitt.

I dag er albumet solgt til 25 ganger platinum i USA, noe som tilsvarer 25 millioner kopier solgt. For å putte det i perspektiv: hver trettende amerikaner eier en utgave av “Back In Black”. Faktisk er “Back In Black” det fjerde mestselgende albumet i statene noensinne, kun slått av Eagles - “Their Greatest Hits (1971-1975)”, Michael Jackson - “Thriller” og Eagles - “Hotel California”. Hakk i hjel er Led Zeppelin - “IV” og Fleetwood Mac - “Rumours”. Metallicas “Black Album” må selge om lag 9 millioner kopier for å ta igjen AC/DC (og da må ingen kjøpe “Back In Black” i mellomtiden). Ganske sprøtt å tenke på.




Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4