• audunmehl

Historien bak: Alice in Chains - Dirt (1992)


1990-tallet var et forunderlig tiår for rocken, og kanskje mer spesifikt for metallen. Der hvor 80-tallet i stor grad hadde vært preget thrash -og glam-metal, var det nå få av storhetene som hadde tålt tidens tann.


Tidlig på 90-tallet skulle riktignok Metallica og Guns N` Roses sementere seg som noen av verdens største band, Slayer gav ut både fugl og fisk, Pantera viste hvor groove-skapet skulle stå og her i Norden skulle en dyster tåke av black metal senke seg over en intetanende verden.


Som enhver levende organisme utviklet metall seg på 90 -tallet. For noen band var det et spørsmål om å fortsette, upåvirket av trender. For andre handlet det om å se hvilken vei endringsvindene blåste og tilpasse uttrykket tilsvarende, dette med vekslende hell.


Det var en ny bølge av sinte, velartikulerte, flanellkledde og sårbare ungdommer som skulle skylle innover hitlistene og kuppe diverse spillelister rundt omkring på verdens radiostasjoner. Sex, drugs and rock n` roll, larger than life-mentalitet og stafasje ble byttet ut med et mer nedtonet, følsomt og rufsete uttrykk i form av det som skulle få tittelen grunge.


Grungen står i dag som et kortlevd, enormt innflytelsesrikt og sårt monument for en av de mest prominente musikkstilene fra 90-tallet. Elsket av mange og muligens hatet av enda flere.


Den introverte sjangeren ble selve symbolet på tenåringsangst og ble derfor mange et talerør for en hel hærskare av neglisjert ungdom.


Mange skylder på grungen for å ha «tatt liv av» hår-metallen på 80-tallet og for de mest harbarka thrash-huene og den militante black metal-bevegelsen, ble grungens popularitet selve hoggestabben for alt som var galt i verden. Det var riktignok ett grungeband, mer enn noen annet, som greide å finne den gylne middelvei og fant fans godt planta i de fleste musikalske metal -og rocksjangere; Alice in Chains fra selveste grungens høyborg, Seattle i Washington.


Foto: Facebook / Alice in Chains


The Band In A Box:


Alice in Chains ble startet i 1987 av Layne Staley (vocal), Jerry Cantrell (gitar og vokal), Mike Starr (bass) og Sean Kinney (trommer).


Den lokale promotøren Randy Hauser, ble oppmerksom på bandet på en konsert og tilbød seg å betale for en demoinnspilling. Skjebnen ville det annerledes, og en dag før bandet skulle spille inn i Music Bank-studioet i Washington, la politiet ned studioet under det største cannabisbeslaget i statens historie.


Etter en god del om og men, ble demoen fullført i 1988 og fikk tilnavnet The Treehouse Tapes. Demoen fant veien til musikksjefene Kelly Curtis og Susan Silver, som også var managere for det Seattle-baserte bandet Soundgarden. Curtis og Silver ga demoen videre til Columbia Records A & R-representant Nick Terzo, som utarbeidet en signeringsavtale med selskapets platedirektør Don Ienner. Basert på The Treehouse Tapes signerte Terzo Alice in Chains til Columbia Records i 1989.


Alice in Chains ble snart topprioritert hos Columbia Records, som ga ut bandets første offisielle innspilling i juli 1990, i form av en promo-EP kalt "We Die Young". EPens første singel, "We Die Young", ble en umiddelbar hit på metallradio og plateselskapet ville smi mens jernet var varmt.


De sendte Alice in Chains sporenstreks i studio igjen for å begynne innspillingen av deres debutalbum med produsent Dave Jerden bak spakene. Cantrell har uttalt at bandet ønsket at albumet skulle ha en dyster aura som var et direkte resultat av den noe sørgmodige atmosfæren Seattle by kunne gi en følelse av.



Resultatet ble debutalbumet, "Facelift", og ble utgitt 21. august 1990. "Facelift" var ingen umiddelbar suksess, og solgte under 40 000 eksemplarer de første seks månedene etter utgivelsen. Det var ikke før MTV la musikkvideoen til låta "Man in the Box" på vanlig rotasjon på dagtid at bandet skulle oppleve den første smaken av mainstream suksess. På seks uker solgte "Facelift" 400 000 eksemplarer i USA.


"Facelift" ble en kritikerrost suksess og Steve Huey fra AllMusic beskriver blant annet albumdebuten som;


"One of the most important records in establishing an audience for grunge and alternative rock among hard rock and heavy metal listeners."


Debutalbumets stålrevne riff og hjemsøkende harmonier ble etterlignet av andre i ettertid, men ikke nødvendigvis forbedret. "Facelift" fanget ånden i en musikkalder som var i endring, og banet vei for blant annet de i dag tidløse klassikerne, Nevermind, Ten og Badmotorfinger, som alle bragte Alice in Chains opp på listene i de påfølgende månedene.



"Facelift" ble 11. september 1991 sertifisert gull av Recording Industry Association of America etter en halv million solgte eksemplarer, og ble det første albumet fra grunge-bevegelsen i Seattle, som ble sertifisert gull. Alice in Chains sin økende suksess ga dem også oppvarmingsjobber for artister som Iggy Pop, Van Halen, Poison og Extreme. På turneen med Iggy Pop, spiller Alice in Chains for første gang låtene, ”Rooster" og ”Dirt” live for et totalt uinteressert publikum.


I begynnelsen av 1991 fikk Alice in Chains plass som åpningsband på megaturneen Clash of the Titans med Anthrax, Megadeth og Slayer. Her fikk de eksponert musikken sin for et relativt bredt metalpublikum, men ble dessverre ikke mottatt med åpne armer.


Etter turneen gikk Alice in Chains inn i studioet for å spille inn demoer til sitt neste album, men endte opp med å spille inn fem akustiske sanger i stedet. EPen fikk navnet ”SAP” etter at trommeslager Sean Kinney tilsynelatende mottok tittelen i en drøm han hadde mens bandet var i studio.


EPen ble gitt ut samtidig som Nirvana-mastodonten, ”Nevermind”, var på toppen av Billboard 200-hitlistene, noe som resulterte i en økende popularitet for Seattle-baserte band, og hjalp til med å stadfeste musikkbegrepet "grunge".


SAP” ble sertifisert gull innen to uker og inneholdt gjestevokal fra blant andre Ann Wilson fra Heart. Mark Arm fra Mudhoney og Chris Cornell fra Soundgarden deltok på vokal sammen med Staley og Cantrell på låta "Right Turn", som i gjengjeld ble kreditert som "Alice Mudgarden" på EPen.



Down In A Hole:


I mars 1992 returnerte Alice in Chains til studioet. Produsent Dave Jerden hadde et brennende ønske om å jobbe med dem igjen. Han beundret vokalist Layne Staley sine tekster og stemme og var stor fan av gitarist Jerry Cantrell sitt unike og tunge gitarspill.


Låten "Would?", produsert og mixet av Rick Parashar, ble spilt inn før albumet, og dukket først opp på soundtracket til 1992-filmen Singles. Resten av ”Dirt” ble spilt inn i Eldorado Recording Studio i Burbank, California, London Bridge Studio i Seattle og One on One Studios i Los Angeles fra april til juli 1992.


Med nye sanger skrevet først og fremst på landeveien, hadde materialet generelt et mørkere uttrykk enn låtene som endte opp på bandets debutalbum. Seks av albumets tretten sanger omhandler temaer rundt rusavhengighet. Et illevarslende tegn på hva som skulle vise seg å komme noen år senere.



Heroin og andre narkotiske substanser spilte en sentral og destruktiv rolle i flere av bandene fra datidens Seattle-bølge. Flere av bandene fant inspirasjon i rusens ødeleggelse, men muligens ingen andre og like tydelig som i Alice in Chains, som så åpenlyst åpnet opp sin mørke, nedadgående spiral, både lyrisk og musikalsk.


Tidlig i 1992 slet alle bandmedlemmene med forskjellige typer rusmisbruk og/eller psykiske problemer. Vokalist Staley var i stor grad blitt heroinist, trommeslager og bassist, Kinney og Starr, hadde alvorlige alkoholproblemer og gitarist Cantrell kjempet en personlig kamp mot rusmisbruk og klinisk depresjon etter både morens død så vel som hans nære venn Andrew Wood fra det Seattle-baserte, Mother Love Bone, bare noen få år tidligere. Andrew Wood døde som et resultat av en overodse i 1990 og låten "Would?" er i stor grad en hyllest til den avdøde vokalisten.


Foto: Facebook / Mother Love Bone


Da innspillingen av ”Dirt” begynte i mars 1992, hadde Staley nylig sjekket ut av rehab, men havnet dessverre raskt tilbake på heroinkjøret innen innspillingsøktene var i gang i Los Angeles og Seattle mellom mars og mai samme året. Dette forårsaket betydelig spenning og konfrontasjoner under hele prosessen, spesielt mellom Staley og produsent Dave Jerden, som også hadde jobbet med bandet på "Facelift".


I boken "Grunge Is Dead" forklarer Sean Kinney følgende om tiden under innspillingen av "Dirt";


“Drugs were taking over. We were doing whatever we could get our hands on, and as much. It definitely started working against us. That record, people could probably identify with it, it’s all right there. It’s laid out and explained exactly what we were doing, what we were going through. It sounds like what was echoing in our heads at that time. From then on, some of us continued further down in that direction, and some of us didn’t. That’s a tough album for me. People are like, ‘That’s your greatest record.’ It’s bittersweet.”


I et intevju med Rolling Stones Magazine fra 1996 kunne Layne Staley fortelle;


"I wrote about drugs, and I didn't think I was being unsafe or careless by writing about them, I didn't want my fans to think that heroin was cool. But then I've had fans come up to me and give me the thumbs up, telling me they're high. That's exactly what I didn't want to happen."


Budskapet hans var antitesen til glamouren fra rock and roll-livsstilen. Mange artister sang om ulempene med narkotika både før og etter "Dirt", men Staleys levering var rett fra "them bones". Hans mentale og fysiske fortvilelse ble projisert ikke bare gjennom tekstene, men også av den ofte torturøse måten han sang dem på. Det var en forestilling med både hjerte og sjel, og uten tvil den mest medrivende i hans altfor korte karriere.


"Rooster", kanskje bandets mest ikoniske sang noensinne er utgitt, var inspirert av Cantrells forhold til sin far, som hadde tjent i Vietnamkrigen. Den er skrevet fra farens perspektiv mens han vandret gjennom jungelen og, mot alle odds, overlevde.


“I certainly had resentments, as any young person does in a situation where a parent isn’t around or a family is split, but on Rooster, I was trying to think about his side of it, what he might have gone through.", kunne gitaristen fortelle til Classic Rock Magazine.



Første innspillingsdag av ”Dirt” markerte også starten av de veldokumenterte opptøyene i Los Angeles i 1992.


3. mars 1991 ble afroamerikanske Rodney King slått ned av LAPD-offiserer under en arrestasjon, etter en høyhastighetsjakt. George Holliday, som var vitne til hendelsen, filmet fra balkongen sin i nærheten og sendte opptakene til den lokale nyhetsstasjonen KTLA. Opptakene viste en ubevæpnet King på bakken bli slått av politioffiserene etter at han først unngikk arrestasjon.


Alle de fire politioffiserene ble frifunnet når rettsaken ble avsluttet og dommen falt.

I løpet av timer etter frifinnelsene startet opptøyene i Los Angeles i 1992, utløst av harme blant ulike minoriteter over rettens dom og en mangeårig følelse av sosial urettferdighet.


Opptøyene varte i seks dager og drepte 63 mennesker, med 2383 flere skadde og endte først etter at California Army National Guard, militæret og Marine Corps rykket inn for å gjenopprette roen.


Hendelsen ble dekket av nyhetsmedier rundt om i verden og forårsaket offentlig furore og bandet fulgte saken tett på TV da dommen for hendelsen ble kunngjort. Jerry Cantrell var i en butikk og kjøpte øl da en mann kom inn og begynte å plyndre stedet. Cantrell ble også stående fast i trafikken på vei tilbake til studio, og så at folk ble dratt vilkårlig ut av bilene sine og slått helseløse.


Bandet bestemte seg snarlig for å prøve å komme seg ut av byen uten å bli skadet mens resten av Los Angeles protesterte mot politibrutalitet. De tok med seg Slayer-vokalist Tom Araya og dro til Joshua Tree-ørkenen flere dager til ting hadde roet seg, og flyttet deretter tilbake til studioet og begynte å spille inn "Dirt". Tom Araya skulle også dukke opp som gjest på låten "Intro (Dream Sequence)/Iron Gland".


Gitarist Cantrell husker tilbake til tiden;


“We came down to LA, started tracking the record, and that Rodney King verdict came down. The fucking town went up in flames. We were staying at the Oakwoods in Venice, so we had to come from Studio City to Venice while the whole city’s in a riot. We called up Tom Araya from Slayer, and we went out to the desert and hung out there for a while, ’til the shit cooled down. We had to postpone until the riots fucking chilled out. That’s a moment I’ll never forget, tied to that record.”


Dette var ikke en helt uproblematisk periode for bandet, men det ville ikke avskrekke dem fra å lage et moderne, mørkt og tungt mesterverk. "Them Bones", "Rooster", "Down in a Hole", "Angry Chair" og "Would?" fikk alle tilhørende musikkvideoer og ble grundig representert på rocke-radiokanaler verden over.



Til tross for en mørk sky som tilsynelatende svevde over bandet, skulle “Dirt“ vise seg å bli Alice in Chains sitt store kommersielle gjennombrudd. Utgitt 29. september 1992 nådde “Dirt“ en solid 6.plass på Billboard 200-listen, og solgte 4 millioner eksemplarer i USA alene.


Selvom Alice in Chains opplevde en enorm suksess, sluttet bassist Starr midtveis i bandets plateturné og ble erstattet av Ozzy Osbournes daværende bassist, Mike Inez. Dette ville også være bandets siste albumet med påfølgende verdensturné, med Staley bak mikrofonen. Dessverre kunne både Staley og Starr ikke overvinne demonene sine i årene som fulgte, og begge døde grunnet overdoser i henholdsvis 2002 og 2011.


Foto: Facebook / Alice in Chains


Fra 1992 til i dag er den enorme mengden band som har prøvd å følge i “Dirt“ sine fotspor umulig å ha oversikt over, men nesten ingen har greid å nærme seg "Dirt" sin storhet og nedslagskraft. Kombinasjonen av de emosjonelle nedstemte refrengene, det tunge og dystre lydbildet blandet med hjerte og integritet, er en signaturlyd som skulle sementere Alice in Chains sin status for alltid og berøre på tvers av deres svorne fans.


“Dirt“ forblir en ekstremt urokkelig, hardtslående og gripende lytteropplevelse fra dens utgivelse til i dag, og Jerry Cantrell beskriver vel tilsyvende og sist albumet best selv;


“I don’t think there’s a record like that. Dirt, from top to bottom, is just an assault, man. It’s beautiful, it’s moody, and it’s no-fucking-holds-barred, no punches pulled at all. Beautiful, dark, and ugly at the same time.”



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4