Historien bak: Agnostic Front - Cause For Alarm (1986)

Metall og hardcore er vel en match made in heaven? Et slikt utsagn løfter kanskje ikke så mange øyenbryn i dag, men de to sjangrenes respektive scener på 1980-tallet maler et ganske annet bilde.

I boken «American Hardcore», allment ansett som det definitive verket om sjangeren, skriver forfatteren Steven Blush:

«Early on, Hardcore and Heavy Metal never interacted – the two camps loathed each other.»

Blush beskriver hvordan hardcore-fans ikke ønsket at bandene deres skulle vokse utover de etablerte parameterne. De ønsket at heltene deres skulle høres like ut, igjen og igjen, uten kompromisser eller forandring.

I 1986 begynte imidlertid ting å endre seg, og for Blush og mange andre markerte dette da den første hardcore-eksplosjonen tok slutt. I en litt deprimerende beskrivelse av tingenes tilstand skriver han om hvordan heavy metal-folket, som lenge hadde vært foraktet av hardcore-fansen, sakte men sikkert dukket opp i hardcoremiljøet og markerte opprørets undergang.

Flere band hadde begynt å se potensialet for et felles mål mellom de to sjangrene, noe som skulle bli til noen av de første aktørene i den nå veletablerte metall -og hardcore-hybriden. I spissen for disse tidlige eksperimentene var band som Cro-Mags, Suicidal Tendencies og Agnostic Front. Det er det sistnevnte bandet vi er her for å snakke om, og spesielt med tanke på deres andre full-lengder, «Cause For Alarm», som fyller 35 år i år.

Foto: Facebook / Agnostic Front

Med røttene godt plantet i New York, var sjangerstamisme og tilhørighet til miljøet neppe det største av Agnostic Front sine bekymringer den gang. Etter alt å dømme var NYHC-scenen et farlig sted, et miljø preget av gjengvold, korrupt politi, mindreårig drikking, tungt rusmisbruk og en generell fattigdomskultur, deprivasjon og elendighet.

Agnostic Front-vokalist, Roger Miret, beskriver i sin selvbiografi, «My Riot: Agnostic Front, Grit, Guts & Glory», den typiske tankegangen til en NYHC-gutt på 1980-tallet:

“We were outside, writhing with rage, just waiting for an excuse to kick somebody’s ass.”

Det var også mye uro i internt i Agnostic Front-leiren. I 1984 slapp bandet sitt debutalbum, «Victim In Pain», som også ble relativt godt mottatt, men det betydde på ingen måte at bandet kunne lene seg tilbake og hvile på laurbæra. Tilblivelsen av deres oppfølgeralbum, “Cause For Alarm» var en periode bokstavelig talt full av blod, svette og tårer.

“Cause For Alarm didn’t create itself. We bled for that album.”

I tillegg til å slite med en tilsynelatende alltid roterende dør av trommeslagere, ble den daværende kvartetten jevnlig og urettferdig satt på hoggestabben av hardcore-fanziner som Maximumrocknroll, som påsto at de var rasister og fascister. For Roger Miret var disse beskyldningene så langt det gikk an å komme fra sannheten. Han skriver i sin biografi;

“When it came to opposing separatism and white power, we were on the same side. I couldn’t stand the hardcore bands that held those beliefs.”

Foto: Facebook / Agnostic Front

Bandets nye musikalske retning var også kilden til en viss intern spenning den gangen. Tilkomsten av andregitaristen Alex Kinon, et tidligere medlem av hardcore-pionerene i bandet Cause For Alarm, som Agnostic Front-albumet til slutt også ville få navnet sitt fra, skapte noe av en ubalanse i Agnostic Front sin interne politikk.

Spesielt var det Kinon og bassist Rob Kabula som presset på for å få mer metall inn i bandets lydbilde. Dette falt ikke i god jord hos daværende trommeslager Jimmy Coletti, hvis brå avgang resulterte i rekrutteringen av Louie "Beatto" Beateaux. Louie var også ansett som metalhead og var tidligere mest kjent for sitt arbeid i Peter Steele sitt band, Carnivore.

Vokalist Roger Miret sluttet til og med i bandet på et tidspunkt, som på samme måte var misfornøyd med bandets avvik fra hardcore-røttene sine, mens han samtidig også kjempet mot alvorlige rus -og samlivsproblemer. Heldigvis returnerte han tilbake etter bare fire måneder. Han var muligens noe motvillig og skeptisk, men ble allikevel overtalt til å bli med Kabula, Kinon, Beateaux og den legendariske Vinnie Stigma i studioet for å lage historie.

Foto: Facebook / Agnostic Front

I et utdypende intervju med Kerrang svarer Roger Miret følgende på spørsmål om prosessen rundt «Cause for Alarm»;

«I was one of the guys that wasn’t really comfortable with it. I think that direction came from us having two prominent members from the band, Cause For Alarm, join Agnostic Front. I hoped that we’d kind of become one awesome band. I thought we were going to do some incredible hardcore record, but I didn’t really know much metal so I didn’t really understand what was going on. I really wasn’t feeling what we were doing so I stepped away for a bit, but then I came back and did the record.

«Now when I look back, I wish that I had the chance to be a bit more prepared for Cause For Alarm, because by the time I jumped in I was still unsure how to approach the songs because they were so new to me. I was much more comfortable with the hardcore sound of the 1984 predecessor Victim In Pain. I didn’t know what to do, so it was very uncomfortable for me. But we were on the verge of something new and interesting on that album, I was just a little bit late to realise that. But I should have known, because Agnostic Front have always been leaders not followers.”

Foto: Facebook / Agnostic Front

Resultatet var langt fra den primale og skranglete hardcoren på debuten, «Victim In Pain». Med sin definitivt mer polerte lyd og metalliske influenser er det lett å høre hvordan «Cause For Alarm» gjorde hardcore-puristene rasende den gangen. Sell out-flagget ble veivet høyt i vinden av nærtagende fans som følte seg forrådt av sine helter.

Albumet åpner med «The Eliminator», som i dag er en av bandets store mosh pit-startere. Her fyrer trommeslager Beateauxs i gang med tordnende dobbeltpedaler før Kinon introduserer mer sofistikerte ledergitarer, så vel som den første av platens mange gitarsoloer, noe som ble ansett som en kardinalsynd innen hardcore på 1980 -tallet.

Ni låter følger mer eller mindre opp på samme måte, og «Victim In Pain»-låta, «Your Mistake», får til og med en overhaling og ble spilt inn på nytt til oppfølgeren. Sinnene var med andre i kok i de puristiske hardcore-miljøene.

Selv om de stilistiske endringene var tydelige den gang, kan man høre gjennom «Cause For Alarm» i 2021 og spørre seg selv om hva alt oppstyret egentlig handlet om.

Vektlegging på hastigheten var fortsatt der, det samme var den generelle in-your-face-aggressiviteten.

Foto: Facebook / Agnostic Front

Tekstmessig var det mange atypiske temaer kjent fra hardcoresjangeren sentrert rundt samfunnskommentarer og generell misnøye, der bandet retter langfingeren mot grådige politikere (Time Will Come), korrupte prester (Growing Concern) og ødeleggelsen av denne lille blå planeten (Toxic Shock). Krydrer man dette med Roger Miret sin umiddelbart gjenkjennelige bjeffing, så er det ingen tvil om at Agnostic Front hadde minst en fot solid forankret i hardcore hele tiden.

Problemet var imidlertid at «Cause For Alarm» var lyden av et band som utviklet seg, og det var ikke det hardcore-fansen ønsket den gang. Kanskje forutsigbart, var responsen albumet mottok i beste fall blandet.

“Fans were psyched to see us perform our new songs with Alex, but they didn’t know how to take the music, especially the hardcore kids. They were confused.”

I tillegg befant bandet seg på mottakersiden av enda flere kontroverser, særlig når de ble stilt til veggs for albumets niende spor «Public Assistance». Teksten var skrevet av Peter Steele, senere kjent fra mastodontene i Type O Negative, og omhandlet relativt nedlatende ord om mennesker som var velferd -og trygdemottakere.

Beateaux dro bare noen uker etter at albumet ble utgitt grunnet sine forpliktelser overfor Carnivore. Gitaristen Kinon fulgte like etter og de påfølgende albumene så et band som gradvis returnerte tilbake til en mer rett frem hardcore-tilnærming.

Det er neppe en historie om rungende og umiddelbar suksess da albumet så dagens lys, men det var noe med «Cause For Alarm» som betydde at det sakte arbeidet seg inn i hjertene til hardcore-fansen så vel som hos metallhuene.

Foto: Facebook / Agnostic Front

Fra et sted med intens uro både internt og eksternt, brøt Agnostic Front frimodig ut av de tilsynelatende uoverstigelige barrierene mellom to sjangre, som i dag leker relativt fredelig sammen i samme lekegrind. Spesielt metalcore-scenen skylder dette albumet en stor og åpenbar gjeld, med legender som Earth Crisis, Killswitch Engage og Hatebreed som alle direkte anerkjenner Agnostic Front sin enorme innflytelse.

Dette er band hvis fingeravtrykk er på omtrent alt vi tenker på når det gjelder metalcore i dag, men det hele startet her, med denne platen og bare en håndfull andre som beviste for første gang at metal og hardcore ikke var to uforenelige verdener som datidens purister ville få oss til å tro.

Med en enorm arv som forente to sjanger-uvenner og en udiskutabel arbeidsmoral, står Agnostic Front igjen 41år senere, og fremdeles aktive, som en av de virkelig store inspiratorene og gudfedrene av hardcore.