• Bjørnar Kristiansen

Fra X Til Døden - Fra Pluto til Enola


Foto: Facebook/Seigmen (Fra venstre; Noralf Ronthi, Sverre Økshoff, Alex Møklebust, Kim Ljung, Marius Roth Christensen)


Til sommeren spiller et av Norges største band på Tons of Rock, nemlig Seigmen. Tønsbergbandet med en meget underlig diskografi, med en sjangerutforskning som få andre band kan skryte av. Fra det mørke til det industrielle. Fra det tunge og brutale, til det lettere og mer alternative. Og det er derfor vi i dag skal gå igjennom Seigmens studioalbum.


Seigmen består av Kim Ljung (bass og vokal), Alex Møklebust (vokal), Marius Roth Christensen (gitar), Sverre Økshoff (gitar) og Noralf Ronthi på trommer. Først kjent som Klisne Seigmenn og med et ganske naivt uttrykk i starten, både tekstmessig og musikalsk, tok det ikke lang tid før det ble mer alvorlig. Ljung tok over ansvaret for låtskrivingen i stor grad og bandet skiftet navn til Seigmen. Etter demoen "Det Finnes Alltid En Utvei" ble gitt ut i rundt tretti eksemplarer i 1990, startet de arbeidet med det som skulle bli til "Pluto". Seigmens selvutgitte debut-EP, som også landet dem en kontrakt med Sonys underlabel, 1:70.


Pluto (1992)

Foto: Karisma Records


Fra første takt i "Fra X Til Døden" skjønner man at dette er et sultent band. De vil skape et musikalsk univers med tyngde og mørke. Med en fot i metallen og en annen i alternativ rock. Med svært spredte inspirasjonskilder, både norske og utenlandske. Men også uten noen klare paralleller. Tekstene på Pluto kan absolutt påpekes som naive og ispedd solide doser tenåringsmelankoli. Men undertegnede mener at de også har noe Punk over seg. Man tenker mer på bandene som spilte på Blitz i samme tidsrom, bare mer poetisk enn politisk.

"Mono Doomen" følger opp intensiteten fra førstesporet og muligens øker den litt. Ikke minst i spillingen til Ronthi, som nærmest aldri stopper opp.


Så kommer den første smaken av Seigmens lek med atmosfære og det mer gotiske. "Korstoget" er en seig (pun not intended) sak som dundrer seg fram. Det er klaustrofobisk og det føles som Møklebust hvisker deg i øret, invaderende nærme. Man får følelsen av å dele rom med galskap. Etter seks minutter er det hele over og vi returnerer til det mer aggressive, i form av "Skjebnen". Langt fra Seigmens sterkeste låt, rent komposisjonsmessig, men har denne punkaktige energien som nevnt tidligere.


"Pluto" avsluttes med "Syndefloden". En låt i samme tråd som "Korstoget", der det eksperimenteres med temposkifter, stemninger og variasjoner i uttrykket. De går på en måte fra Blitz-punk, til gotisk tungrock. I samme låt. "Pluto" står igjen som en debututgivelse det står respekt av. Den bærer helt klart preg av et uferdig band, men har denne livsnerven og ønsket om noe større, tungt over seg. Og et lydbilde som ble perfeksjonert på bandets fulle albumdebut som kom året etter.


Ameneon (1993)

Foto: Karisma Records


Allerede fra starten på "Ameneon", i form av "Simone", hører man at Seigmen har fått litt mer kjøtt på beinet. Det låter fyldigere, mer ferdigstilt. Mer komplisert enn "Pluto". Trådene fra "Fra X Til Døden" og "Syndefloden" har tatt over lydbildet helt og holdent. Det er mer effekter på gitarene, og det har blitt mer eksperimentering. Uten at tyngden og de mørke elementene har måttet vike plass. De har bare blitt hardere og bedre spilt.


For "Ameneon" markerer også at Seigmen har blitt flinke. Teknisk sett er ingen av dem virtuoser, med de viser her den innlevelsen og sikkerheten som har fulgt dem siden. Utallige timer i øvingslokalet og heftig spilling rundt om i Norge, hadde gitt resultater. Bandet som spilte inn "Pluto", hadde nok ikke våget seg ut på låter som den akustiske og instrumentale tittellåten. Selve hovedverket på "Ameneon" er derimot "Mesusah". Med sine ni minutter tømmer Seigmen alt de har inn i en låt. Det episke, det monumentale og det brutale. Det bygges opp i god tid, før det vitterlig eksploderer hele tre minutter inn i låta. En klassiker både live og på plate.


"Ameneon" er en massiv plate som på mange måter, avslutter "Metal-peridoden" til Seigmen. De hadde gjort sitt i den mørkeste og tyngste delen av sitt musikalske univers, og reisen fortsatte heller på kursen videre inn i det alternative.


Hjernen Er Alene (1994)

Foto: Spotify


Vi tar nå et lite sidespor. I 1994 ga nemlig Seigmen ut en EP som skulle bli deres viktigste så langt i karrieren. Deres versjon av De Lillos-låta, komplett med strykeseksjon, ble deres første som solgte til gull. Gigantisk og klaustrofobisk på samme tid, har Seigmen nærmest tatt eierskap over "Hjernen Er Alene", selv om originalen fortsatt gjør seg godt. Seigmen kan ikke utelate "Hjernen Er Alene" på en settliste, som mulig den eneste fra hele diskografien. Resten av EP-en består av livespor, instrumentaler og en remix, som best kan sees på som bonuslåter. Det er "Hjernen Er Alene" som er i fokus her.


Total (1994)

Foto: Karisma Records


Hvordan skal man forklare "Total"? Et album som låter så ekstremt unikt? Låtskriver Ljung har videreutviklet sitt lyriske univers til noe langt mer søkende, nesten sakralt. Med titler som "Colosseum", "Pantheon" og "Monument", har bandet blitt voksne. Der det før var dystert, er det nå melankoli. Aggresjonen er erstattet med en mer filosofisk tilnærming. En ganske naturlig sammenligning er amerikanske Tool. Deres album "Undertow" hadde nok blitt spilt en del i bandbussen til herrene fra Tønsberg, noe som også resulterte i at de fikk Sylvia Massy som produsent på "Total", som også produserte nevnte "Undertow". Hun fikk ting ut av Seigmen som de kanskje ikke visste at de hadde inne i seg.


Spesielt på det vokale. Møklebust viser på "Total" at han hadde mestret en renere vokalstil enn tidligere, selv om han fortsatt kunne dra til når det trengtes. La oss prate litt om denne Aleksander Møklebust. En fantastisk frontmann i livesammenheng, muligens landets beste, men nokså undervurdert som vokalist. På "Total" viser han en evne til innlevelse som ikke mange matcher. Tekstene til Ljung får så mye mer liv over seg, når Møklebust messer de fram. Bare hør på "In Limbo", som eksempel. Hans tilstedeværelse er essensen i hvorfor den fungerer så bra. Eller på albumets største hit, "Døderlein", der Møklebust ligger nesten bak bandet, før han tar den helt ut på det massive mellompartiet, tre minutter inn i låta. Hjelpes så fett.


Tilbake til "Total". Mange vil nok omtale det som bandets beste album, da det inneholder alt det som kjennetegner dem som best. Og det låter så komplett. Mangefasettert og unikt, som nevnt tidligere. Det er en låt på "Total" for enhver stemning eller humør. Eneste svake punkt på albumet er muligens den lette "Fortell", men selv den har en naiv sommerlig stemning over seg. Perfekt til rekefest? Nja, la oss ikke overdrive. Mer på vei hjem fra et nachspiel, med kun soloppgangen som følgesvenn.


"Total" ble også bandets virkelige etablering som et kommersielt attraktivt band. Albumet solgte godt og perioden toppet seg på mange måter, med bandets første konsert i utlandet, på den legendariske Roskilde-festivalen i Danmark.


Metropolis (1995)

Foto: Karisma Records


"Metropolis". Albumet som kroner Seigmen til kongene av norsk rock. Igjen produsert av Sylvia Massy, denne gang på hennes hjemmebane i Amerika. I forkant av innspillingen hadde bandet bestemt seg for at tekstene skulle være på engelsk for første gang, noe Sony ikke sa seg enige i. Kompromisset var to album, med nesten samme låter, bare et på engelsk og et på norsk. Men da selskapet besøkte bandet i USA, hadde Seigmen satset alt på at Sony ville forelske seg i den engelske versjonen, og ingen norsk versjon var spilt inn. Ljung ble sendt på gutterommet med en tidsfrist på tre dager. Norske tekster skulle de ha. Tekstene ble skrevet og sunget inn, noe som er imponerende med tanke på tiden de fikk.


Musikken på "Metropolis" er den kommersielle siden av det Seigmen leverte på "Total". I den grad Seigmen kan være kommersielt anlagt. Det lener seg mer på pop-elementene til bandet, og har noen gigantiske refrenger. Men albumet mangler også noe. Lekenheten. Den unike atmosfæren er erstattet av en profesjonalitet som ikke kler bandet like godt. Det er langt fra et dårlig album, men det er heller ikke Seigmens sterkeste. Og man kan ikke akkurat argumentere med selskapets avgjørelse om norske tekster, sett i ettertid. Albumet vant en Spellemann i klassen Rock og albumet debuterte på førsteplass på VG-lista. Singelen "Metropolis" fikk også en musikkvideo, med regi av Marius Holst, som sirkulerte lenge på tv-skjermene. Dette rare lille bandet fra Tønsberg var plutselig rockestjerner. Utsolgte konserter over hele Norge og trange kassebiler ble byttet ut med turnébusser. Svette klubber ble erstattet av kalde idrettshaller. Men med suksess kommer det også ofte en bismak. Seigmen trivdes ikke helt i rollen som arenahelter. De så ansikter i publikum som bare var der for hitene. Som kun sang med på "Metropolis", "Hjernen Er Alene" og "Døderlein". Seigmen var større enn noengang før, men nå var de ikke lenger bandet for de innvidde og dedikerte. Noe de ville ta tilbake på sitt neste album. Skulle du lure, så kom den engelske versjonen av "Metropolis" også ut til slutt. "Metropolis - The Grandmaster Recordings" ble utgitt året etter den norske, men til liten interesse utenfor de virkelig interesserte. Og undertegnede må gi Ljung rett i at dette er en bedre versjon. Alt som "Metropolis" mangler, er tilstede her. Finn den hvis du kan, det anbefales på det sterkeste.


Radiowaves (1997)

Foto: Karisma Records


For muligens første gang i diskografien til Seigmen, finner vi på "Radiowaves" et band som ser seg tilbake. Til ungdommens helter i Depeche Mode, Kraftwerk og andre store band innen Synthpopen. De oppdaget Nine Inch Nails og Marylin Manson mens de spilte inn "Metropolis", og alt dette sammen med den vanlige oppskriften, skapte det som ble "Radiowaves".


Nå med fritt spillerom for engelske tekster, kunne Ljung utvide sin horisont forbi det sakrale og søkende, til noe mer dystopisk og kaldt. Sitaren er byttet ut med sampleren. Røkelsen er viftet ut vinduet. En stor faktor bak alt dette, var Erik Ljunggren (tidligere i Vampire State Building, nå i A-ha), en mann med peil på alt som heter synther, samplere og programmering. Hans bidrag til "Radiowaves" kan ikke betviles. Selv om hans inntreden i bandet, kanskje ikke var like populært for alle. Men dramatikk er kjedelig, se heller dokumentaren "Fra X Til Døden" for mer om dette. Tilbake til albumet som skulle bli Seigmens siste album før de ble oppløst. Denne framtidsvisjonen med en eim av fortidens elsk til radioen. Signalene i luften som bærer informasjonen inn i de tusen hjem. En elektrisk versjon av konseptet Seigmen, om du vil. Uten at du noengang er i tvil om hvilket band du hører på. Singelen "Universal" er umiskjennelig Seigmen på alle måter. Men på "The Modern End" får du en helt ny variant av bandet. Helt uten gitarer, er "The Modern End", Kim Ljungs fanbrev til Depeche Modes klassiske periode, rundt albumet "Violator". Industrielt, kaldt og maskinelt. Og magisk. "Radiowaves" står igjen som Seigmens største sjanse. Og med størst gevinst, muligens. Produksjonen er feilfri, og vi blir servert et lydbilde som er milevis forbi "Metropolis". Visjonen som ble skapt i øvingslokalet på Ubåt-kaia i Tønsberg, har nådd sitt ytterste punkt.

Alt som noengang hadde inspirert dem, i en solid pakke. Pakket inn i latex. Det er komplett. Totalt. Pun intended.


Så var det slutt. Økshoff var lei den endeløse turneringen og ville være hjemme med familie. Mottoet "En for alle, alle for en" tredde i kraft og de ble enige om å begrave Seigmen. En avskjedsturné og et samlealbum ("Monument") senere, så var Seigmen over i det herrens år, 1999.


Ljung, Møklebust, Ronthi og Ljunggren stakk til USA og startet Zeromancer som videreførte lydbildet de hadde skapt på "Radiowaves". Christensen gikk til det som ble en meget suksessfull karriere innen opera og Sverre Økshoff ble lærer og kunstner. Men gammel kjærlighet ruster aldri sies det, og i bursdagen til manager Øystein Ronander i 2005, var de alle samlet på samme sted for første gang siden oppbruddet. De ble tildelt en platinaplate for "Metropolis" og det ble en sent natt for herrene som en gang kalte seg Klisne Seigmenn.


Samme år står Seigmen gjenforent på scenen i Dødens Dal i Trondheim, i regi av Uka. Flere konserter fulgte og tankene om et nytt album vokste sakte. Veldig sakte, men godt kan man si. Hele ti år etter at de ble gjenforent, ble "Enola" sluppet ut til massene. Enola (2015)

Foto: Spotify "Enola" åpner med låta "Hva Vi Elsker" og umiddelbart er vi dratt tilbake til tiden rundt "Total". Teksten er på norsk og lydbildet er langt mer analogt. Vi er i kjernen av stjernen. Bitterheten og kulden på "Radiowaves" er satt på benken av et mer voksent perspektiv. Filosofisk og romantisk. En meget respektabel blanding av "Total" og "Metropolis" om du vil. Den fabelaktige balladen "Tenn Alle Lys" har blitt en livehit, mens "Forevig Og Alltid" og "Utopia I Mine Armer" stiller seg også inn i rekken av Seigmens bedre låter.

Men albumet bærer også preg av en ufarlig trygghet. Det mangler fryktløsheten som har vært med bandet på sitt beste. Men pokker heller, det får man godta med tanke på hvor usannsynlig dette albumets eksistens virket. før det plutselig var på plass.


Rykter går om at Seigmen jobber med nytt materiale. Når noe kommer ut, vites ikke. Det kan fort skje at vi får en ny låt eller to, når de står på scenen på Ekebergsletta. Eller ikke. Uansett blir det en fantastisk konsert. Vi snakker tross alt om et av Norges absolutt beste liveband. Og skal man oppsummere diskografien deres med ett ord, så er det "utvikling" som ringer sterkest. Fra naiv punkmetall, innom alternativ poprock og synthpop, før man lander på noe midt i mellom. En diskografi som aldri står stille, selv så mange år etter.


Sees på Tons Of Rock. For da kan vi igjen være slaver av solen. Det blir magisk!


Foto: Facebook/Seigmen




Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4