Flere glemte norske band, del 4

Bartenderen vil hjem. Lyset slås på. Musikken senkes ned. Byturen er over det er slutten på moroa. Men vi tar et lite nach med en siste runde band som ikke snakkes så mye om lenger. Og vi starter med klassisk norsk punk.

Siste Dagers Helvete (1981-1985) (2009)

Foto: Anarcho-Punk/Siste Dagers Helvete

Da den tidlige punken fra 70-tallet skilte seg i to, fikk vi på mange måter to sjangre. New-Wave på den ene siden og Hardcore på den andre. Beinhard politisk musikk som sparket inn døra med intense budskap og aggresjon. Helt i front av den norske bølgen av Hardcore, fant vi Siste Dagers Helvete. Såpass tidlig ute var de, at deres debutalbum, "The Hell" (1984), regnes som det første norske albumet innen sjangeren.

De sentrale medlemmene i Siste Dagers Helvete var Morten Henriksen (gitar, sang), Rune Johnsen (trommer) og Knut Rossi Rosnes (bass). Vokalister kom og gikk, men Jan Rise (1982-84) og Oskari Lehtonen er de to best kjente, før Morten Henriksen tok over mot slutten.

Plateselskapet Fysisk Format ga ut den komplette diskografien til Siste Dagers Helvete på skiva, "Hele Helvete" i 2009. Komplett med "The Hell" pluss låtene fra bandets EP-er, og liveopptak fra avskjedskonserten de spilte i 2009. Arven etter Siste Dagers Helvete vil alltid være at de viste lille Norge at vi også kan spille Hardcore punk, selv om ikke vi er fra verdens tøffeste kår.

Elektrisk Regn (1978-)

Foto: Bergens Tidende/Elektrisk Regn Bergensbandet som ble startet i 1978 av Dennis Reksten (gitar, sang) og har en besetningsliste på størrelse med en telefonbok. Ihvertfall fra Bergens-distriktet. Men Elektrisk Regn er Rekstens hjertebarn. Den tidligere altmuligmannen på rockeklubben Garage, med et hjerte for alle typer av rock. Sjangermessig befinner Elektrisk Regn seg muligens mest i New Wave, men det er klare inspirasjoner fra Punk og til tider, Reggae også.

Bandet er best kjent for låta "Naboen Er Nynazist", som er et glimrende eksempel på den lyriske evnen til Dennis Reksten, der alvorlige temaer får et humoristisk drag over seg, uten at det noengang mister skråblikket. Ikke minst, en tekst som har fått ennå større tyngde i tiden etter tragedien på Utøya. Det har blitt tre album fra Elektrisk Regn. "Steinbyen" (1982), "Kropp Uten Sjel" (1985) og "Stein Igjen" fra 2002.

Trashcan Darlings (1995-2008)

Foto: Facebook/Trashcan Darlings

Hva får du hvis du blander New York Dolls, Ramones, Kiss og endeløse fuktige netter på puben Elm Street? Du får Trashcan Darlings. Bandet som utrettelig holdt på i over ti år, med en stil som muligens hadde slått an i dag, enn da. Startet av Chris Damien Doll (gitar, sang) og Strange? Gentle (Tarjei Foshaug) (sang), spilte Trashcan Darlings utallige konserter, både her hjemme, og i store deler av Europa. De etterlot seg en stor diskografi, selv om det "bare" ble tre skiver. En haug med singler, EP-er og splitter ble det, men man kan vel si at råheten deres live, ble aldri helt fanget i studio. Ikke at det gjør noe. Det låter fett fortsatt! Etter at Trashcan Darlings la inn årene, startet Chris Damien Doll sitt nye hjertebarn, i form av Suicide Bombers, mens Strange? Gentle har sunget i Valentourettes. Tiden er ikke ute for en reunionkonsert, men nå som Elm Street er revet i fillebiter, er vel sjansen liten.

Barbie Bones (1987-93)

Foto: Facebook/Barbie Bones Historien om Barbie Bones er ikke en uvanlig en, sett med norske øyne. Et band som gir ut kritikerroste album og spiller flerfoldige konserter, i inn- og utland. Respekterte av sine samtidige og alltid på nippet til stor suksess. Men det ville seg ikke med salgstallene for bergensbandet Barbie Bones. Selv med en Spellemann for albumet "Death In The Rockinghorse Factory" fra 1992, forble drømmen bare en drøm. Sett med dagens øyne, låter Barbie Bones som et band som var forut for sin tid. Det er litt rart, litt skeivt. Men stappet til randen av egenart. Etter oppløsningen av Barbie Bones, har vokalist Yngve Sætre produsert plater for band som DumDum Boys, Trang Fødsel, Ephemera og John Olav Nilsen & Gjengen. Mens bassisten Geir Luedy Andersen er manager for, blant andre, popstjernen Sigrid. De har spilt flere gjenforeningskonserten siden oppløsningen, så vi får håpe at det kan skje igjen.

Kafka Prosess (1984-87)

Foto: Facebook/Kafka Prosess Historien om Kafka Prosess er en litt underlig en. Bandet var meget aktivt i sin korte levetid, men fikk aldri gitt ut et album. Det skulle gå helt til 2000 før debutsamlingen "Ingen Fattige, Ingen Rike" så dagens lys, hele tretten år etter at bandet var oppløst. Den samlet bandets fullstendige diskografi i form av femten låter. Men de hadde likevel en enorm påvirkningskraft på den norske Punk- og Hardcorescena. Mye på samme måte som Siste Dagers Helvete, var de pionerer for noe mer kaotisk og aggressivt i norsk Punk. Medlemmene gikk videre til band som So Much Hate, Within Range, Stengte Dører og Raga Rockers. En gjenforeningskonsert på Blitz sitt 10-års jubileum i 1992 var annonsert, men Kafka Prosess kom seg aldri ut av øvingslokalet. Passer bra det.

Da var vi til veis ende. Det har vært en spennende reise inn i arkivene og det kan godt hende at spalten kommer tilbake en gang i framtiden. Vi får se hva som skjer. For vi har jo lært at det meste blir gjenforent. Utenom Kafka Prosess da.