Flere glemte norske band, del 3

Vi fortsetter gravingen etter de banda du muligens har glemt. Og vi starter med et virkelig unikt band i norsk sammenheng. Cato Salsa Experience

Foto: LP-Lorentz

I sin tid omtalt som "the most happening thing in Norway" av New Musical Express. Musikalsk en unik miks av garasjerock, funk og soul, med en tå i popen. Cato Salsa Experience skilte seg utvilsomt ut her hjemme. Startet av Cato Thommasen (gitar og vokal), Jon Magne Riise (trommer) og Even Alfheim (bass), som senere ble erstattet av Christian Garralda Engfelt. Senere kom Nina Bjørndalen inn på orgel og besetningen var komplett. Deres debutalbum

"A Good Tip For a Good Time" kom ut i 2000 og ble kjapt plukket opp av internasjonale selskap, som resulterte i mye turnering for bandet. De fulgte opp debuten med "The Fruit Is Still Fresh" i 2003, et album som fortsatte utviklingen av uttrykket deres. Det låt ennå mer profesjonelt, med et strammere lydbilde. Det året sluttet Nina Bjørndalen for mer til studier, og ble erstattet av Bård Enerstad. Bandets siste album under navnet Cato Salsa Experience kom i 2005 og het "No. 3", men heller ikke dette albumet løftet bandet opp til de virkelige store høyder. Det siste vi hørte fra Cato Salsa Experience var et samarbeidsalbum med jazztrioen The Thing og frijazzlegenden Joe Mcphee, under navnet Two Bands & A Legend. Det resulterte i albumet med samme navn i 2007. Siden har det vært stille fra bandet. Etter tiden som band har Cato Thomassen har samarbeidet mye med Sivert Høyem og produsert en rekke norske rockeband, mens Christian Garralda Engfelt har drevet plateselskap og Jon Magne Riise har spilt trommer i en rekke prosjekter, da mye innen jazz. Arven til Cato Salsa Experience vil være at de var et fantastisk liveband med gode låter, men de led av "retrorock"-stempelet som pressen ville så gjerne sette på dem.

Span

Foto: Span/Promo I dag vil nok Span være best kjent som bandet som lanserte artisten Jarle Bernhoft (vokal og gitar) til det norske folk. Lenge før han ble en av Norges største RnB-sangere, ville han erobre verden sammen med Fridtjof Nilsen (gitar), Fredrik Wallumrød (trommer) og Vemund Stavnes (bass). Stavnes ble senere erstattet av Kim Nordbæk.

Debutalbumet "Mass Distraction" kom i 2003 og ble møtt med meget positive anmeldelser og gode besøkstall på konsertene i etterkant. Det ble flere runder rundt om i Europa og, før de ga ut oppfølgeren "Vs. Time" i 2005. Mye hadde tydeligvis skjedd på de to årene, både med bandet og reaksjonene på hva de ga ut. Det kjølnet like fort for Span, som det ble varmt. Bandet ble oppløst samme år, men man kan ikke si at gutta forsvant fra rampelyset akkurat. Bernhoft har solgt plater i bøtter og spann, mens Fridtjof Nilsen er en kjent programleder på tv. Nordbæk, Wallumrød og Nilsen har også bandet Dog Almighty sammen. Hva gikk galt for Span egentlig? Man kan selvfølgelig spekulere, men det er vanskelig og skulle fastslå akkurat hvor det sporet av. Selv forklarte de at "ulike mål" var årsaken og med tanke på sjangerskiftet til Bernhoft, så kan man skjønne at det ble to grupperinger.

Animal Alpha

Foto: Animal Alpha/Promo

Animal Alpha ble startet i 2002 og var en av finalistene i "Årets Urørt", tre år senere. De fikk sin største hit med låta "Bundy". En låt som fortsatt sparker mengder med røv. Først med på en selvtitulert EP fra 2005, så fra debualbumet "Pheromones" samme år. Albumet ble møtt med ganske gode kritikker og oppfølgeren "You Pay for the Whole Seat, But You'll Only Need the Edge" kom i 2008. Men i 2009 var det slutt grunnet kreative problemer med det som skulle blitt tredjealbumet. Sett bort fra at Animal Alpha lagde to sterke album, som gjorde at de fikk mye oppmerksomhet både her hjemme og i utlandet, vil nok de for alltid være bandet som introduserte verden til vokalist Agnete Kjølsrud. Med sitt unike image, enormt allsidige stemme og en scenetilværelse som få tar henne på, er hun utvilsomt en av de beste frontpersonene vi har her til lands. Med sitt "nye" band Djerv (med Erlend Gjerde fra Stonegard på trommer), fortsetter hun det Animal Alpha startet på. Om muligens, bare bedre.

Honcho

Foto: Honcho/Facebook

Oslobandet Honcho ble startet i 1998 og etablerte seg tidlig som et band inspirert av Kyuss og andre band fra stoner-sjangeren. Med klare innslag fra grungens mer melodiske sider, som Soundgarden og lignende. Etter bare fire måneder med full besetning, slapp de EP-en "Evil Women", produsert av Hugo Alvarstein. Platekontrakt med franske Water Dragon kom kort tid etter, og albumet "Corporate Rock" kom i 2002. Det ble mottatt meget positivt, da spesielt i USA og Frankrike. Honcho var alltid et bunnsolid liveband, som gjorde at de kunne leve opp til de gode kritikkene. Vokalist Trond Skog ga seg likevel i denne perioden og ble erstattet av Lars Eric Si (ex-Jack In The Box) på albumet "Burning in Water Drowning in Fire" som ble utgitt i 2004. Tiden i Honcho ble kort for Lars Eric Si og han returnerte til sitt hjemland, Finland og Skog kom tilbake. Arbeidet med det som er bandets siste album, "Battle Of Wits", startet og det kom ut i 2010 på bandets eget selskap. Etter det har bandet gitt ut noen singler og spilt flere sporadiske konserter. Vi får bare håpe at Honcho kommer tilbake for fullt.

Mongo Ninja

Foto: Mongo Ninja/Facebook

Norges minst kjente supergruppe? Uansett hvilken etikett du vil sette på Mongo Ninja, så kan man ikke glemme at de leverte tre intense album på like mange år. Frontet av Kristopher Schau (The Cumshots, The Dogs), med Bård Eithun (Emperor, Blood Tsunami) på trommer, Pete Evil (Blood Tsunami) på gitar, Chris Myhre på bass og Mads Martinsen (The Dogs) (gitar), sto de for pubertal thrashpunk. Som Cumshots retarderte lillebror. Med albumtitler som "No Cunt For Old Men" (2010), så skjønner du hvor landet ligger. Men de var alltid langt bedre enn titlene skulle tilsi. Like fort som de dukket opp, så forsvant de med en enkel setning på Facebook-siden sin. "– Well, that’s it. We’re calling it a day. Phew… Thanks! Over and out." Så enkelt kan det gjøres. Akkurat som musikken. Aggressivt, kjapt og jævlig moro.

Altaar

Foto: Altaar/Facebook

Det ble med tre utgivelser for Altaar. Men med meget opptatte medlemmer fra band som Jr. Ewing, KILLL, Obliteration og TOFT, så skal vi være glade for at de rakk så mye som de gjorde. Med sin enorme doom med vekt på droner og atomsfære, skilte de seg ut i en metalundergrunn som ofte er mer opptatt av sminke og nagler, enn ekte stemning og brutalitet. Fra sin spede start som et soloprosjekt for Andreas Tylden (One Tail, One Head, Jr. Ewing) til full besetning, til prosjektet ble lagt på is etter livealbumet "Live At Gamle Slakterhuset" i 2016. Didrik Telle (bass, Obliteration), Espen Hangård (gitar, KILLL, Noplacetohide), Kenneth Lamond (trommer, Jr. Ewing) og Sten Ove Toft (elektronika) sammen med overnevnte Andreas Tylden, skapte noe som fortsatt overrasker og engasjerer. Det har gått rykter om nye ting fra denne gjengen, så vi får snu på korsene våre i håpet om at de er sanne. Det hadde vært det perfekte soundtracket til verden slik den er i dag.