• Bjørnar Kristiansen

En guide til Bring Me The Horizon


Foto: Facebook/Bring Me The Horizon


I anledning at Bring Me The Horizon skal spille på Tons of Rock i 2022, følte vi at en liten introduksjon kan være på sin plass. Til tross for at Bring Me The Horizon (BMTH) er store, er de fortsatt et ukjent band for mange. Med en utvikling fra sjangertypisk deathcorc, innom det mer melodiske, før utviklingen til dagens versjon var komplett. Så jekk deg en kald bjørnunge og kos deg med dette dykket ned i Bring Me The Horizons diskografi og historie.


Bring Me The Horizon startet som band i 2004, i hjembyen Sheffield, England. Vokalist Oli Sykes, Matt Kean (bass), Lee Malia (gitar) og Matt Nicholls (trommer) har holdt sammen siden da, og det er kun gitaristen Curtis Ward som har takket for seg av originalbesetningen. Erstatningen Jona Weinhofen var med i fem år, før også han ga seg i 2013. Siden da har BMTH holdt seg til innleide erstatninger.


Count Your Blessings (2006)

Foto: Bring Me The Horizon Da Bring Me The Horizon debuterte med albumet "Count Your Blessings", var de bare to år gamle som band, og ikke minst svært unge i alder. Det skulle resultere i en ungdommelig naivitet og barnslighet som preger albumet. Med titler som "Tell Slater To Not Wash His Dick" og "(I Used to Make Out With) Medusa", så skjønner man litt hvor landet lå på den tiden. Men musikalsk var bandet solid plantet i Deathcore, en sjanger som er like mye hatet som den er elsket. Og det ble en hel del oppmerksomhet sendt i retning det unge bandet fra Sheffield.


Hva er så Deathcore?


Som den brutale fetteren til Metalcore, er Deathcore preget av en skjødesløs behandling av både Death Metal og tildels Hardcore Punk, med høyt fokus på breakdowns. Skulle du være usikker på hva et breakdown er, så er det når bandet stopper opp, for så og spille et usannsynlig tungt og tregt parti. Før de returnerer til låta som den var. Ikke et element som ble satt pris på av kritikerne av Deathcore. Band som Suicide Silence, Despised Icon, Antagony og All Shall Perish, er bare noen av sjangerens større aktører. Fortsatt forvirret av hva Deathcore er? Hør for deg en blanding av At The Gates og Cannibal Corpse, spilt av tynne folk med emosveis.


Suicide Season (2008)

Foto: Bring Me The Horizon


To år med turnering og blandet respons fra både publikum og anmeldere, resulterte i et band som ville mer. Oppfølgeren "Suicide Season" bærer utvilsomt preg av et mer erfarent band, med mer fokus og intensitet. Borte er de humoristiske tekstene og inn med et mer industrielt og velprodusert lydbilde. Bare hør på singelen "Chelsea Smile", der du får både programmering og strykere. Langt mer utviklet enn breakdown-bonanzaen som var "Count Your Blessings". Bandet leker også med elementer fra Djent, uten at det tar hele plassen. Et annet stort skifte på dette albumet er vokalen til Oli Sykes. Fra den naive growlingen, synger han nå mer melodisk og desperat, ikke ulikt hva du finner innen emorocken. Dette ga bandet et mer unikt uttrykk og karakter. Men selv om albumet ble godt tatt i mot, var det likevel en alternativ versjon av albumet som skulle ha større innvirkning på bandets uttrykk i framtiden. Suicide Season Cut Up! (2009)

Foto: Bring Me The Horizon Ett år etter at "Suicide Season" kom ut, slapp bandet en bonusutgave av albumet de kalte "Suicide Season Cut Up!". På denne versjonen fikk du albumet i vanlig versjon, men også 24 remixer av låtene. Blant de som leverte remixer finner du navn som Skrillex, Ben Weinman og Tek-One. Men hvorfor var dette så viktig for bandets utvikling? Dette var viktig for bandet da det åpnet ennå mer for et mer utforskende og industrielt lydbilde. Noe som skulle vise seg og være meget til stede på deres tredje album.


There Is a Hell Believe Me I've Seen It. There Is a Heaven Let's Keep It a Secret. (2010)

Foto: Bring Me The Horizon


Albumet med verdens lengste tittel, viste Bring Me The Horizon som et langt mer komplett band. Med føttene dansene over det meste av sjangerbegreper, finner du elementer fra det meste på "There..". Elektronika, symfonisk metal, pop og metalcore. Og masse mer. Ikke minst ble "There.." albumet som virkelig overbeviste plateanmeldere om at Bring Me The Horizon var et band som ville noe. En utvikling preget av en fryktløshet som til tider kunne være overveldende for fansen. Men tallene snakket for seg, "There" var Bring Me The Horizons virkelige gjennombrudd. Nå var de blant metallens største band, uansett subsjanger.


Sempiternal (2013)

Foto: Bring Me The Horizon Etter en brutal periode med turnering og promotering av "There..", hvilte likevel ikke Bring Me The Horizon på sine laurbær. De signerte en kontrakt med RCA og annonserte at de ville slippe et nytt album i 2013, som skulle hete "Sempiternal. Produsert av mildt legendariske Terry Date (Deftones, Pantera, Dream Theater, osv).

Resultatet ble bandets mest elektroniske til da, med et langt mer fokus på det melodiske. Nok et murstein i utviklingen av Bring Me The Horizon var lagt. De vant årets album i Kerrang! og etablerte seg ennå sterkere i sin posisjon som metallens kanskje mest utskjelte, men som brydde seg helt klart minst om kritikken. Turnéavslutningen på et utsolgt Wembley Arena sier vel sitt.


That's The Spirit (2015)

Foto: Bring Me The Horizon To år etter suksessen med "Sempiternal" kom albumet som virkelig fjernet alle spor av Bring Me The Horizons fortid innen Deathcore. Det het "That´s The Spirit" og singler som "Happy Song", "Drown" og "Throne" viste et band som var langt mer inspirert av Linkin Park, Radiohead, Depeche Mode og andre storheter fra alternativ musikk. Sammenligninger med Metallicas utvikling til bandet som ga ut "Load" og "Re-Load" kom og bandets kommersielle etablering fortsatte i turbofart. Også visuelt var bandet annerledes. Borte var emosveisene og det neondekte, erstattet av langt mer atmosfæriske elementer. Albumet debuterte med sterke listeplasseringer, blant annet bandets tredje førsteplass i Australia. Anmelderne var derimot ikke entusiastiske for dette albumet som forgjengeren, men en 49. plass på NMEs Albums of the Year skal man ikke kimse av. Det skulle ta tre år før bandet slapp et nytt album.


Amo (2018)

Foto: Bring Me The Horizon Av noen omtalt som Bring Me The Horizons mest oversette album, ble "Amo" møtt med mye av den samme responsen som forgjengeren. Musikalsk var det en fortsettelse av uttrykket de hadde utforsket, med sterkt fokus på det melodiske og elektroniske. Singelen "Mantra" ble en hit, også her hjemme. Med såpass forskjellige gjester som elektronikaartisten Grime og Dani Filth fra Cradle Of Filth, beviste Bring Me The Horizon nok en gang at de bryr seg null om hva som forventes av dem.


Post Human: Survival Horror (2020)

Foto: Bring Me The Horizon Det som startet som en EP, men som utviklet seg til et album, viste et Bring Me The Horizon som lekte mer med uttrykket sitt. Ikke bare var det et fokus på det elektroniske, men også det harde gjorde en retur. Rapperen Yungblud gjestet på låta "Obey" og det japanske prosjektet Babymetal var med på "Kingslayer". Med sin ekstreme variasjon vitner dette albumet om et mer lekent band, og burde kanskje sees mer som en samling låter, enn et tradisjonelt album. Bandet har snakket om et nytt album for release i 2021, i mer tradisjonell retning. Det var altså en gjennomgang av diskografien til Bring Me The Horizon. Med røttene fra Deathcore solid erstattet av en sjangerløshet, med fokuset alltid retten framover. De vil også bli husket som et bunnsolid liveband, med store produksjoner og en erfarenhet som leverer. De vil aldri overbevise gutta med Kreator-ryggemerker, men de bryr seg heller ikke. Sjekk ut Bring Me The Horizon hvis du liker musikk som utvikler seg, med null respekt for det tradisjonelle. Og vi har selvfølgelig lagd en spilleliste du kan starte med. Eneste garantien når det kommer til Bring Me The Horizon, er at de vil levere til tusen på Tons of Rock.










Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4