En anarkistisk titt på Gartnerlosjen

Foto: Per Heimly/Krem Fjes (1994) I hele sin karriere stod Gartnerlosjen for en totalt anarkistisk tilnærming til musikk og tekst, der livets små detaljer ble snudd og vridd. Nærmest til det ugjenkjennelige, men aldri så ute at det manglet substans. Det handlet ikke så mye om de store tingene, men ønsket deg heller velkommen til et univers der alle var velkomne. Du måtte bare tåle en behagelig form for forvirring, med meget kompetente musikere geleidet deg innover i det barberingskremdekte landskapet. Med kalkuner som hoder. Men det vi skal se nærmere på, er en tanke som har slått oss. Var Gartnerlosjen egentlig et punkeband? De skrev ikke politiske tekster, men det var utvilsomt ofte fra et frustrert perspektiv. Der progatonisten ble utsatt for noe ubehagelig og ukomfortabelt, helt på linje på tekster man gjerne finner i punken. Dette er noe vi skal se litt nærmere på. Men først litt kjapp historie om bandet. Gartnerlosjen ble startet av Egil Hegerberg (bass, vokal og gitar) og Kristopher Schau (vokal), Thomas Gavin (trommer), Terje Jørgensen (bass) og Hans Jardar Reinmann (trekkspill og synth) i 1987. Hegerberg og Schau møttes på videregående og ble fort venner, da de hadde samme tiltrekning til det absurde og musikk. De spilte en rekke forestillinger med en ganske sprikende musikalsk retning, før Lars Lønnings inntreden gjorde de om til et mer typisk rockeband. Så typisk som Gartnerlosjen kunne bli, i alle fall. Medlemmer kom og gikk, noe som resulterte i at debutalbumet kom hele syv år inn i levetiden, etter flere demokassetter og samlinger. Albumet "Krem Fjes" ble sluppet i 1994 (Tylden & Co).

Og allerede på første låta, "Den Nye", får vi en låt som støtter opp under teorien vår. Det går ikke så fort som punkmusikk vanligvis gjør, men teksten forteller om mennesker som blir utsatt for trivielle hendelser, men Schau framfører det hele med en teatralsk intensitet som bygger opp krisestemningen i situasjonene til det maksimale. Mens bandet spiller en kantete form for indierock. Bare hør på siste verset der det synges om en kvinnes selvmord fordi hun hadde glemt lommeboka si, i køen på Rimi.

Er det humor? Selvfølgelig. Men intensiteten vitner om at dette er basert på ekte og frustrerende situasjoner. Akkurat som punken gjør det. Bare se på liveopptaket fra Rockefeller i 1994, og vi får servert et band som er tydelig mer ute etter forvirring og forstyrrelse, enn latter.

Andre spor på "Krem Fjes" er den reggae-inspirerte, "Prest I Fare", der Gartnerlosjen snur en ellers gudsbejaende sjanger opp ned, og forteller om prester og paver som er i livsfare. Mens refrenget forteller tydelig hva bandet selv mener.

"Vi driter i det - det er jo bare - En prest i fare."

Kirken skal få, selv fra Gartnerlosjen. Dette nihilistiske synet på hverdagslige situasjoner fortsetter på "Vitale Mål", der to karakterer møter forskjellige skjebner, der kvinnen søker etter svar på sine spørsmål om kvinners underliv, uten særlig konsekvens. Mens den mannlige karakteren ender opp død, etter at han får en forskrudd oppfatning på hva som forventes av størrelsen på penis, siden hans eneste referanse var farens pornoblader.

"De fant ham i død i kjelleren, i hånden holdt han en linjal."

Og nok en gang, se på liveversjonen fra Rockefeller, der Schau høvler en ost på voldelig vis. Mens han er kledd som en 70-talls seriemorder, komplett med brillene. Det er skeivt, mørkt og fatalistisk. Som GG Allin møter Knutsen & Ludvigsen.

"Varme, varme, gi meg varme

For kroppen min er kald

Leve, lever i en verden

Der ingen bryr seg om meg

Tro meg, tro meg når jeg sier dette:

Du er mitt siste håp

Mitt siste håp" Sånn starter låta "Vann Varme Sanitet". Nok en gang er Jeg-personen desperat, denne gangen etter hjelp så han ikke dør. Og hadde man tenkt at dette var til en såkalt humoristisk låt, hvis man fikk lest teksten uten musikken som bakteppe? Tviler på det. Tankene hadde nok gått fort til noe tyngre og mørkt, mens Schau synger dette over enkel punkrock. Og sånn fortsetter det på "Krem Fjes". Med låter som "Skikkelig Dritt", "Intens Død", og "Krise" (med Egil på vokal), gjør de alt de kan for å spre sitt budskap om uansett hvor trivielt livet måtte være, så går det dritt til slutt. En tankegang som de garantert delte med en del band som spilte på Blitz i samme periode. Bare uten all den masete flaggviftingen og ruteknusinga.

Vi runder av titten på "Krem Fjes" med en liveversjon av nevnte "Krise", fra samme konsert på Rockefeller i 1994. Her ser vi Egil Hegerberg ikledd kun truse og tennissokker, mens han framfører sangen, nærmest som om Iggy Pop hadde blitt født på Bøler, istedet for i Muskegon, Michigan.

Gartnerlosjens andre, og siste, album "Due" kom i 1995, også på Tylden & Co. Tylden & Co skulle forøvrig gi ut svært mye at det medlemmene fra Gartnerlosjen ga ut, selv etter at bandet var oppløst. Meget imponerende fra et plateselskap som vanligvis forbindes med danseband og musikk for eldre. På "Due" møter vi et band som har tatt ennå flere sjanser når det kommer til valg av sjangre på de forskjellige låtene, og ikke minst, et band som har øvd. De låter tighte og langt mer selvsikre enn tidligere. Mer fokus på melodier og en dreining mot poprock. Og det fatalistiske synet på livet er, flere steder, byttet ut med en tristesse og ensomhet i tekstene. Et ønske om kjærlighet, nærmest uansett hvilken form den skulle ta. Vi starter med "Kinosangen", der de to vokalistene (Schau og Hegerberg) synger en duett om en kinokveld der de ble såpass kåte at de skulle ønske at den andre var kvinne. Surrealistisk, men ikke uten referanse til noe band som Ween, Green Jelly eller The Dwarves, kunne sunget om. Og absurditeten går aldri så langt, at det ikke føles hverdagslig. Og en kjapp titt på hvordan bandet framførte "Kinosangen", vil også bygge opp under teorien om dette var et band som hadde hørt en del på punkrock. De bare tok det ikke så forbanna seriøst.

Fokuset på menneskers trang til kjærlighet, sex og nærhet fortsetter på "Noen Som Passer For Meg", albumets andre låt. Her skildrer Schau en rekke fetisjistiske scenarioer, i form av bisarre erotiske kontaktannonser, før refrenget kommer inn med teksten;

"Noen som passer, passer for meg".

Mest trolig ikke, basert på hva som ønskes i annonsene, men de omtalte menneskene blir heller ikke fratatt friheten til å søke etter det heller. Alle fortjener og ha det bra. Selv gærningene. Musikalsk er vi definitivt fortsatt i landet punkrock på "Snømenn", spor nummer fire på albumet. Deilig 90-talls fuzzrock, som muligens har mer til felles med tidlig Sub Pop-utgivelser, men med en beskrivelse av forskjellige overgrep på snømenn og deres korte liv. Ikke akkurat "Ass Cobra" med Turboneger, men der Seltzer & Co ville skremme uvelkomne punkere med bryggehomofili og denim, tok Gartnerlosjen en snillere vei inn, men med den samme norske nihilismen og opprøret i bånn. Som tiltrakk studentene som ikke brukte hele studielånet på Last Train, men akkurat så de hadde nok igjen til husleia.

Bandets hang til å fokusere på hverdagslig ensomhet, er på sitt beste i klassikeren "Heldiggrisene". Her er fortellerstemmen i parken og ser på lykkelige par som nyter hverandre, mer enn parklivet. En ensom kikker blir framstilt mer som ulykkelig, enn en gris. At det hele blir fulgt opp med skjør koring fra Simone fra D`Sound, gjør det hele ennå mer menneskelig og trist. Bandets beste låt, rent tradisjonelt sett. Men det ironiske glimrer ikke med sitt fravær helt heller, særlig i denne liveversjonen fra TV2 i 1995.

Etter et aktivt år med plateslipp og medvirkning i flere Nrk-serier (Reidar Roses Orkester og Las Vegas), ble Gartnerlosjen oppløst i 1996. Egil Hegerberg gir ut klassikeren "Absolutt Ikke Bare Egil Band", mens Schau gir ut en magiske sjutommer (nei, ikke penis), "Norwegian Fart Compilation". Hegerberg, Lønning og trommeslager Per Aanonsen starter også punkbandet Aasen, sammen med Aslag Guttormsgard (senere i band som LYD og Black Debbath) der punkrock ble bandet med tekster skrevet av Ivar Aasen. Her igjen finner vi medlemmenes elsk til punken dukke opp igjen.

Selv om Gartnerlosjen aldri ga ut et studioalbum igjen, har de vært på flere gjenforeningsturneer siden 1996, og det har kommet forskjellige tidligere uutgitte låter på samlealbum og lignende. Og mens Lønning, Hegerberg og Guttormsgard har hatt mange suksessfulle år i Black Debbath, og utallige andre band, har Kristopher Schau holdt seg nesten unna universet rundt Gartnerlosjen, utenom livekonserter. Som kjent ble han gjenforent med Hegerberg og Guttormsgard i hvitevarebandet Hurra Torpedo, et band som spilte overraskende mange konserter, med tanke på skadene involvert. Både her hjemme og i utlandet, mye grunnet at deres versjon av Bonnie Tylers "Total Eclipse Of The Heart" har nytt stor kultstatus på YouTube.

Schau har derimot tatt punkrocken virkelig til seg i form av bandene Datsun og selvfølgelig, The Dogs. Og det var utvilsomt mye punk over Cumshots og Mongo Ninja likeså. En personlig favoritt er bandet hans, The Terrifieds, som spilte nydelig powerpop. En undervurdert sjanger innen punken, og en karriere som ble ufortjent oversett. Vi måtte selvfølgelig høre med herrene og slang ut noen e-poster, der vi spurte om denne artikkelen er inne på noe. Kristopher Schau svarte slik;

- Hehe, forsåvidt enig i tankegangen der altså.

Egil Hegerberg meldte dette;

- Jeg tenker at Gartnerlosjen begynte med å spille en slags langsom form for punkblues. Etterhvert gikk vi over til å forsøke å spille en form for grunge, så avsluttet vi med en kort tungrockfase. Sånn er det jeg husker det, men det er mulig jeg tar feil. Mens Lars Lønning leverte gull i sitt svar:

- Gartnerlosjen, det er mye man kan si om dem, si! Blant annet, som du jo nevner, at det nok er elementer av punk og kaos-estetikk i så vel musikk som tekst og sceneshow. Men selv har jeg nok aldri sett på Gartnerlosjen som et utpreget punk-band. Ville jo tenke at vi ikke var politiske eller samfunnsorienterte nok kanskje?! Men utvilsomt mye kaos. 'Kaos' i betydningen 'det totale løsslupne fjolleri'. Ønske om å bryte mest mulig med normen. Spre forvirring og litt panikk. Og glede. Og kåthet. Og skam

Joda, vi hørte mye på punk og alternativ musikk på den tiden der (Nomeansno, Alice Donut, Pixies, Ramones, King Missile, Fugazi, Jesus Lizard, Hard-ons, Dead Moon, Roky Erickson mm), men kunne like gjerne inspireres av funk-rock (24/7 Spyz, Faith No More, Living Colour), country (Long Ryders, Beat Farmers), blues, pop, progrock, metal og visesang. Alt mulig. Totalt schizofrent . Sprik i alle retninger. Og selvfølgelig var vi under sterk påvirkning av samtidas norske rockescene (Jokke, Raga, Dum Dum Boys). Tekstmateriale kunne tidvis være nokså bekmørkt, men da kanskje på et mer personlig, indre plan; være seg ensomhet, seksuell frustrasjon, alskens merkelige tilbøyeligheter mm. Ikke så mye systemkritikk eller hat mot øvrigheta akkurat! Ikke noe Sex Pistols, The Clash eller Dead Kennedys! Men så spørs det vel bare hvordan man definerer punk da! Hva man putter i ordet. Det behøver kanskje ikke være så politisk? Kanskje det dreier seg aller mest om tørre å gi litt fillern. Om å befinne seg på siden av systemene. Være grenseløse og snu ting på hodet. I så fall er nok Gartnerlosjen et punk-orkester godt som noe. Humoristisk narrepunk kanskje?! Er vår teori herved erklært som korrekt? Det får være opp til smartere mennesker og skulle bedømme. Men etter vår mening, så var Gartnerlosjen var punk til beinet. De brydde seg null om konvensjoner og forventninger, men snudde alt på hodet og gjennomførte fullstendig på sitt vis. Og hva er ikke mer punkrock enn kun to album og en eviglang påvirkning på de som måtte komme etter? Ethvert forsøk på noe lignende, vil alltid bli avslørt umiddelbart og henrettet på stedet. De var noe helt unikt, med en fot i punken og den andre i total kunstnerisk frihet. Mer den rebelske hoffnarren, enn de forbannede masser. La oss runde med en liveversjon av bandets mest spilte låt på Spotify, nemlig "Hammer Av Saft" fra "Due".