De glemte supergruppene

Foto: www.pixabay.com

Det har skjedd oppover i musikkhistorien at musikere fra suksessfulle band, blir rastløse og vil samarbeide med noen andre. Eksperimentere med andre ingredienser, og forhåpentligvis skape noe som beveger massene. Eksempler på at dette kan gå bra, er band som Audioslave, Them Crooked Vultures, The Highwaymen og Traveling Wilburys. Tidløse band som fortsatt får nye fans, den dag i dag. Men det er også noen tilfeller der alt ikke gikk som det ble håpet. Og det er noen av disse gruppene vi skal se nærmere på i dag.

Mother´s Army (1993-1998)

Foto: Facebook/Carmine Appice

Man skulle tro at med en besetning bestående av erfarne musikere fra band som Deep Purple, Rainbow, Black Sabbath og Journey, at flere skulle huske bandet Mother´s Army med stor entusiasme. Men det har nok forblitt en fotnote i medlemmenes diskografi. Joe Lynn Turner (Deep Purple, Rainbow) på vokal, Carmine Appice (Cactus, Ozzy Osbourne) på trommene, Bob Daisley (Black Sabbath, Rainbow) på gitaren og Jeff Watson (Night Ranger) på bass. På bandets siste album, "Fire On The Moon" (1998) tok Aynsley Dunbar (Frank Zappa, Journey) over trommestolen. Meget kompetente musikere med lang erfaring fra musikkbransjen. Det som manglet, var heller låtene. Hvis man hører på Mother´s Army i dag, så er det lite som skiller seg ut, sett i lys av hvilke band disse gutta har vært innom. Det ble med tre album på fem år for herrene i Mother´s Army. Bandet ble splittet i 1998, da medlemmene ikke lenger var interesserte i prosjektet, da interessen var mager fra publikum. Og med 172 månedlige lyttere på Spotify, så har ikke kultstatusen akkurat vokst seg stor heller.

Tinted Windows (2009)

Foto: Facebook/Tinted Windows

I 2009 samlet James Iha (Smashing Pumpkins, A Perfect Circle) en rekke herrer i prosjektet som skulle få navnet Tinted Windows. Bassist ble Adam Schlesinger (Fountains of Wayne), mens Cheap Trick-trommis, Bun E. Carlos, tok stikkene. Det medlemmet som fortsatt overrasker en mest når man leser om Tinted Windows, er Taylor Hanson fra Hanson.

Du leste riktig. Han fra de tre brødrene som hadde den "MMMbop"-låta. Og resultatet av disse fires samarbeidet er faktisk ganske så ålreit. Radiovennlig powerpop, ikke milevis unna Cheap Trick. Spesielt singelen "Kind of a Girl" hadde fortjent bedre. Meget fengende den dag i dag.

Etter slippet av det selvtitulerte albumet i 2009, ble det stille fra Tinted Windows. Ingen offisiell oppløsning har blitt erklært, men vi får tolke stillheten som at det er over.

The Panic Channel (2004-2007)

Foto: Last.fm/Panic Channel

Etter at Jane´s Addiction ble oppløst for tredje gang i 2004, ville ikke tre fjerdedeler av bandet avslutte samarbeidet helt. Så Dave Navarro (gitar), Chris Chaney (bass) og Stephen Perkins (trommer) slo seg sammen med vokalisten Steve Isaacs (tidligere i Skycycle). Etter en periode med låtskriving og sosialisering, fant de veien inn i studio og spilte inn albumet "(ONe)" (2006).

Etter en lengre turne i support av albumet med Supernova (et band vi kommer tilbake til), uteble suksessen til det punktet at tilbudet om en gjenforening med Perry Farrell og Janes Addiction, for fristende og The Panic Channel lagt på is, på ubestemt tid.

I senere tid har Dave Navarro uttrykt interesse for en gjenforening med Steve Isaacs, men Isaacs har kun respondert med total stillhet. Kanskje ikke tiden i The Panic Channel frister nok til en retur? Det kan vi egentlig skjønne.

SuperHeavy (2009-2011)

Foto: Facebook/Superheavy

Man kunne ikke tenkt seg fram til besetningen i SuperHeavy, selv om man tenkte like lenge som Mick Jagger har pustet luft. Etter at Dave Stewart (Eurythmics) fikk en tanke om et band som inneholdt så forskjellige elementer som mulig, tok han først kontakt med legenden Mick Jagger fra Rolling Stones.

Etter noen runder sammen, fant de fram til at de ville spørre soulsangeren Joss Stone, reggaeartisten Damian Marley og den indiske komponisten A. R. Rahman. Etter to år uten at noen avslørte hemmeligheten om prosjektet, ble deres selvtitulerte album sluppet i 2011. En showcasekonsert for bransje og presse ble spilt, men så ble det stille fra supergruppen. Kan hende at skuffende listeplasseringer verden rundt, kan ha noe med saken og gjøre. Bruce-Baker-Moore (1993-1994)

Foto: www.garymoore.com

Ingen kan argumentere i mot at Cream er et av historiens mest samspilte band, og bandet som lanserte Eric Clapton til verden. Men det var to andre i det bandet, bassisten Jack Bruce og det gale trommegeniet, Ginger Baker. Og i 1993 ble de enige om at de skulle la gamle krangler ligge og starte et nytt prosjekt sammen. I Claptons fravær ble det, nærmest selvfølgelig, gjort plass til Gary Moore.

Som eldgammel fan av Cream, takket han umiddelbart ja og arbeidet med et album startet, med Moore som bandets låtskriver, vokalist og gitarist.

Han merket fort at det fortsatt var en anspent stemning mellom Baker og Bruce, så han måtte hele tiden være mellomleddet mellom de to. Både i studio og i øvingslokalet. De fikk uansett produsert et album som fikk tittelen "Around The Next Dream", som ble utgitt i 1994. Forresten så har det albumet, et av tidenes bilder som cover. En røykende Ginger Baker med englevinger er bare tøft det. Det skulle ikke vare lenge for BBM, så etter en håndfull konserter i England og Amerika, var det slutt. Like fort som det ble til.

Damnocracy (2006-2010)

Foto: www.last.fm

I 2006 samlet tv-kanalen VH-1 fem kjente musikere i et hus, der de skulle lage "den ultimate supergruppen" i realityserien "Supergroup". De fem stjernene var Sebastian Bach (Skid Row), Ted Nugent (Damn Yankees), Scott Ian (Anthrax), Jason Bonham (Bonham, Led Zeppelin) og Evan Seinfeld fra Biohazard.

Seerne fikk følge prosessen der medlemmene kranglet om hvilke låter de skulle spille, hva de skulle hete og ikke minst, hvordan de skulle takle en konstant drita Sebastian Bach. Ufattelig underholdende titting i sin tid. Ikke like kult i dag, med tanke på hvilken komplett idiot, Ted Nugent har blitt.

Uansett. Bandet ble døpt Damnocracy og spilte inn en original låt, som heter "Take It Back". Det lille bandet fikk til utenom det, etter seriens slutt, var noen konserter rundt om i USA. Så ble det stille før medlemmene bekreftet bandets død i 2010. Ikke rart, med tanke på mengden ego under samme tak.

Rock Star Supernova (2006-2008)

Foto: www.epic.com

Apropos realityserier, så hopper vi fort over på sesong to av den suksessfulle konkurransen "Rock Star". Den første sesongen handlet om at INXS skulle finne sin nye vokalist, mens sesong to var basert på en ny vri. Vinneren av konkurransen skulle få spille inn et album, med tre superstjerner i bandet sitt. Det bestod av Tommy Lee på trommer, Gilby Clarke på gitar og ikke minst, Jason Newsted på bass .Den heldige finalisten som stakk av med premien, het Lukas Rossi. og han startet umiddelbart arbeidet på det selvtitulerte debutalbumet, etter at seieren var sikret.

Etter at albumet var ute i butikkene, stakk bandet på turné (med The Panic Channel) og satset hardt på at publikum ville omfavne bandet, noe som aldri skjedde, og bandet ble oppløst etter at de returnerte hjem.

To år etter at bandet startet, ble det likevel en liten gjenforening, i tv-showet "Battleground Earth", der Tommy Lee medvirket.

Brides Of Destruction (2002-2006)

Foto: myspace.com/bridesofdestruction

I en av mange pausene til Mötley Crüe startet Nikki Sixx opp bandet Brides of Destruction med Tracii Guns (LA Guns) i 2002. Med seg fikk de stylisten London LeGrand på vokal og Scot Coogan (Ace Frehley, Lita Ford) på trommer. Albumet "Here Comes The Brides" så dagens lys i 2004 og besetningen var aldri sikker etter dette. Kjente navn som Ginger (The Wildhearts), John Corabi (Mötley Crüe) var på forskjellige tidspunkt, innom Brides of Destruction.

Andrealbumet "Runaway Brides" kom i 2005, men ganske kort tid etter var Nikki Sixx tilbake med Mötley Crüe og Guns hadde startet sin versjon av LA Guns. Da var det liten vits med Brides of Destruction, si. Siden har det vært stille. Gjør ikke noe det. Masete opplegg.

Saints of the Underground (2006-2008)

Foto: www.myspace.com/sotu

Tiden etter 80-tallet har ikke alltid vært så enkel for alle de som nøt enorm suksess rundt da. Og besetningen i Saints of the Underground (SOTU) har vel alle hatt bedre tider, enn de hadde med dette prosjektet.

Jani Lane (Warrant), Bobby Blotzer (Ratt), Keri Kelli (Alice Cooper) og Chuck Wright (House of the Lords) satset hardt med albumet "Love The Sin, Hate The Sinner", men det ble ingen stor suksess akkurat. To år etter det ble startet, ble SOTU lagt på is, og medlemmene returnerte til endeløse gjenforeningskonserten med banda som de ble kjent med. Etter Jani Langs død i 2011, ble bandet offisielt oppløst for godt.

The Gak (9. November, 1990)

Foto: Youtube.com

Vi tar med dette innslaget, selv om bandet aldri kunne overlevd lengre enn en kveld. For i anledning at magasinet RIP organiserte en konsert i Hollywood, fikk de samlet et band for kvelden, bestående av Axl Rose, Slash, Duff McKagan, James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett og Sebastian Bach. Vi legger ut to lenker til opptak fra denne konserten, men vær forberedt på et nokså uforberedt band.

The Gak, som tok navnet sitt fra et slangord for kokain, ble selvfølgelig aldri gjenforent.

Så var vi ved veis ende igjen. Nok et dypdykk i rockehistoriens mørkeste hjørner er over, men vi håper du har kost deg sammen med oss. Dette temaet er faktisk såpass dypt at vi vil garantert returnere til det en gang i framtiden.