• Bjørnar Kristiansen

De fatale albumene del 2


Foto: Pixabay.com


Det er aldri hyggelig når et band må slutte. Enten de blir oppløst frivillig, eller at skjebnen vil dem vondt. Listen er lang over album som har dette hengende over seg. Det er alltid spennende med et debutalbum, men det siste vil alltid være det siste. Vi har returnert til platekassene og dratt fram noen av de.


Oasis - Dig Out Your Soul (2008)

Foto: Oasis


Vi starter lett med et band som fortsatt kan gjenforenes, selv om brødrene Gallagher ikke akkurat virker fristet i skrivende stund. Det var ingen uvanlige rapporter i forkant av "Dig Out Your Soul". Brødrene kranglet, konserter ble avbrutt eller kansellert, men ingen kunne se for seg at et av verdens største band skulle oppløses. Men bare ett år etter albumet var sluppet, ble Oasis lagt på is. Etter over 75 millioner solgte album, hadde Noel fått nok av broren, Liam. Albumet er regnet av mange som bandets dårligste, så det hjalp nok heller ikke på stemningen. Tiden vil vise om brødrene Gallagher noengang vil finne fram fredspipen, men vi hadde ikke satt store penger på det heller.


Nirvana - In Utero (1993)

Foto: Nirvana Det fantes ikke et band større eller viktigere enn Nirvana i forkant av "In Utero". Etter den enorme suksessen med albumet "Nevermind", var de gigantiske. Forventningene kunne ikke vært større for hva de ville komme med. Men innad i Nirvana-leiren, var planen klar. Ledet av låtskriver Kurt Cobain (vokal, gitar), ville de lage et album som føltes ekte. De var misfornøyde med det de mente, var den overproduserte lyden på "Nevermind". De var heller ikke glade i all oppmerksomheten de hadde fått. De ville skremme vekk alle påhengere. De "vanlige".


Jakten på det ekte


Steve Albini ble valgt som produsent, kjent for sin råe lydproduksjon og naturlige tilnærming til faget, var han det naturlige valget. Det "ekte" Nirvana skulle fram i lyset igjen. Det fansen fikk servert da de kjøpte albumet, var et nakent og rått album. Nærmest blottet for låter med samme hitpotensial som "Smells Like Teen Spirit", eller noen av de andre klassikerne fra forfølgeren. Men planen til bandet slo tilbake på dem. "In Utero" solgte som varmt hvetebrød og bandet beholdt sin posisjon som et av de største. De fleste kjenner til hvordan Kurt Cobain taklet dette, og bare ett år etter slippet av "In Utero" var han død og Nirvana, historie. Albumet har vokst seg enormt i etterkant av Cobains død, og regnet som bandets beste av mange. Det er brutalt i både lyd og innhold. En innsikt i et plaget sinn som kun ville lage musikk for seg selv og sine nærmeste. Ubehagelig til tider, men alltid en fascinerende lytt. En moderne klassiker.


Sepultura - Roots (1996)

Foto: Sepultura


Sepultura eksperimenterte med låter i lavere tempo og sør-amerikanske elementer på sitt album, "Chaos A.D." (1993) og ville dykke dypere ned i denne utviklingen. De dro ut i brasilianske jungelen og spilte inn med Xavante-stammen. Flere av opptakene finner man på albumet, blant annet på "Itsàri" og "Born Stubborn". Albumet ble møtt med enormt positive anmeldelser. Og bandet vokste seg mye større enn de noengang hadde vært før.


Baksiden av medaljen


Men det er nesten alltid en pris man må betale. Og i Sepultura sitt tilfelle var det interne konflikter. Max Cavalera (vokal, gitar) på den ene siden, og resten av bandet på den andre. Krangelen handlet om at bandet ville sparke Gloria Cavalera, som var manager for Sepultura på den tiden. Som du kanskje la merke til, så heter hun Cavalera for en grunn. Hun er nemlig gift med Max, og stemningen ble kjapt kald da forslaget ble lagt frem. Ingen enighet ble etablert og Max forlot bandet han startet sammen med broren, Igor (trommer). Han startet Soulfly som videreutviklet konseptet på "Roots" og gikk ennå dypere ned i Nu-metallen som Max var inspirert av på den tiden. Sepultura på sin side, fant Derrick Green som ny vokalist og har fortsatt sin reise, med ingen gjenforening med Cavalera-brødrene i sikte.


Arven etter Roots


"Roots" står i dag som et album som splitter metalfansen. De som elsket den brutale thrashen bandet spilte på tidligere album, og den nye generasjonen. Skinnjakkene mot sægge-buksene om du vil. Men albumet i seg selv, er et av de beste bevisene på hva som kan skje når band utforsker og eksperimenterer. Et stolt album som er tungt politisk, med kritikk til det meste, både politikk og religion. Et album som verken Max Cavalera eller Sepultura har toppet siden. Så får heller skinnjakkene klage, mens vi andre setter på "Roots Bloody Roots" og storkoser oss.


The Jimi Hendrix Experience - Electric Ladyland (1968)

Foto: Jimi Hendrix


Selv om det i ettertid er av mange, regnet som et av tidenes beste dobbeltalbum, var kritikken mer variert da "Electric Ladyland" ble sluppet. Men ingen kunne vel heller forutse at det skulle bli Hendrix siste studioalbum utgitt i hans levetid. Vi skal ikke blande oss opp i mengden av materiale som har blitt sluppet etter hans død, det får noen andre skrive om. Vi vil heller fokusere på "Electric Ladyland" og hvordan det virkelig bekrefter myten om Hendrix som et av de største musikalske talentene verden har fått oppleve.


Alt du kan ønske deg


Albumet gir Hendrix mengder med rom til å leke seg, på den måten som bare han kunne.

Den femten minutter lange jammen, "Voodoo Chile", der bandet storkoser seg med hver eneste tone. Man kan nesten lukte studioet, der eimen av svette var blandet med eimen av sigaretter og andre ting. Det stinker bluesrock! "Crosstown Traffic" er en absolutt klassiker av en hitlåt. Versjonen av Dylans "All Along The Watchtower" overgår originalen. Lett. Bare kom på døra vår, Nobelkomiteen, dere vet hvor vi bor. Ikke at vi skal uttale oss om det overnaturlige, men det er nesten som om Hendrix visste at hans tid her på jorden var knapp. Og at han ville tømme seg fullstendig for alt som fantes i ham. Bluesen, rocken og det psykedeliske. Resultatet var en meget respektabel avskjed til en gitargud.


David Bowie - Blackstar (2016)

Foto: David Bowie


Ingen artist i musikkhistorien har gjennomgått flere forandringer i uttrykk og image, som legenden David Bowie. Fra Ziggy Stardust, til The Thin White Duke og utallige andre karakterer og album. Mannen var et geni. Selv om hans relevans muligens var dalene, fikk han et comeback mot slutten av sitt liv, i form av platene, "The Next Day" (2013) og da "Blackstar". Med et musikalsk uttrykk som blandet elektronika, pop og jazz, på en avantgardistisk måte, var det nesten en oppsummering av mannens karriere. Noe som virkelig falt på plass på "Blackstar". Lite visste vi hva som ventet oss, bare to dager etter albumet var ute.


En astronaut vinker adjø


David Bowie måtte gi tapt til kreften som hadde angrepet ham i over ett år, mens han jobbet med "Blackstar", den 8. januar, 2016. At man kan høre at mannen var bevisst sin egen skjebne, er det ingen tvil om. Det vitterlig syder at dette er mannens kunstneriske testamente. I musikkvideoene og i tekstene. Referanser til tidligere låter, og en intimitet godt dekt av noe ubehagelig. Ubehagelig, men likevel vakkert. En drøm som balanserer mellom det psykedeliske og det skremmende. Melankoli som bare Bowie kunne skape. Reisen som er tittelsporet, er et perfekt eksempel på dette. Filmregissøren David Lynch kunne drept for den samme reisen som Bowie tar deg med på, i løpet av sangens ti minutter-lange spilletid.

Har du noengang nikket velvillig til en låt av David Bowie, så gi "Blackstar" en lytt. Det finnes ikke maken.


Da håper vi at vår retur til platearkivene, har vært fornøyelig. Det er så mange flere album som kunne vært med, men det kan alltid komme en fortsettelse i framtiden. Dessverre er dette en type liste som alltid blir lengre. Ta vare på hverandre og sett på spillelisten under, ute i sola. God helg!





Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4