De beste vokalistbyttene

Foto: Facebook/Dio/Pantera/AC/DC/Iron Maiden

Når det kommer til bytte av medlemmer i et band, er det få ting som er så vanskelig, som et bytte av vokalist. All respekt til resten av medlemmene, men det er nå likevel slik at mye av bandets egenart ligger hos vokalisten. Det finnes et hav av tilfeller der erstatningen ikke er så fryktelig vellykket, men i dag skal vi kikke nærmere på de gangene det gikk svært bra. Til og med, kanskje ennå bedre enn originalen.

Bruce Dickinson - Iron Maiden

Foto: Facebook/Iron Maiden Vi starter selvfølgelig med det beste vokalistbyttet gjennom tidene. All mulig respekt til Paul Di`Anno, men det er med Bruce at Iron Maiden virkelig kom på plass. Hans debutalbum med Iron Maiden, er det magisk "Number of the Beast" (1982) og etter det kom det en rekke med klassikere som få band topper dem på. Live er han ingen latsabb akkurat, men det er likevel den enorme stemmen som gjør Dickinson så unik. Den operatiske og dramatiske stemmen som har gitt liv til så enormt mange milepæler innen musikken vi elsker så dypt. Toneangivende? Mildt sagt. En levende legende.

Brian Johnson - AC/DC

Foto: Facebook/AC/DC Denne er litt mer betent enn tilfellet med Bruce Dickinson. For der Dickinson tok over for et høyst levende menneske, fikk en Johnson den monumental oppgave. Han skulle nemlig fylle tomrommet etter Bon Scott. En av de mest karismatiske frontmennene gjennom historien. Men ingen kan akkurat påstå at Johnsons debut i bandet, "Back In Black" (1980) er en fallitterklæring.

Et gigantisk album med klassiske låter, godt frontet av Johnson umiskjennelige vokal. Det låter tøft, sexy og ikke minst, komplett uredd. Mannen var klar for jobben, en jobb han fortsatt besitter. Til tross for et lite opphold, men det trenger vi ikke snakke om her. Brian Johnson er stemmen i AC/DC for svært mange, til tross for Scotts alltid tilstedeværende ånd.

Ronnie James Dio - Black Sabbath

Foto: Facebook/Ronnie James Dio

Er det noen vokalist innen Heavy Metal, som vi savner mer enn Ronnie James Dio? Vi tviler sterkt. Den lille mannen med den guddommelige stemmen. Enten det var solo, med Rainbow eller med Black Sabbath, så var mannen et unikum. Ferdig snakket.

Og det samme slo vel gutta i akkurat Black Sabbath, da de skulle erstatte galningen Ozzy Osbourne. Etter mange år med rusmisbruk og heller, masete oppførsel fra Ozzy, hadde bandet fått nok. Iommi kikket ikke veldig lenge, før spørsmålet gikk til Dio, som hadde frontet Rainbow til da. Heldigvis ble det et "ja" og resultatet ble det fantastiske albumet "Heaven & Hell" som løftet Black Sabbath fra den kvalitetsmessige synkmyra de befant seg i, opptil da.

Den ultimate besetningen av Black Sabbath vil nok alltid bestå av Ozzy bak mikrofonen. Men rett ved siden av ham, bare noen millimetere bak, står Ronnie James Dio. Gud bedre for et talent!

Phil Anselmo - Pantera

Facebook/Philip Anselmo Det er nok noen der ute som ikke visste at Phil Anselmo ikke var den originale vokalisten i giganten som var Pantera. Men faktum er at Anselmo var den andre strupen i bandet som skulle redefinere Metal for all tid. Hans forfølger, Terry Glaze, aka. Terrence Lee, var riktignok på albumene som bandet hatet og nærmest benektet at de hadde sluppet, men faktum består.

At karrieren til Anselmo har vært preget av skandaler og idiotisk oppførsel, er unektelig. Hans arv vil for alltid ha en fotnote av negativ art. Men hvis vi ser på hva han leverte med Pantera, så er det like utvilsomt at mannen var fantastisk i sin prim. Tøffere enn toget og med en attityde som forevig vil være enormt tøff.

Ian Gillian - Deep Purple

Foto: Facebook/Deep Purple

Hellige fader. Hvor skal vi begynne når man skal beskrive hvor utrolig flink Ian Gillian var, når alt stemte for den britiske legenden? Bare hør på hvilket som helst live-opptak av "Child In Time", der det nærmest blir for meget. For en innlevelse og for et talent. Man skjønner godt at Deep Purple, etter tre album med respektable Rod Evans, ville ha Gillian inn i varmen. Det betydde starten på Mark II-æraen av Deep Purple, som resulterte i noen helt sinnsykt bra album. "In Rock", "Fireball", "Machine Head" og "Who Do We Think We Are". Bare noen få eksempler. Det har vært andre vokalister i Deep Purple, men ingen som nærmer seg Ian føkkings Gillian.

Corey Taylor - Slipknot

Foto: Facebook/Slipknot Dette valget vil nok irritere noen purister, da Corey Taylor var med på Slipknots debut på et større selskap, men faktum at han ikke var med på bandets selvutgitte album "Mate. Feed. Kill. Repeat." (1996). Da ble mikrofonen brukt av Anders Cosefni. Slipknot var riktignok kjapt ute etter en bedre vokalist, med større rekkevidde enn Cosefni, og med tanke på Taylors talent, var nok valget lett.

Det er få vokalister med et bedre register for Metal. Skrikingen er brutal, det melodiøse like intenst som vakkert og innlevelsen er superb. At han leverer som et uvær i livesettinger, bygger bare oppunder. Corey Taylor, elsk eller hat ham, er et av den moderne metallens giganter.

Mike Patton -Faith No More

Foto: Facebook/Mike Patton

Da Mike Patton ble med i Faith No More i 1988, erstattet han hovedsakelig Chuck Moseley, men også en lang rekke med vokalister som hadde vært innom, i kortere perioder. Faktisk står Courtney Love på den listen, utrolig nok. Nok om det, si. Mike Pattons talent, både I Faith No More, og utenfor, er astronomisk. Hva den mannen ikke kan når det kommer til sang, strides de lærde om. Mannens utallige prosjekter kan være uoversiktelig, men de garanterer unikhet i det minste.

Sammy Hagar - Van Halen

Foto: Facebook/Sammy Hagar

Det er ingen som kan virkelig erstatte David Lee Roth i Van Halen. Sånn er det bare. Mannen er en entertainer av rang og hans heller begrensete vokale talenter blir komplett overskygget av en gigantisk karisma. Men! Når det er sagt, så kan man heller ikke pisse på arven etter hans erstatter i bandet, nemlig Sammy Hagar. Med han bak mikrofonen fikk Van Halen en ekstremt kompetent vokalist, en god rytmegitarist og langt mindre drama innad i rekkene. Like viktig så er det sånn at skivene med Hagar har solgt bedre enn de med Roth. Tallene sier sitt. Ingen Roth kanskje, men Hagar leverte!

Det var åtte av våre favoritter når det kommer til vokalister som kom inn etter at suksessen var på plass. Eller etter at de originale måtte krype til korset og innrømme at alt ikke stemte lenger. Sånt skjer i alle forhold. Og det viktigste er uansett musikken. God helg, Grailers! Vi jekkes på andre siden.