• Bjørnar Kristiansen

Albumene som feilet

Musikere med suksess går seg ville noen ganger. De eksperimenter med lydbildet, image eller tar noen mislykka avgjørelser når det kommer til valg av nye medlemmer. Det er rett og slett utrolig risikabelt og leke med det som har bragt deg til hvor du er. Fansen vil ha det samme, bare nytt og selvfølgelig bedre enn forrige gang, hver gang. Noen ganger fungerer det bra, andre ganger er det en total kollaps. I denne artikkelen skal vi ta for oss noen av de gangene det gikk galt. Machine Head - Supercharger (2001)

I forkant av utgivelsen av "Supercharger" var karrieren til Robb Flynns Machine Head, i en oppegående kurve. Fra debuten "Burn My Eyes" (1994), kommersielt gjennombrudd med "The More Things Change..." (1997), til storsuksess med "The Burning Red" (1999). Ting kunne ikke gått bedre. Logan Mader på gitar, var byttet ut med Ahrue Luster (tidligere i Ill Nino) og lydbildet lente mer mot den radiovennlige nu-metallen, enn den blytunge groove-baserte metallen de startet med. Så kom "Supercharger". Musikalsk sett ingen horribel sak, men det er så langt fra det vi elsker med Machine Head. Den brutale grooven, eksemplariske musikere og ikke minst, det eksplosive i refrengene til Robb Flynn. Det som ble servert, var vassen nu-metal med en rappende Robb Flynn i et overfølsomt hjørne. Det er så anonymt! Og det sa fansen tydelig ifra om. Salgstallene var bandets dårligste til nå i karrieren og tragedien var i gang. De ble droppet fra selskapet sitt, Roadrunner Records på den tide og mistet Ahrue Luster. Forklaringen var musikalske uenigheter, men det skal ikke legges skjul på at Luster tok mye av skylden for bandets kreative retning. Noe som er komplett feilaktig, hvis man ser på hvem som skrev låtene til albumet. Morn du, Robb Flynn! Inn på gitar kom Phil Demmel, fra Flynns tidligere band, Vio-Lence og ting måtte fikses. To år senere ga de ut "Through the Ashes of Empires" og det Machine Head som slo igjennom, var tilbake. Så gikk det egentlig bra for Machine Head, med flere kritikerroste album som solgte bra. Men så kom 2018 og albumet "Catharsis".. Men det spetakkelet der tar vi en annen gang.

Van Halen - Van Halen III (1998)

Gram Parsons sang en gang at "The first time I lose, I drink whiskey. Second time I lose, I drink gin. Third time I lose, I drink anything 'cause I think I'm gonna win" I sin sang "Ooh Las Vegas". Vi tror ikke at han så for seg vokalistene til Van Halen, men sitatet passer likevel bra. Fra frontmannen over alle frontmenn, med David Lee Roth, til gigantsuksess med Sammy Hagar. Frontmannrollen I Van Halen kan skape legender. Rockguder. Hvem skulle fylle de enorme skoene? Lede Van Halen inn i det nye millenniet? Valget falt på Gary Cherone, tidligere vokalist i Extreme. Ingen dårlig vokalist i det hele tatt, men langt fra kjempene i Roth og Hagar. Og innspillingen av bandets ellevte album, Cherones første, var heller ingen positiv opplevelse. Eddie Van Halen styrte skuta med jernhånd og spilte mye av instrumentene, selv bass og trommer. Bassist Michael Anthony spiller faktisk bare på tre av låtene på albumet. Resultatet var et album som ble møtt med blandete anmeldelser, fra middelmådig til direkte dårlige. Riffene manglet, sjarmen var borte og de virkelig store hitene var ikke til stede. Salgstallene nærmet seg ikke hva bandet hadde solgt i det hele tatt. Til og med den etterfølgende turneen var skuffende. Michael Anthony orket ikke mer. Og tre år etter at Cherone ble tatt inn i varmen, så var det rett ut i kulden. Van Halen ga ikke ut et album de neste fjorten åra, før "A Different Kind of Truth" kom ut i 2012, nå med David Lee Roth tilbake bak mikrofonen. Et album som skulle bli bandets siste. Hvil i fred, Eddie.

Bad Religion - Into the Unknown (1983)

Året var 1983 og punkbandet Bad Religion skulle følge opp sitt klassiske debutalbum, "How Can Hell Be Any Worse?" fra 1982. Alle med sans for kjapp, aggressiv hardcore med vokalist Greg Graffins melodiske vokal i sentrum, gledet seg. Problemet var bare at progrock-fansen innad i bandet hadde ikke så mye tro på at en musikkarriere var noe de kunne satse på, så hvorfor ikke benytte muligheten til å lage noe annet enn det de var kjent for. Så det som møtte fansen på platen da den ble gitt ut, var synthtung progrock med lange låter og svært lite av det de ville ha. Responsen var umiddelbar. Den solgte svært lite og en av konsertene i etterkant av utgivelsen, kom det hele tolv mennesker på. Tolv! Bandmedlemmer sluttet, bandet ble oppløst i en stund og kaoset var totalt. Man trenger ikke ha en doktorgrad i biologi, som Greg Graffin, for å skjønne at bandet skiftet fort tilbake til det de kunne, med det fantastiske albumet "Suffer" i 1988 som resultat.

Celtic Frost - Cold Lake (1988)

Dette albumet er så dårlig at Tom G. Warrior (gitar og vokal) stadig unnskylder seg for hva han gjorde med Celtic Frost i denne perioden. Med helt nytt mannskap, glamrock-image og et komplett fall i musikalsk kvalitet. Vi snakker altså her om mannen som sammen med Martin Ain, revolusjonerte ekstrem musikk med bandene Hellhammer, og det tidlige Celtic Frost-materialet. Mye av forklaringen ligger nok hos Oliver Amberg (gitar), mannen som i stor grad, komponerte albumet sammen med Warrior. Tom var trøtt av manglende suksess og ble overtalt av Amberg til å slippe det kreative taket han hadde hatt opp til nå. Resultatet er direkte pinlig. Platt, uinspirert heavy metal med en grusom produksjon. Tekstene er ikke lenger okkulte og mystiske, men generiske heavy metal-tekster. Komplett uten noe av den magien som Hellhammer og Celtic Frost hadde bragt til bordet opp til nå. Dette må selvfølgelig gå dårlig for dem og Amberg var ute av bandet etter svært kort tid etter release. Warrior er så misfornøyd med dette albumet at det er nærmest fjernet fra diskografien til Celtic Frost, oversett ved relanseringer av albumene deres og utilgjengelig på Spotify. Heldigvis har YouTube alltid et ess i ermet.

Mötley Crüe - Generation Swine (1997)

Etter at det selv-titulerte albumet med John Corabi på vokal, ikke leverte salgstall som overbeviste Elektra Records, måtte bandet ta et valg. Gå videre med Corabi, eller gjenforene med Vince Neil og satse på at det ville hjelpe kommersielt. Etter mye fram og tilbake i studio, med forskjellige produsenter, press fra plateselskapet og mer, så orket ikke Corabi mer og sluttet selv. Noe som åpnet døra for en retur av Vince Neil. Problemene stoppet dessverre ikke der, da svært mye av materialet til albumet var skrevet med Corabi som påtenkt vokalist, og ikke Neil. Så det låter helt feil. Mick Mars ble også satt til side i prosessen av Nikki Sixx og Tommy Lee, så lydbildet mangler riffene. Lee og Sixx var tydelig livredd for å virke gamle på denne tiden, så det er mye alternativ rock og elektroniske elementer her som ikke fungerer som håpet. Det låter ikke som klassisk Crüe, og det holder ikke heller som en oppdatert versjon. Og balladen til Tommy Lee, "Brandon"? Helt forferdelig og milevis unna "Home Sweet Home". Eneste bra låta på albumet er "Afraid". Albumet gjorde virkelig ikke de tallene som Elektra håpet på, og avsluttet kontrakten med Mötley Crüe. To år senere stakk Tommy Lee og kom ikke tilbake før i 2004. Årene i mellom brukte Crüe på turnering og albumet "New Tattoo", som heller ikke levde opp til fordums prakt. Man kan vel ikke si at tiden siden "Generation Swine" har vært Crües storhetstid, akkurat.

Ikke at de skjønner det selv akkurat.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4