• Bjørnar Kristiansen

Absurde Sjangre: Unblack Metal


Frost Like Ashes/Facebook


Black Metal. En av de mest kontroversielle musikksjangrene som finnes i floraen av subsjangere av Metal og Rock. Her hjemme har sjangeren alltid vært nært knyttet opp til tilfeller av selvmord, mord og kirkebranner. Gravskjendinger og satanisme. En ordentlig blomsterbukett av ting som kan trekke de som muligens, føler seg litt på utsiden av det "normale". Det ultimate opprør mot kirke og alt av oppdragelse. En omfavnelse av både det mørkeste og det mest primitive i mennesket.


Derfor er det fantastisk underlig at det finnes et segment av Black Metal-band som ikke har dedikert sitt kunstneriske uttrykk til selveste Gamle Erik. Band som heller blir med på nattverden, enn å dynke kirken i bensin og så skulle tenne på. I dag tar vi for oss fenomenet Unblack Metal, eller Christian Black Metal. De lærde strides om hvilket band som var det første som kan kalles Unblack Metal. Australske Horde sitt album "Hellig Usvart" (et ordspill på Darkthrones slagord "Unholy Black Metal) fra 1994 er det første utgitte albumet, mens norske Antestor startet i 1990. Sjangermessig var de mer mot Death og Doom-metal, men uttrykksmessig var de mer Unblack Metal på debutalbumet, "Martyrium", som ble utgitt i 1994. Etterhvert har sjangeren vokst seg stor, rent internasjonalt, med USA og Asia i front når det kommer til antall band. Men hvordan skiller da så Unblack Metal seg fra utgangspunktet, altså Black Metal? Visuelt ser det ofte likt ut, med liksminke, nagler, sorte klær og bandbilder tatt ved det lokale grustaket, et godt stykke inne i skogen. Og musikalsk er det også få forskjeller. Det monotone og det kalde uttrykket er der, og det samme med vokalteknikkene. Der det starter og gå i sin retning, er låttitlene og tekstene. Hvis det ikke handler om Gud, eller andre direkte kristne temaer, så går det gjerne i andre trosrelaterte ting. Krig mot de onde maktene og lignende. Du skjønner greia nå, tenker jeg. Men mister ikke musikken litt av kvalitetene som Black Metal innehar? Trenger man ikke det mørke og nihilistiske for at det skal være "true"? Den unike følelsen som Black Metal har? Det mener i alle fall mange av sjangerens største kritikere, som for eksempel Martin Valkyier fra det britiske bandet Sabbat. Hans uttalelse er ganske tydelig i sitt budskap; - Christian black metal?' What do they do? Do they build churches? Do they repair them? Mens vår egen Sigurd Wongraven fra Satyricon mener at Black Metal ikke nødvendigvis trenger et satanistisk element, så lenge uttrykket er mørkt. Som er en tankegang vi kan se gå igjen i mange av de største banda innen tradisjonell Black Metal. Nok snakk, la oss heller snakke litt om de større gruppene innen sjangeren. Og vi starter med Horde, som ga ut det første kjente albumet som kan kalles kristen Black Metal. Horde (Australia)

Foto: Horde/Hellig Usvart Horde var solo-prosjektet til trommeslager Jayson Sherlock, som gikk under navnet Anonymous i Horde-sammenheng. Og ja, navnet var en liten pekefinger til vår egen Euronymous. Sherlock spilte tidligere i Death metal-bandet Mortification, men så seg lei på det negative budskapet i Black Metal. Så han ville lage et album med alle de musikalske kvalitetene han elsket, uten alt pratet om Satan, så det var et alternativ for hans likesinnede. Resultatet er et album, utgitt i 1994, fullstappet med illsint musikk, komplett med en mørk atmosfære og den magiske necrofølelsen. Et album som absolutt fortjener en lytt, hvis du liker det kaldt og hardt. Det ble med dette albumet for Horde, pluss et live-album fra Oslo, faktisk. Sherlock spiller nå i Death Metal-bandet Revulsed. Han har uttalt at det er ingen interesse for en retur til Unblack Metal, da han leverte det han føler, var hans ultimate bidrag til sjangeren.

Antestor (Norge)

Foto: Antestor/Facebook Hvis Horde sto for det første albumet innen Unblack Metal, så sto Antestor for perfeksjonering av sjangeren. Som nevnt startet de i 1990, og transformasjonen over til Unblack Metal startet med "Martyrium"-albumet i 1994 (albumet ble aldri utgitt, men bootlegs sirkulerte innad i miljøet), men ble først komplett på "The Return Of The Black Death" i 1997. Lettere symfonisk, melodisk og atmosfærisk, med en herlig tidsriktig produksjon. Albumet ble møtt med gode kritikker, men den store suksessen uteble, på grunn av manglende engasjement fra deres engelske plateselskap, Cacophonous. Antestor holder på ennå, med deres seneste album, "Omen", som kom ut i 2012. Også et album som fortjener en lytt, skulle "Return Of The Black Death" falle i smak.

Frost Like Ashes (USA)

Foto: Frost Like Ashes/Facebook Hvis man skulle ramle inn på en konsert med Frost Like Ashes, så hadde det vært veldig forståelig om man ikke skjønte at bandet på scenen var kristent. De kjører på med full liksminke, teatralske ritualer og en, til tider, banal aggresjon. De har blant annet, revet i stykker en satanisk bibel på scenen. Dannet i 2001, i Kansas City, Missouri, har ikke bandet overlevert på utgivelser. En fullender i form av albumet "Tophet" (2005) og to EP-er, henholdsvis "Pure as the Blood Covered Snow" (2003) og "Born to Pieces" i 2008. Musikalsk er det ganske likt amerikansk Black Metal, uten den nordiske tilnærmingen til atmosfære. Et hav av stilskifter i hver låt, med innspill innom Death Metal, Grindcore og Thrash. Så liker du musikk som er nokså krakilsk og skarp, gi Frost Like Ashes en sjanse.

Frosthardr (Norge)

Foto: Frosthardr/Facebook Frosthardr startet som i 1997, av Ravn "Jokull" Furfjord (gitar og vokal) og Dr. E (gitar). Bandet ble komplett da medlemmene Ozol (bass) og Savn (trommer) ble med. Furfjord var riktignok ikke fersk bak mikrofonen, da han hadde liveerfaring som vikar i allerede omtalte Antestor, mens Savn spilte tidligere i Unblack Metal-bandet Vaakevandring. Frosthardr sitt uttrykk blander inn elementer fra punk og hardcore, uten at kjernen vandrer særlig langt fra mørket. De er også blant de mer omtalte bandene innen sjangeren, da de har vært med i flere dokumentarer, blant annet "Light In Darkness - Nemesis Divina" fra 2008. Bandets første fullengder, "Frosthardr", kom ut i 2019, et album som virkelig fortjener mer oppmerksomhet enn det har fått. Det svinger fett og produksjonen er moderne og profesjonell.

Crimson Moonlight (Sverige)

Foto: Crimson Moonlight/Facebook Du vet du kan stole på svenskene når det kommer til ekstremmetall. Crimson Moonlight spiller en form for Unblack Metal som inneholder solide doser Death Metal, med en intensitet som mange Black Metal-band kan se langt etter. Og dæven steike som det svinger til tider! Bandet har holdt på siden 1997, med først en visjon om at de skulle gi ut én demo, spille én konsert, for så og gi seg. Den planen gikk til helvete, så bandet fortsatte, med det seneste albumet, "Divine Darkness" som kom i 2016. Og de jobber for tiden med et nytt album, med ingen annonsert slippdato. Hvis du fortsatt tviler på at Unblack Metal kan funke, spill førstesporet fra "Divine Darkness". "The Dogma Of Chalcedon" er pur aggresjon. Du hører at disse gutta er seriøse som kreft, og at ingen burde stå i veien.

Så for å konkludere vårt lille innblikk i en paradoksal sjanger. Unblack Metal fortjener en sjanse, selv av de mest innbitte haterne. Det er flere band enn de som er omtalt i denne artikkelen, som leverer fantastisk musikk. Og i en sjanger som Black Metal, som ofte flommes over av amatøriske enmanns-prosjekter, burde det være rom for andre livssyn enn det sataniske. For hva er ikke mer Black Metal enn å gjøre sitt egen greie, totalt kompromissløst? La oss heller forenes i mørket, enn å splitte det i to, uansett hvor unaturlig det måtte virke. Jesus kan være trve kvlt, han og. Nesten.

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4