Absurde Sjangre: Funeral Doom

Foto: Pixabay.com

Funeral Doom er sjangeren vi skal dykke dypere i denne gangen. En subsjanger av Doom Metal, med ingredienser fra Death Metal, Black Metal og muligens like viktig, gravferdsmusikk. Det skal føles sørgmodig, endeløst og til tider, kvelende. Akkurat som sorg føles. Men la oss starte der alt begynte.

På Black Sabbaths legendariske debut, "Black Sabbath" (1970), finner man den virkelige fødeplassen til tung, atmosfærisk metal i form av tittellåta. Rett over seks minutter med tordenbrak, regn, kirkeklokker og et riff som fortsatt inspirerer utallige band, den dag i dag. Ozzys paranoide stemme, Bill Wards ritualistiske tromming, Geezer Butlers pulserende bass og Tony Iommis massive gitarspilling. Den okkulte stemningen blandet med en abnorm tyngde, som skremmer og inviterer deg inn i mørket. Før morgendagen kommer og det hele eksploderer mot slutten av låta. På disse minuttene oppfant Black Sabbath sjangeren Doom Metal. Alle ingrediensene var til stede, og folk fant et musikalsk univers som inneholdt alt de søkte etter i musikk.

Arven fra Sabbath

Det skulle ta litt tid før sjangeren fikk etablert seg, men på 80-tallet blomstret sjangeren med band som Pentagram, Candlemass, Saint Vitus, Trouble og Witchfinder General. Alle band som tok stafettpinnen fra Black Sabbath, men beholdt de mer melodiske, rocka og tradisjonelle elementene også. Ikke rene kopier, men utvilsomt tungt inspirerte.

Og ut fra disse, kom det flere band og flere avarter. Gothic Doom, Stoner Metal, Black Doom, Epic Doom og Sludge Metal må alle med, men vi har da kun skrapet isfjellet på dets blanke isse. Og i dag skal vi som nevnt, reise ned i en av de mørkeste avgrunnene i dette universet, til Funeral Doom.

Funeral Dooms særtrekk

Hvordan skiller da Funeral Doom seg fra resten? Vi kan starte med atmosfæren. Den skal være intens, men vil aldri bære preg av hastverk. Det går sakte, og nærmest drømmeaktig, framover. Vokalen er ofte i familie med Death Metal, uten intensiteten. Mørke, dype brøl, eller desperate skrik som blandes inn i det massive lydbildet. Mange band bruker også synther, eller samplere, for å bygge opp det beksvarte uttrykket. Ikke ulikt det vi kjenner igjen fra Goth, eller skrekkfilmmusikk. Hvem var da de første som tok oss ned i det endeløse? Vi skal selvfølgelig til Finland. Tristessens moderland og en nasjon som ikke akkurat flykter fra menneskehetens mørkere sider.

Thergothon (Finland) (1990-1993)

Foto: www.nikoskorpio.net

Thergothon ble startet i 1990 av Niko Skorpio (vokal), Jori Sjöroos (trommer) og Mikko Ruotsalainen (gitar). De startet med å spille Death Metal, men ble tidlig mer interessert i de elementene som vektla atmosfære over fart. Sami Kaveri ble tatt med i 1991, og det Thergothon vi kjenner i dag, var etablert. Og selv Thergothon står igjen som pionerer, rakk de ikke så mye i løpet av sin levetid som band. Det ble med demoen "Fhtagn-nagh Yog-Sothoth" (1991) og albumet "Stream From The Heavens" (1994). Bandet var allerede oppløst da albumet kom ut.

Men hva skapte så Thergothon på disse få årene? En type musikk som ville begrave deg i melankoli. En uromantisk følelse av depressiv sorg. De eneste lysglimtene du fikk, ble alltid overveldet av tyngden i riffene. Fortellerstemmeren ville deg ikke bedre. Med en produksjon som kan minne om hva vi her hjemme, rundt samme tid. Det kan ta tid før man ser magien i hva Thergothon skapte, men arven er udiskuterbar.

Du finner demoen på YouTube, men vi holder oss lovlige i vår egen spilleliste.

Esoteric (UK) (1992-)

Foto: Esoteric/Facebook

Rett i hælene på finnene, kom engelske Esoteric med sin demo "Esoteric Emotions - The Death of Ignorance" i 1993, bare et år etter at bandet ble startet. Debutalbumet "Epistemological Despondency" kom året etter. Det har ikke vært verdens stødigste besetning i Esoteric opp igjennom, og Greg Chandler (vokal og gitar) står igjen som eneste originalmedlem. Det har blitt syv album etter bandet ble signert, med det seneste utgitt i 2019, som heter "A Pyrrhic Existence". Med et noe mer raffinert lydbilde enn sine finske sjangersøsken, er aldri Esoteric helt på avveie fra sine røtter. Etterhvert har de puttet inn mer melodi og progressivitet i låtene sine, men det er fremdeles fryktelig dårlig vær i England. Tullete sagt muligens, men du tar poenget. Dette bandet smiler ikke.

Skepticism (Finland) (1991-)

Foto: Skepticism/Facebook

Ikke overraskende så skal vi tilbake til Finland for neste band ut. Skepticism startet også som et Death Metal band, men etter debutsingelen utviklet bandet seg i retning Funeral Doom. Og på demoen "Aeothe Kaear" (1994), var uttrykket etablert, om fortsatt noe underutviklet. Til nå har bandet gitt ut fem album, med "Ordeal" (2015) som det foreløpig siste. Hva skiller så Skepticism fra de andre pionerene innen Funeral Doom? En større vekt på det sorgtunge og det fantastiske. Spesielt med bruken av orgel, så får man en ennå større følelse av tristesse. Men aldri at det føles umenneskelig heller. Som en eviglang vandring fra kirke til gravplass. Og sjeldent finner man den stemningen bedre illustrert enn på deres album "Stormcrowfleet" fra 1995.

Hva er det i vannet i Finland egentlig? Måtte det aldri bli renset.

Evoken (USA) (1992-)

Foto: Evoken/Facebook

Evoken startet under navnet Funereus, men byttet til Evoken, etter inspirasjon fra låten med samme navn av Thergothon, fra deres demo "Fhtagn-nagh Yog-Sothoth" (1991). De regnes som et av de første amerikanske Funeral Doom-banda, ved siden av Novembers Doom og Rigor Sardonicus. Det Evoken brakte til bordet, var deres monumentale debut, "Embrace The Emptiness" fra 1998. Her nådde sjangeren en nytt kunstnerisk platå. Med en perfekt produksjon, gigantiske låter og en rendyrkelse av hva sjangeren leverer på sitt beste. Ingen av ingrediensene var svake og albumet står som en bauta i sjangerens historie. Totalt har Evoken gitt ut seks album, med "Hypnogogia" (2018) som det siste. Men har nok aldri toppet eller matchet "Embrace The Emptiness". Et perfekt utgangspunkt, skulle du ville bli bedre kjent med sjangeren, utover denne artikkelen.

Hvor er så Funeral Doom på vei? Hvilke band former sjangeren, så det kan fortsatt pustes liv i liket? La oss gå igjennom noen av de som har tatt på seg oppdraget.

Ahab (Tyskland) (2004)

Foto: Ahab/Facebook

Tyske Ahab tar tatt navnet sitt fra karakteren Kaptein Ahab fra boken "Moby Dick" (1851), skrevet av Hermann Melville. I den følger vi den hevngjerrige kapteinen på hans jakt etter den store hvite hvalen som boker oppkalt etter. En tematikk som bandet trykte til sitt bryst på debuten "Call of the Wretched Sea" (2006). Albumet oppnår akkurat hva bandet vil, da man får følelsen av det umenneskelige havet, hatet og giganten som alltid venterr der nede i det kalde dypet. Som en glemt gud som alltid kan ta vekk alt du holder kjært. Bare fordi den kan. Albumet ble møtt med stor entusiasme, og blir av mange regnet som en klassiker innen Funeral Doom. Det låter enormt! Med vekten på det progressive, da spesielt i spillingen til trommeslageren Cornelius Althammer, går de aldri fast. Du blir dratt fram i historien og universet til Ahab. Totalt har bandet gitt ut fire album, men start her.

Loss (USA) (2004-)

Foto: Loss/Facebook

Selv om Loss har holdt på siden 2004, er Funeral Dooms framtid i trygge hender hos disse amerikanerne. Med sitt album "Horizonless" (2017), viste Loss hvor mye sjel og hjerte det finnes i sjangeren. Progressivt, variert og et vitnemål om en ekstrem musikalitet. Likevel er det hvor intenst trist dette albumet er. Et desperat rop fra der selv lyset viker vekk. Men selv i mørket, kan det gro. Og Loss nærer godt om de frøene. Der andre band i sjangeren, bruker mye tid på det brutale, handler det like mye om det menneskelige i Loss sin musikk. Muligens ikke albumet du burde starte med, men det er virkelig et album du burde gi en sjanse.

Ved veiens ende

Nå har du fått en god start på din reise inn i Funeral Doom. For mange en sjanger som blir for tung og mørk. Der andre band inviterer deg inn og ber deg bli med på festen, så er selskapet til Funeral Doom ikke like umiddelbart. Det er utrivelig, beksvart og kvelende. Men får man først smaken for Black Sabbaths styggeste barn, er det en kjærlighet for livet. Sjekk ut spillelisten under og ta turen ned til oss andre. Det er rødvin igjen.