• Bjørnar Kristiansen

Høstens albumtips fra åtte musikere!

Høsten er en sesong som mange misliker. Med sin kalde vind, regntunge dager og at det blir tidligere mørkt, så er det utvilsomt mange grunner til å se heller skrått på den.

Men det er jo en nydelig tid for musikk! Sitte inne og høre på noe stemningsfullt. Eller ta med noe brutalt ut i vinden og regnet, så man virkelig kjenner at man lever.

Vi har pratet med åtte musikere og band om hvilket album de setter høyest, på denne tiden av året.

Kanskje du får et perfekt tips?

Martin Mentzoni - Musiker, tegneserieskaper og kunstner

Foto: Helge Kallevik

– Sinnsykt vanskelig å velge bare ett album, men da peiser jeg på med en av mine favoritter som passer perfekt til både depresjon og glede; The Cumshots -«Just Quit Trying» fra 2006.

Den ultimate skiven når det kommer til misantropisk, suicidal og depressiv stemning. Når det er høst er jeg mer lykkelig enn jeg er til vanlig. Mest sannsynligvis fordi alle har det kjipt og tilværelsen rundt oss er slik jeg føler det til vanlig; mørkt, tungt og kaldt.


«Just Quit Trying» har låt på låt med perfeksjonerte tekster, dryppende av negativitet, raseri, frustrasjon og ingen lykkelig slutt.

Åpningslåten «Praying for Cancer» setter stemningen perfekt med linjen «This is as good as it gets and it SUCKS!». Klassikeren «I Drink Alone» blir aldri gammel, samt noen av mine favoritter «Broken» og «Bitter Erection» treffer rett hjem i hjertet som for lengst har blitt knust og ødelagt.


En av mine favorittstunder med dette albumet er å sitte på min faste benk i Djupadalen, en flott skog med fin tursti, helt mutters alene med en varm kopp kaffi på termosen, se på endene som koser seg i vannet foran meg, reflektere på alt som gjør meg trist i livet. Spesielt gjenoppleve alle gamle gode minner som aldri kommer til å skje igjen som tapt vennskap, eks-kjærester som det gikk til helvete med og en bekymringsløs hverdag - og høre på «Just Quit Trying» mens jeg gråter og snørr renner ned i munnviken på mitt oppgitte, bitre smil som glinser der i mørket av nok en høst overlevd.



Kenneth Mellum - Vokal og gitar i Subnoir

Foto: Marius Martinsen

– Det første albumet jeg tenker på, er Opeths "Blackwater Park" (2001).

Hele skiva har en melankolsk stemning som minner meg om høsten. Det kan også være fordi da jeg begynte i andre klasse på videregående, høsten 2002, så hadde jeg en klassekamerat som tvang meg til å lytte på det.

Og det falt veldig i smak! En god og allsidig plate, med masse stemning og en fabelaktig produksjon. Det skadet heller ikke at den skilte seg ut fra all black metallen jeg hørte på, på den tiden.


Eirik Albrethsen Reithaug - Gitarist i Daufødt

Foto: Facebook/Daufødt

– Har hatt veldig kick på spliten til Årabrot og Okkultokrati i det siste, i tillegg til "Hypermagic Mountain" av Lightning Bolt, men den skiva jeg mener kanskje passer best til høsten akkurat nå, er Void Eater sitt andre album, "II".


Stikkord er mørkt, brutalt, men også stemningsfullt. God miks av svartmetall, dødsmetall og ambient-spor. Noe av det mer brutale greiene jeg vet om, men dritbra vokal, noen av de skumleste riffene jeg har hørt og dritbra tromming også. Såvidt jeg har forstått er det et enmanns-prosjekt fra en kar på Kollbotn (så klart?), som gjør det enda mer imponerende og "mystisk". Plukka det opp på en gammel Radio Fenriz-episode, og det er det perfekte soundtracket for å gå ute i høstmørket når det egentlig er litt for kaldt og surt.


Chris Damien Doll - Vokal og gitar i Suicide Bombers

Foto: Anine Desire

– W.A.S.P. med "Inside The Electric Circus". Det er den mest undervurderte plata til W.A.S.P. Og den blir ofte uglesett av både bandet selv og mye av fansen. Toppene er ikke like høye som på platene før, men dalene er heller ikke like dype, og det aller meste av låtmaterialet er godt gjennomarbeidet og holder høy kvalitet.

Skiva når ikke helt opp til debuten, men dunker glatt ut forgjengeren, "The Last Command", nettopp fordi den er jevnere og mer gjennomarbeidet.

Skivas sterkeste spor er tittelkuttet, "95 N.A.S.T.Y.", "Restless Gypsy", "Sweet Cheetah" og "The Rock Rolls On", med resten hakk i hel.

W.A.S.P. fungerer selvfølgelig like godt hele året og er ikke noe spesielt høst-band, men jeg har ofte kick på gamle helter om høsten. Noe jeg tror henger sammen med alle åra i barndommen med kassetter øverst på ønskelista til jul. "Inside The Electric Circus" var min første originalkassett med W.A.S.P. som jeg mener at jeg fikk til jul i 1987.



Dangerface

Foto: Facebook/Dangerface

– En plate som går igjen hver høst hos oss alle, er det kritikerroste albumet "White Pony" (1999) av Deftones.

Stemningsfull og selve definisjonen av høst. Uten tvil.

Vi var innom "Disintegration" av The Cure, men Mike ble nedstemt.


"White Pony" er rett og slett tidløs, noe som ingen av oss kunne være uenig i. Vanligvis er vi aldri enige om noe, men dette gikk over all forventning. Første lyden fra gitaren i "Change (In The House Of Flies" smeller sesongen rett i trynet på deg. Nydelig, nydelig høst.



Psykopath

Foto: Facebook/Psykopath

– Immortals sjette album "Damned In Black" er vårt valg når det skal lyttes til metall som skreddersydd for høsten. Immortal har tradisjonelt sett vært kjent som vinterkongene av Black Metal, men denne ofte undervurderte perlen av et album speiler høstens kaotiske og karakter, gjennom mer thrash-pregede riff.

Albumet ble sluppet i 2000, og viser de bleke demonene i et mer rastløst og stresset humør. Noe som treffer oss thrashere rett i hjerterota.


Torkil Torsvik - Musiker og programleder i Radio Rock-programmet "Ettermiddagen med Torkil Torsvik" og podcasten "Gammal Maiden"

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim/Radio Rock

– Det blir mye Maiden-kos om dagen, på grunn av podcasten Gammal Maiden. I tillegg har Mr Bungles nyinnspilling av sin første demo satt i gang en ny bølge med Mike Patton/Faith No More-nostalgi her. Kunne sagt Faith No Mores "King For A Day - Fool For A Lifetime", men går for noe langt mer melankolsk. Mitt høstalbum er Nick Drake med "Five Leaves Left". Oppdaget Drake da jeg var student i vakre Bodø og der er det jo faen meg innslag av høst hele året.


Elsker sånne album som bare kan stå på. Ingen "fillers" jeg får lyst til å skippe. Jeg er dypt fascinert av Nick Drake, som angivelig spilte gitar og sang inn alle låtene live, uten overdubs, sittende på en krakk midt i studiorommet. Så nakent og så herlig fjernt fra all rocken og metalen jeg fyller hodet med resten av dagen. Perfekt for mørke kvelder, og for de to timene med egentid en småbarnspappa kan håpe å få - før blyhjelmen er på plass og det er tid for bingen. Man skulle kanskje tro at tittelen også er høst-relatert, men "Five Leaves Left" var visstnok en advarsel rullings-røykerne før i tiden fikk, da det nærmet seg slutten i Rizla-pakken, hehe.



Avstralopithecvs - Gitar i Drittmaskin

Foto: Facebook/Drittmaskin

– For oss er hausten - som dei tre andre årstidene - ei årstid prega av sorg, angst, melankoli, irritasjon, raseri og nostalgi. Da er det essensielt at vi fyller livet med noko som gjer at en føler at det er håp i verda, eller at vi i det minste har ein plass og funksjon i verda.

For å få dette til ville det normalt sett vært nok å gått på konsertar med norske punke- og metallband. Det er til vanlig ei god nok påminning om kor gale det står til, og kor viktig det er for det norske og verdens folk at vi ikkje gir opp.


No må vi rett og slett ty til strømming av musikk. Ei stor kilde til inspirasjon og musikalske nedturar er då å høyre på det store russiske utvalget av punk og metall på Spotify.

Ein artist som virkelig får opp motivasjonen er bandet Сектор Газа (link på bandnavn? her) som ga ut 13 album fra 1990 og til livet til sangeren endte i 2000. Omtrent sidan vi blei ferdig med det andre albumet vårt, som er rett rundt hjørnet, har vi hørt non-stop på Сектор Газа.

Det gir ein trua på at ein kan klare bedre, og at andre har større problem med å lage noko av verdi (som f.x. norske band som MORK og Atena). Ei spesielt inspirerande Сектор Газа-plate er Ядрёна вошь. Det fine med plata er at den egentlig gir et bilde på kva som foregår i Norsk musikk for tida. Det er fullstendig eksistensiell krise.


Vidar Busk på ei 13 år lang amfetamin og spritfyll i lag med Boy Pablo, Ulver på programmering, bass og trommer (etter Black Metal-fasen), Rune Rudberg på rytmegitar og ein fruktbonde fra Sogndal på vokal. Eller.. Kanskje Beaten to Death-duett med Beglomeg hadde vært like greit bilde…

Det som gjer det sjukt er å vite at 220 000 mennesker høyrer på det her i Russland. Det er med andre ord håp for at Drittmaskin skal klare minst 25 000 desperate russiske lyttarar når vi slepp den andre plata. Mest sannsynlig ender det i fiasko som med førsteplata.


Andre levetips for haust- og vinterdepresjon: Youtube-kanalen Kmac2021, Emanuel Aguilar (Fingerssss Aliensss!!), Gary Holt - A Lesson in Guitar Violence, Facebook-gruppa “That’s it, I’m eyebrow shaming” og Youtube-kanalen “Cool 3D World”.


Vi takker alle for sine bidrag og håper du ble litt nysgjerrig på valgene.

God høst, folkens!

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4